Industri, strømpriser og kraftpolitikk

Tilgangen til billig, norskprodusert og fornybar vannkraft har vært et konkurransefortrinn norsk industri har nytt godt av i over 100 år. I dag ligger produksjonskostnaden for strømmen i gjennomsnitt på 12 øre per kWh, noe som setter norske kraftprodusenter i en særstilling i europeisk sammenheng. En tettere integrasjon mot det europeiske energimarkedet i regi av EU vil dermed få store konsekvenser for norsk industri, og bidra til at industrien står i fare for å bli utkonkurrert.

Den norske integrasjonen mot EUs energimarked er en pågående prosess som har skjedd og skjer i flere steg. Det interne norske kraftmarkedet ble liberalisert den 1. januar 1991 som følge av innføringen av den såkalte Energiloven av 1990. Den mest omfattende integrasjonen mot EUs indre kraftmarked skjedde på sin side i 2018, da Stortinget vedtok tilslutning til EUs tredje energipakke, og dermed også tilslutning til EUs energiunion. Målet for denne unionen er å sørge for fri flyt av energi over landegrensene i EUs indre marked.[1] En viktig del av Norges tilslutning er medlemskapet i EUs energibyrå ACER, som har som oppgave å føre tilsyn over at EU-regelverket blir fulgt.[2]

EUs fjerde energipakke gir ACER mer makt, og legger gjennom sine fire direktiver og fire forordninger opp til en enda tettere integrasjon mot EUs energimarked. Ap-regjeringen planlegger per nå ikke å innføre mer enn tre av direktivene, men av disse er særlig det reviderte fornybardirektivet svært problematisk av flere grunner for norsk industri. Det er også gode grunner til å anta at resten av pakka vil kunne bli innført i Norge ved et senere tidspunkt, noe som i sin tur vil innebære enda mer import av europeiske kraftpriser til Norge gjennom utenlandskabler.

Høyere strømpriser og norsk industri: Et overblikk

De lave strømprisene i Norge har vært et særlig viktig konkurransefortrinn for kraftforedlende industri, som også kan omtales som kraftkrevende industri. Her er forbruket av kraft høyt i forhold til verdien av den produserte varen, som for eksempel kan være papirmasse, kjemiske råvarer eller metaller. For bedrifter innen denne industrien utgjør kraftkostnadene 20 til 50 prosent av de totale utgiftene.[3] 

Med sine eksportinntekter på 200 milliarder kroner i året, som utgjør omtrent halvparten av Norges samlede eksport av industriprodukter, utgjør denne industrien en økonomisk bærebjelke i det norske samfunnet. Industrien sysselsetter cirka 17 000 mennesker direkte, og genererer også ytterligere 40 000 arbeidsplasser i lokalsamfunnene der industrien befinner seg. Dette illustrerer dens fundamentale betydning for industristedene, som gjerne er mindre steder i distriktene. Ett eksempel er Sunndalsøra, der Norsk Hydro sysselsetter 700 mennesker i en samlet arbeidsstyrke på 4 000.[4] 

Per i dag er strømprisen for industrien i stor grad knyttet til fastprisavtaler, noe som betyr at de aller fleste bedriftene har vært skånet mot de høye strømprisene vi har sett de siste årene. Konsekvensene av høyere strømpriser har imidlertid vist seg allerede, blant annet gjennom at det har blitt mer lønnsomt for bedrifter, for eksempel Norsk Hydro, å selge krafta videre nedover i Europa enn å opprettholde industriproduksjonen. Selv om det på én side kan ses på som udramatisk at bedrifter kan tjene penger på en annen måte, er det på ingen måte positivt at industriproduksjon avvikles med tanke på dens samfunnsmessige betydning, for eksempel knyttet til sysselsetting.

Industrien vil støte på eksistensielle problemer når fastprisavtalene går ut. DeFacto har anslått at en strømprisøkning på bare 10 øre per kWh vil sette opp mot 5 000 arbeidsplasser i fare. Forskjellen på gjennomsnittlig strømpris i perioden 2010–2020 og 2021 og 2022 er henholdsvis 43 og 153 øre.[5] Slike strømpriser vil bety kroken på døra for store deler av industrien. I en slik situasjon er det også svært begrenset hva den norske staten kan gjøre for å berge bedriftene, da EØS-avtalen forbyr næringsstøtte.[6]

Fornybardirektivet som en trussel mot norsk industri

En viktig del av EUs fjerde energipakke er en revidert versjon av det såkalte fornybardirektivet. Fornybardirektivet har vært pålagt Norge gjennom EU allerede, nærmere bestemt etter at den første utgaven av direktivet ble vedtatt i unionen i 2001 og videre etter den første revisjonen i 2009.

Fornybardirektivet truer de heldige forutsetningene for norsk industri. Dette gjør det primært gjennom videreføringen og styrkingen av den såkalte opprinnelsesgarantiordningen. Denne ordningen er det gjort utførlig rede for i neste kapittel, men kort sagt dreier det seg om en ordning der norske industribedrifter vil se seg nødt til å betale for å bevise at produsentene de kjøper krafta si fra produserer en viss mengde fornybar kraft i året. Mens dette kan gi mening for europeiske bedrifter som har vært vant til å kjøpe ikke-fornybar kraft, virker det kun fordyrende for norsk industri.

