Den store styrkeprøven

Hva mener Jeremy Corbyn om Brexit? Det vil både media, Labour-medlemmer og potensielle Labour-velgere ha svar på. Vil han ut av EU eller beholde medlemskapet i EU? Og hvis han vil ut av EU, vil han ha det totale bruddet med EU – eller en tett kobling til EU på viktige områder?

Corbyn prøver i det lengste å stille helt andre spørsmål til partiet og til seg sjøl. Grunnen er enkel. Brexit-debatten splitter både partimedlemmene og de mulige Labour-velgerne på uforsonlig vis.

Ved folkeavstemningen i juni 2016 stemte arbeidervelgerne nord i England med stort flertall for utmelding av EU, mens yngre velgere i storbyene i like store mengder stemte for å fortsette medlemskapet i EU. Uansett hva Corbyn skulle gå inn for i brexit-debatten, vil titusener av medlemmene forlate partiet og hundretusener av velgere vende Labour ryggen ved neste parlamentsvalg.

Det er derfor Corbyn så inntrengendene prøver å drive fram en helt annen samfunnsdebatt. Han tilbyr partimedlemmer og Labour-velgere å gå til kamp for et helt annet Storbritannia enn det som Thatcher og Tony Brain etterlot seg. Den kampen er, ifølge Corbyn, den viktige og nødvendige kampen uansett hvilket utmeldings-alternativ som måtte bli valgt og uansett om det blir noen utmelding av EU.

Det er både en kamp som kan samle fløyene i partiet om en felles oppgave og som er en videreføring av det enorme oppsvinget Labour opplevde etter at Corbyn vant fram med sitt radikale politiske program. Den nye linja i Labour har skapt en entusiasme blant yngre mennesker som har dobla medlemstallet i partiet og økte valgoppslutningen om Labour fra 26 prosent i 2015 til 41 prosent i juni 2017.

Før folkeavstemningen i juni 2016 var det åpenbart at den britiske kapitalismen ikke klarte å levere det som store folkegrupper etterspurte.

Stadig flere ungdommer hadde ikke råd til et sted å bo i rimelig reiseavstand fra jobbene i storbyene. Store deler av offentlig sektor gikk med underskudd til tross for harde, årelange kutt. Velferdsstoltheten for generasjoner av briter, det nasjonale helsevesenet NHS, var endt som et lappverk prega av stress for de ansatte og ventelister for pasientene. Privatiserte energiselskap drev strømprisene i været. Alle slags offentlig-private partnerskap tømte offentlige punger for penger.

Hele regioner i nord og i Wales hangla på sparebluss. Den forvokste finanssektoren som hadde hovedansvaret for de utsiktsløse kriseåra, hadde høyere profitt og mer makt enn noen gang. Det verste tegnet på et samfunn i grunnleggende uføre var at det britiske samfunnet hadde de største ulikhetene i inntekt og formue i Europa.

Det var i denne situasjonen at Jeremy Corbin og hans venstre hand John McDonnel lanserte sitt økonomiske program for å få den britiske økonomien på fote igjen. Det viktigste prosjektet er en næringspolitikk som dreier tyngdepunktet vekk fra finansnæringa og over til industriproduksjon og offentlige omsorgstjenester. De kortsiktige markedsløsningene skal ut av næringspolitikken. Et nett av regionale statsbanker skal sikre finansieringa. Labour-ledelsen innser at det kan bli nødvendig å innføre kapitalkontroll – det å begrense kapitalflyten over grensene hvis den truer balansen på det britiske kapitalmarkedet.

Budskapet til velgerne er at det ikke er kjøp og salg på markedene som skal gi dem frihet. Det er de sosiale frihetene som skal bli de viktige, ved hjelp av sosial boligpolitikk, gratis utdanning helt til topps og velferdsordninger som er rause nok til å leve av.

Reformprogrammet til Labour vil møte motbør i EUs Brussel. EU-kommisjonen og EU-domstolen kan komme til å overprøve nye britiske rettsregler. Jo mer grunnfesta slike nye rettsregler er blant folk flest, jo mer kan en Labour-regjering sette alt inn på å stille EU-makta overfor valget: Enten gå med på at medlemsland kan avvike på samfunnsområder der et demokratisk flertall vil ha det annerledes enn EU-traktaten foreskriver -  eller vinke farvel til britene på en utmelding som et overbevisende velgerflertall stiller seg bak.

Store deler av de økonomiske programpostene til Labour – det å gjenopprette offentlig eie av viktige tjenester og demokratisere nærings- og arbeidslivet – vil utløse hard motstand fra den globale kapitalen. Det kan bli press mot pundet og investeringsboikott av Storbritannia. Hvis slik motstand blir sterk nok og varer lenge nok, kan det undergrave investeringene, begrense den økonomiske veksten, true mange arbeidsplasser og svekke skattegrunnlaget.

Men den globale kapitalismen har endra seg etter krisa i 2008. Mye er som før: den ubønnhørlige veksten i ulikhet fortsetter.  Overmektig finansmakt trenger fortsatt stadig djupere inn i det økonomiske livet.

Kriseåra etter 2008 har likevel satt kraftige spor etter seg. Veksten i produktivitet og produksjon er klart langsommere enn før. Forsøkene på å komme over i stabil vekst ved hjelp av innstrammingspolitikk har ikke ført fram.

Verdensøkonomien viser tegn til å avglobaliseres. Større deler av grensekryssende handel og investeringer skjer innen avgrensede regioner og med naboland.

Det ideologiske klimaet omkring det nyliberale hegemoniet viser også tegn til å sprekke opp.  Det blir stadig større enighet – også i maktmiljøer som OECD og IMF - at nyliberal politikk øker de sosiale forskjellene og at økende ulikhet rammer både nivået og stabiliteten ved den økonomiske veksten.

Denne utviklingen åpner for større økonomisk handlefrihet for en Labour-regjering enn for få år tilbake. Labour-ledelsen skyver da også IMF foran seg når den påpeker at kombinasjonen av offensiv næringspolitikk og effektive tiltak for å minske de sosiale forskjellene er kjernen i Labours alternativ for et samfunn som både er mer solidarisk og gir tryggere levekår.

Trykt i Klassekampen 9. februar 2019. 

Stort bilde: Labour-leder Jeremy Corbyn. Foto: Chatham house

Blant kildene:

• Scott Lavery-, «Global Capitalism and Labour’s Economic Programme», Versobooks, 7.12.2018
• Ostry, Loungani, Furceri: «Neoliberalism: Oversold», Finance and Development, IMF juni 2016