Norske myndigheter satser hardt på EØS, men hva om tida har løpt fra det indre markedet?
Det er knapt noe område der de ideologiske maktforholdene framstår så bydende som når det gjelder tvangsekteskapet mellom Norge og EU. Som svar på Fellesforbundets og fagbevegelsens krav om å utrede økonomiske alternativer til EØS-avtalen, la det regjeringsoppnevnte Eldring-utvalget i vår fram en svær NOU der det, naturligvis, ikke finnes noen handelspolitiske alternativer til EØS. Dette har alt med politikk og svært lite med økonomisk utvikling å gjøre.
Da det europeiske fellesmarkedet fant sin opprinnelige form med Romatraktaten seint på 1950-tallet, kom konkurranseinnrettingen og markedsliberalismen i prosjektet som en overraskelse på mange av dem som så for seg et samarbeidsbasert og sosialt innrettet unionsprosjekt. Belgieren Théo Rasschaert, som var den vesteuropeiske fagbevegelsens fremste observatør under traktatforhandlingene på slottet Val-Duchessee utenfor Brussel, slo fast at fellesmarkedet manglet reelt sosialt innhold. Det måtte bli arbeiderbevegelsens hovedoppgave å få dette på plass, mente han. Snart 70 år seinere kan vi konkludere med at det kom ikke til å skje.
I stedet ble markedsideologien utdypet og strømlinjeformet med overgangen fra fellesmarked til et indre marked i årene 1986–93. Dette var på samme tid som Norge og Efta-landene (utenom Sveits) undertegnet EØS-avtalen. Den gjorde oss til en del av det samme markedet, med unntak på viktige områder som fisk og jordbruk.
I mange år var et sterkt forbrukerargument for det indre markedet at hard konkurranse ville svekke produsentenes makt over prisene, holde prisene stabile og til og med presse dem nedover om produktivitetsveksten var høy nok. Også ved tidligere anledninger, men særlig de siste tre årene har den konkurransebaserte prisstabiliteten raknet fullstendig. Tilbake sitter millioner av europeiske arbeidstakere med et lønnsnivå og en kjøpekraft som gjennom lenge er blitt kuet og holdt nede, nettopp av hensyn til den prisstabiliteten og konkurranseevnen som nå uansett er en saga blott.
Når flere tiår med stagnasjon i kjøpekraft møter en brå overgang til hyperinflasjon, er det ikke til å undres over at dette utløser politisk og sosial uro i land etter land. Eksistensberettigelsen for det indre markedet var nettopp å sikre økonomisk vekst og stabilitet som gjorde at dette ikke kunne skje. Kanskje dette er med på å forklare hvorfor det har vært så uvanlig stille fra Kommisjonen og fra Brussel en god stund nå? Kanskje det også kan gi et hint og to om hvorfor det er krefter på de politiske fløyene, og særlig høyreradikalismen, som igjen er på frammarsj i Tyskland, Frankrike og flere av de større valgdemokratiene i unionen?
«Storebror USA har på forbløffende få år snudd 180 grader i synet på internasjonal frihandel»
Det er åpenbart flere grunner til at den utpregede konkurranseinnrettingen i EUs indre marked ikke lenger spiller på lag med den økonomiske utviklingen i Europa og globalt.
En første kjensgjerning er at det i økende grad er noen ytterst få bransjegiganter som fullstendig dominerer verdikjedene og hele markedssegmenter. Det mest iøynefallende er nok tek-gigantene i den digitale økonomien. Liknende tendenser finner en på flere og så ulike områder som energisektoren, i dagligvarehandelen og i våpenindustrien. Både i EU og i USA har det vært gjort noen spede forsøk på å bruke anti-monopol-lovgivning overfor enkeltaktører. I hovedsak fortsetter imidlertid konsentrasjonen av eierskap og kapitalmakt i samme nådeløse tempo. Trolig er vi nå tettere på en tilstand der noen veldig få av verdens mektigste og mest kapitalsterke menn (for i akkurat dette sjiktet er det nærmest utelukkende menn), kontrollerer markedene og i realiteten prisene på flere områder enn noen gang tidligere i kapitalismens historie. For å si det forsiktig: Det er ikke en god nyhet for alle oss andre.
En annen, kompliserende faktor for markedsorganiseringen i EU er at storebror USA på forbløffende få år har snudd 180 grader i synet på internasjonal frihandel. En viktig grunn til at fellesmarkedet og Romatraktaten fikk en så markedsliberal innpakning allerede i 1950-årene, skyldtes den enorme politiske innflytelsen som Washington hadde i Vest-Europa. Den gang var den amerikanske presidentadministrasjonen overbevist om at internasjonal frihandel og hardest mulig konkurranse ville tjene deres interesser i all overskuelig framtid. I vår tid har Kina langt på vei overtatt tronen som den ledende industrimakta i verden. Amerikanske myndigheter tar av den grunn i bruk alle mulige virkemidler for å unngå å havne bak kineserne på andre områder der det fortsatt er kamp om tetposisjonen. For EUs del er det klart at regelverket for det indre markedet ikke er bygd for den typen geopolitiske rystelser som massiv proteksjonisme, økonomiske sanksjoner og tiltakende handelskrig kan og vil føre med seg.
Et tredje og ganske opplagt moment er behovet for økt samfunnsberedskap på områder som klima, naturkatastrofer, helse og matforsyninger. På alle disse feltene er en sterk og handlende stat med fyldige budsjettlommer, på skandinavisk og fransk maner, absolutt å foretrekke framfor en indre markedsmodell som stiller seg negativ til statlig industrisatsing, offentlige støtte- og investeringsordninger og politiske intervensjoner i økonomien.
Sammenliknet med USA og de fremadstormende Brics-landene i det globale sør og øst, har EU de siste 20 årene sakket akterut økonomisk. En mulig utvei kan være å søke tilbake til dyder og idealer som sto i sentrum før Romatraktaten brakte den europeiske markedsliberalismen tilbake på scenen. Satsing på utdanning, på offentlige velferdsordninger, på solide lønninger og høy produktivitet innenfor bærekraftige rammer, framstår som et politisk alternativ å foretrekke framfor å rygge inn i framtida med et indre marked ute av funksjon.
Kommentaren har tidligere stått på trykk i Klassekampen.
Stort bilde i toppen: EU-flagg (Foto: EU)
