Det er paradoksalt at departementet forespeiler at Norge kan få unntak for ambisjonene som er direktivets hovedhensikt, skriver Einar Frogner og Ole Kristian Setnes i Nei til EU.
EUs energikommissær Kadri Simson ga freidig Norge frist til 13. august med å innføre Fornybardirektivet i EØS-avtalen. Energiminister Terje Aasland (Ap) har med rette avvist å etterleve denne korte fristen. Men direktivet avviser han slett ikke, til tross for at regjeringspartner Sp har erklært seg mot både fornybardirektivet og resten av den fjerde energimarkedspakka (også kalt Ren energi-pakka).
Da sommerfreden la seg over landet, publiserte Energidepartementet (ED) den 3. juli en gjennomgang kalt «Spørsmål og svar om fornybardirektivet». Der framgår det at «Regjeringen jobber med å vurdere om EUs fornybardirektiv fra 2018 skal innføres i norsk rett».
ED forklarer at «Direktivet angir et bindende EU-mål for fornybar energis andel av brutto energibruk i 2030». Dette betyr at EU-landa er kollektivt forpliktet til å oppfylle fornybarmålet for EU som helhet.
Det er paradoksalt at departementet forespeiler at Norge kan få unntak for ambisjonene som er direktivets hovedhensikt.
Ettersom direktivet er merket EØS-relevant, mener EU-kommisjonen at også de tre EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge skal bidra til dette felles målet ved at direktivet og alle de underliggende rettsaktene blir del av EØS-avtalen. Det betyr at selv om Norge gjennom vannkrafta allerede har en fornybarandel som er langt høyere enn noe EU-land, kan vi bli forpliktet til utbygging av mer fornybar kraft. Uavhengig av nasjonalt kraftbehov og strømpris, og på tvers av hensyn til lokaldemokrati, urfolksrettigheter og naturvern.
Men i departementets «beroligende» svar på sine egne spørsmål om Fornybardirektivet, avvises det at Norge blir bundet av de kollektive EU-forpliktelsene: «Nei, Norge, Liechtenstein og Island er ikke tenkt å bidra til EUs kollektive mål. Energidepartementet arbeider for en EØS-tilpasning på dette punktet. En mulig løsning kan være at Norge og øvrige EFTA-land selv setter indikative, nasjonale mål for andel fornybar energi», skriver Energidepartementet.
Det er paradoksalt at departementet forespeiler at Norge kan få unntak for ambisjonene som er direktivets hovedhensikt – nemlig å erstatte nasjonale mål med forpliktende mål på EU-nivå.
Hvorfor i all verden skal direktivet inn i EØS hvis meninga er at Norge også i fortsettelsen fritt kan sette egne, nasjonale mål? Og hvorfor skulle EU ha interesse av å innrømme EFTA-statene unntak som undergraver en hovedintensjon med direktivet?
Energidepartementet har et alvorlig forklaringsproblem. Det eneste logiske er at Norge reserverer seg mot at fornybardirektivet innføres i Norge, slik EØS-avtalen gir EFTA-statene full anledning til.
Innlegget ligger også ute på Altinget.no
Stort bilde i toppen: Kirsti Bergstø stilte 27. november 2024 spørsmål til energiminister Terje Aasland (Ap) om ACER og EUs fjerde energimarkedspakke. (Faksimile: Stortings-TV)
