Skal vi gå videre med en EØS-avtale, som binder oss til regelverket for EUs indre marked og på det viset underordner oss nyliberalismen som politiske system, spør Idar Helle.
To av de viktigste utfallene fra valget mandag var at røde og grønne partier gikk fram på bekosttning av de blå, og at politiske partier som er vant til å ha makt, er i ferd med å miste en del av denne til partier som har vært mer vant til opposisjon og avmakt.
Valget kan vise seg å være rein oppladning til andre politiske begivenheter som kommer utover høsten. I Storbritannia kan den dype konflikten om brexit ende med det mest skjebnetunge parlamentsvalget siden Margareth Thatchers valgseier for førti år siden. Krisen i britisk politikk skal få ligge i denne omgang, men det er dessverre bare å konstatere at Jeremy Corbyn og Labour har feilet fullstendig under ildprøven partiet her har stått overfor (se Orientering 18.05.19). Partiet har skilt lag med arbeidervelgerne som søkte beskyttelse mot EUs og det indre markedets lavlønnskonkurranse, og partiet har gått bort fra lovnaden om at utfallet av folkeavstemningsresultatet for tre år siden skulle respekteres. Det kan skje at Labour blir redusert til landets tredje største parti i et eventuelt nyvalg seinere i høst. Her til lands er høstens politiske happening utvilsomt landsmøtet i Fellesforbundet, det største fagforbundet i industrien og i privat sektor i Norge. Spørsmålet om EØS står igjen på dagsorden, og mer enn noen gang er det uvisst om landsmøtet vil fortsette å støtte EØS-avtalen, om alternativer til avtalen skal utredes, eller om flertallet vil si at tida nå er kommet for å erstatte EØS med en mer jevnbyrdig handelsavtale.
Standpunktet til EØS-avtalen og tilknytningen til EU hviler på en lang rekke forholdsvis innfløkte vurderinger. Samtidig går det an å argumentere for at dette handler om hvor synet på noen ganske få overordnede spørsmål: Det ene er spørsmålet om demokrati og nasjonal suverenitet: Hvor omfattende begrensninger skal EØS som institusjonelt system kunne legge på velgernes og det politiske systemets handlefrihet og selvstendighet? Det andre er hva jeg velger å kalle det sosiale spørsmålet: Hva betyr EØS og deltakelsen i det indre markedet i EU med mulighetene for å unngå voksende sosiale klasseskiller, med mulighetene for å beholde universelle og offentlige organiserte velferdsordninger, og hva gjør det med et arbeidsliv som så langt har sikret arbeidstakere flest god levestandard og en viss kollektiv makt overfor bedriftsledelse og eierinteresser?
Hver gang spørsmålet om å si opp EØS-avtalen er i ferd med å bli en reell diskusjon, er det imidlertid et tredje spørsmål som tar overhånd. Dette spørsmålet er som de to foregående viktig nok: Hvordan skal Norge innrette seg overfor omverden økonomisk og handelsmessig? Eller mer direkte: Vil vi få solgt varene våre uten EØS-avtalen?
På tross av et lite folketall er Norge en stor handelsnasjon i internasjonal sammenheng. Velstanden vår gjør at vi representerer et ettertraktet marked for handelspartnere våre. På samme tid sørger usedvanlige naturressurser, og industriell utnytting av de samme ressursene, for Norge som sterk eksportnasjon. Norges økonomiske styrke gjør at vi, om vi velger det, faktisk kan legge en del forutsetninger for hvordan forholdet til handelspartnere og omgivelser skal være. Overfor Den europeiske union, som i stigende grad har et imperieskjær over politikken sin, blir spørsmålet om hvilke forutsetninger sylskarpt: Skal vi gå videre med en EØS-avtale, som binder oss til regelverket for EUs indre marked og på det viset underordner oss nyliberalismen som politiske system? Eller skal vi forsøke å få i stand nye og mer jevnbyrdige avtaler med EU, som kan dreie seg om handel og samarbeid på en rekke områder, men som ikke lenger skal ha som utgangspunkt at vi skal adoptere store deler av en økonomisk politikk og et politisk system vi to ganger har sagt nei takk til gjennom folkeavstemning?
