Er EU-motstanden i Norge reaksjonær?

Fra EU-tilhengere i politikk og media blir det stadig hevda at EU-motstanden i Norge er reaksjonær, eller «brun i kantene».

Påstanden fremmes gjerne med henvisning til at det finnes reaksjonære EU-motstandere både i andre land og i Norge, og at dette er den type selskap EU-motstandere på en eller annen måte bør assosieres med. Man hopper dermed gjerne bukk over åpenbare kjensgjerninger:

1. Den organiserte EU-motstanden i Norge består av partier fra sentrum til venstre i det norske politiske landskapet.
2. Organisasjonen Nei til EU utmerker seg ved at den har en eksklusjonsparagraf mot rasistisk praksis og rasistiske ytringer.
3. Det politiske grunnlaget for norsk EU-motstand handler om motstand mot markedsmakt. Vi er mot fremmedfiendtlighet, for folkestyre og solidaritet.
4. Derfor ble det for mange år siden avklart at for eksempel Frp ikke ønsket å gå inn i eller delta i Nei til EU.

Sjøl var jeg leder av Nei til EU i ti år, fra 2004 til 2014. Jeg har vært og er medlem av Sosialistisk Venstreparti. Nei til EUs styrende organer var den gang bredt sammensatt, med representanter for blant annet SV, Sp, Rødt, Venstre, KrF, Fagforbundet, Bondelaget, Småbrukarlaget og AUF. Dette er i stor grad også tilfelle i dag, sjøl om partiet Venstre har blitt et ihuga ja-parti.

I min ledertid ble det avholdt et møte med det som den gang var nei-fraksjonen i Frp. Møtets hensikt var å avklare hverandres ståsted i EU-spørsmålet. Frp var blant annet representert ved daværende byråd i Oslo, Sylvi Listhaug. Vi hadde en åpen dialog, hvor vi kunne slå fast som en felles konklusjon at Frps neiside (som siden har vunnet fram og Frp er i dag mot norsk EU-medlemskap) ikke kunne tenke seg å gå inn i Nei til EU, samtidig som Nei til EU ikke ønsket partiet inn i organisasjonen. Grunnlaget for dette var politisk: Frp er aktive tilhengere av markedsliberalismen, og de forbeholdt seg å kunne bruke innvandringskritiske argumenter i en eventuell omkamp om EU. Dette var uakseptabelt for Nei til EUs styre. Vi skiltes i en forståelse av at Frp så for seg at de i en gitt situasjon ville stille seg i spissen for en egen nei-organisasjon på høyre side, av typen «borgere mot EU».

Nei-sida samla seg i 1994 under Kristen Nygaards parole «Samholds-Norge mot markeds-Norge». Parolen kan ikke misforstås, og kan ikke tolkes som noe tegn på et «brunt» budskap. For å tydeliggjøre: Nei-sida i Norge har som hovedparole å forsvare folkestyret og demokratiet.

Vi ser mange tegn på at demokratiet settes under press i vår tid, men i en EU-setting er det spesielt EØS-avtalen som utgjør en trussel mot folkestyret her til lands.

Både på den måten avtalen fungerer, med sin ensidighet og overføring av makt til EU og EUs organer, og i konkrete utslag som en rekke inngripende direktiver i det norske samfunn. Nå seinest fornybardirektivet, som vil kunne sterkt redusere både kommuners og organisasjoners mulighet for å påvirke gigantiske kraftutbyggingsprosjekter i norske lokalsamfunn for å dekke EUs og spesielt Tysklands behov.

Dernest har Nei til EU parolen «Verden er større enn EU». Vi mener EU er en egosentrisk organisasjon som utnytter og utbytter fattige land, spesielt i Afrika, som bygger murer mot folk på flukt, og som setter egeninteressene først i møtet med verdens problemer. Å si nei til EU er dermed også et solidaritetsprosjekt.

Vår tredje hovedsak er miljø, der vi mener EU primært fungerer som en vekstmaskin som ikke tar hensyn til naturens tåleevne. Vi er for den saks skyld ikke imponert over våre nasjonale myndigheter heller, men der kommer vårt forsvar for det nasjonale folkestyret inn: Vi mener det norske folk i valg må avgjøre hva slags politikk som skal føres i Norge, av hvilket storting og dermed regjering. Ikke foreta en demokratiflukt til Brussel og håper på løsninger derfra. Etter EU-valget i juni i år er det vel mindre grunn enn noen gang til å tro at denne strategien, som MDG forfølger, vil kunne lykkes.

I min periode som leder fikk vi en prinsipielt viktig sak i fanget; Daværende leder av partiet «Demokratene», Vidar Kleppe, ønsket å bli medlem av Nei til EU.

Styret brukte da organisasjonens vedtekter, som forbyr rasistiske utsagn og praksis, til å nekte ham medlemskap. Omfattende dokumentasjon over Kleppes utsagn, leserinnlegg og mer ga grunnlaget for vedtaket. Nei til EU tar altså dette på største alvor. Vi tror ikke vi finner veldig mange eksempler i norsk politikk på medlemsnekt på et antirasistisk grunnlag. Dette bør brunskvetterne i norske medier ta til seg, og forholde seg til, når de gjør stadige forsøk på å kople norsk EU-motstand til reaksjonære krefter i Europa som spiller på høyrepopulistiske strenger og fremmedfrykt i sin EU-motstand.

Nei til EU og Nei til EUs støtteorganisasjoner har ingenting med europeiske høyrepopulister eller høyreekstremister å gjøre. Sjølsagt ikke organisatorisk. Heller ikke politisk. Vi fornekter ikke demokratiets grunnprinsipper – vi vil styrke dem. Vi er antirasister. Vi mener verken Norge eller EU må være seg sjøl nok, men ha en solidarisk praksis overfor de som er dårligere stilt i verden.

Hvis ja-sida, i politikken og media, kunne respektere dette grunnlaget for norsk EU-motstand, kunne vi få til et mer saklig og opplyst ordskifte om Norges forhold til EU. Det skal ikke stå på oss EU-motstandere.

Kommentaren har tidligere stått på trykk i Klassekampen.