Kraftkablenes følger for strømprisen

EUs fjerde energipakke berører også i stor grad reguleringen av eksport og import av kraft, særlig gjennom elektrisitetsforordningen og det reviderte elmarkedsdirektivet. På grunn av varierende nedbør har eksport og import av kraft lenge vært en naturlig og nødvendig del av norsk energipolitikk, og dette er bakgrunnen særlig for nettforbindelsene til Sverige som har eksistert siden 1950-tallet og kraftkablene til Nederland.

Utenlandskablene til Storbritannia og Tyskland har imidlertid bydd på problemer. Kablenes høye kapasitet på 1400 MW bidrar til høyere strømpriser i Norge som står mer i stil med de høye prisene i Europa.[7] Det kan ikke herske noen tvil om at kablene har ført til høyere strømpris i Norge, både for næringslivet og for husholdninger. Mens husholdningene nå blir gjenstand for en ny strømstøtteordning fra den norske regjeringens side, er industrien imidlertid utelatt her. EØS-avtalen står i veien for såkalt konkurransevridende støtte til næringslivet.

EUs fjerde energipakke vil føre til at norske strømpriser blir enda høyere og likere de europeiske. Den legger opp til at det skal være vanskeligere å begrense den høye kapasiteten i kablene, noe som vil føre til økt krafteksport for Norges del. Kraftflyten skal reguleres av retningslinjer og såkalte nettverkskoder som forberedes av ACER og vedtas av EU-kommisjonen. Ifølge elektrisitetsforordningen skal minst 70 prosent av kapasiteten i utenlandskablene settes til rådighet for markedet.[8] På toppen av dette kommer artikkel 11 i EØS-avtalen, som forbyr regulering av import og eksport.[9]

Utenlandskablene inngår som en del av EUs såkalte nettutviklingsplan, som Norge vedtok å følge som en del av EUs tredje energipakke. Dette innebefatter en tiårsplan for nettutvikling (TYNDOP) og en plan for såkalte prioriterte prosjekter (Projects of Common Interest, PCI). Et slikt prosjekt kan for eksempel være en fremtidig utenlandskabel mellom Norge og kontinentet.

Norsk industri og energipolitikk passer ikke inn i EU-systemet

Norsk industris konkurransefortrinn og samfunnsnytte har vært bygget på at kraftutvekslingen med utlandet har vært under politisk kontroll. Nærheten til billig, fornybar kraft har vært bærebjelken for det politiske rammeverket rundt markedet. Alt dette trues nå, og i enda større grad enn tidligere, av den omfattende integrasjonen mot det europeiske energimarkedet som EUs fjerde energipakke innebærer.

Integrasjonen bærer mye preg av overstyrende og byråkratiske kontrollmekanismer fra EU sin side, særlig gjennom at ACER får enda mer makt, samtidig som at utviklingen går i retning av å være enda mer markedsstyrt enn tidligere. Det er en kjensgjerning at det nasjonale norske energimarkedet skiller seg vesentlig fra det øvrige europeiske, og at hovedkonkurrentene til norsk kraftkrevende industri først og fremst ligger på andre kontinenter.

Dette bør i seg selv være nok til å tilsi at Norges energipolitikk ikke er kompatibel med en europeisk politikk der strømmen settes på børs. EUs energipolitikk vil i praksis gjøre det dyrere for norske industribedrifter å bruke lokal og fornybar kraft i sin produksjon. Økt makt til ACER vil føre til at det vil være vanskelig å sette en stopper for utviklingen.

Noter

[1] Roar Eilertsen, EUs energiunion og norsk tilknytning til ACER?, DeFacto-rapport 1:2018, side 4.

[2] «ACER-forordningen», EØS-notat, regjeringen, https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2017/mars/acer-forordningen/id2542411/, besøkt 24.03.2025.

[3] Isak Lekve og Ali Esbati, Strøm som fellesgode eller markedsvare? Statusoppdatering for strømpriskrisen og konsekvenser av EUs fjerde energimarkedspakke, DeFacto-rapport 3:2024, side 20.

[4] Ibid., side 27.

[5] Ibid., side 22.

[6] «EØS-avtalen artikkel 61 (statsstøtte) - TEUV artikkel 107», Lovdata Europalov, https://europalov.no/eos-artikkel/eos-avtalen-artikkel-61-statsstotte-teuv-artikkel-107/id-6926, besøkt 24.03.2025.

[7] Norges behov for utenlandskabler og utbygging av kraftnettet, Stortingets utredningsseksjon, 24.01.2022, side 2-3.

[8] 70 prosent tilgjengelig handelskapasitet i mellomlandsforbindelsene, Stortingets utredningsseksjon, 07.04.2022, side 3.

[9] «EØS-avtalen artikkel 11 (kvantitative restriksjoner) - TEUV artikkel 34», Lovdata Europalov, https://europalov.no/eos-artikkel/eos-avtalen-artikkel-11-kvantitative-restriksjoner-teuv-artikkel-34/id-6877, besøkt 24.03.2025.

Stort bilde i toppen: Norsk aluminiumsproduksjon: Norsk Hydro i Sunndal. (Foto: Harald M. Valderhaug/Norsk Hydro, CC BY NC SA 2.0, SNL)