I politisk maktkretser har det vært avgjørende å skape et inntrykk av at Norge slett ikke har dette handlingsvalget på det økonomiske området. Det er trolig særlig to grunner til at alternativ-debatten må holdes borte. Den ene er at ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet overhodet ikke har gitt opp håpet om norsk EU-medlemskap på lengre sikt. Da er det stadig viktig å holde på EØS-avtalen for å knytte oss tett til unionen på flest mulig områder. Den andre er at NHO og toneangivende krefter i næringslivet erkjenner at EØS tilfører dem en solid dose styrkedråper i hverdagen. Uten EØS vil programmet for et nyliberalistisk og avregulert arbeidsliv fort komme til å gå i stå, stilt overfor såpass sterke motkrefter, distriktsinteresser og fagforeninger som den politiske kulturen her i landet har å by på.
Det er en kjensgjerning at det ikke finnes noen som kan svare sikkert på hvordan det nøyaktig vil gå med Norges eksport- og importhandel om EØS-avtalen sies opp. Et slikt usikkerhetsmoment gjelder for et hvert fenomen som gjelder framtida og som bryter med status quo. For dem som vil beholde EØS for enhver pris, har denne naturlige usikkerheten blitt brukt til å skape mest mulig uro og engstelige for norske eksportinntekter og arbeidsplasser, ikke minst innad i fagbevegelsen og framfor alt på LO-kongressen i 2017.
Er det så rimelig grunn for denne uroen? Neppe. Norge vil fortsette å ha tollfri handel med industrivarer til EU, ettersom handelsavtalen vi hadde fra før vil gjelde om EØS sies opp. Ingen av partene kan innføre toll eller mengdebegrensninger på varehandel, det slår regelverket i verdens handelsorganisasjon WTO fast. EU har også rimelig sterk økonomisk egeninteresse av en handelsavtale med Norge, som er EUs sjette største eksportmarked på verdensbasis.
Når det videre påstås at det ikke finnes reelle handelsalternativer til EØS, så ser en altså bort fra at godt over 150 stater i verden driver handel med EU uten å være underlagt EØS-avtalens forpliktelser. Det er det faktisk bare Norge, Island og Liechtenstein i hele verden som er. Det kan også legges til at selv om EU fortsatt er Norges største og viktigste eksportmarked, så har Norge lenge funnet sine største nye eksportmarkeder utenfor EU og Europa. Faktisk var norsk utenrikshandel mest dominert av handel med unionen fram til 1994, altså før EØS-avtalen trådte i kraft. Om Storbritannia til slutt viser seg å forlate EU, vil det bety at Norges viktigste eksportland da befinner seg utenfor unionen.
Til slutt er det som da står igjen bare tankeeksperimentet, eventuelt argumentet, om at EU skal ønske å statuere et eksempel og straffe et Norge på vei ut av EØS. Tilløpene til imperienykker og økonomisk kanonbåtdiplomati overfor så ulike stater som Hellas, Sveits og Storbritannia de siste årene gjør at et slikt scenario dessverre ikke helt kan utelukkes. Hvordan kan Norge møte et slikt, riktig nok lite sannsynlig, scenario av kollektiv ufornuft fra EUs side? En del vil nok tenke at det er beste å trekke seg, la motparten få viljen sin og finne sin plass i EØS-folden igjen. Likevel er det også i dette tilfellet et handlingsalternativ. Norge er økonomisk robust, med store kapitalreserver og enkelte eksportprodukter som er nærmest uunnværlige for EU. Også i en situasjon med sterkt utenrikspolitisk press vil det alltid være en handlingsalternativ å stole på egne krefter, og demonstrere overfor mektige aktører i omgivelsene at en er villig til å verne om autonomi og handlefrihet med de midler og ressurser en har til rådighet.
Idar Helle er nestleder i Nei til EU, historiker og utreder i De Facto kunnskapssenter. Innlegget har tidligere stått som kronikk i Klassekampen
Stort bilde i toppen: Fiskemarked i Frankrike. Foto: Norges Sjømatråd. (© Norges Sjømatråd)
