Bøkenes tale

25. februar 2003 hadde VG det som for noen var den reneste «drømmeoverskriften»: «Ja-flertall på Nationen-måling». I saken kom det fram at «For første gang registrerer Nationen ja-flertall på sin månedlige EU-meningsmåling». 46,5 prosent av de spurte oppga den gangen at det ville stemt ja til EU og 43,4 prosent nei. Det er ikke så rart det det i 2003–2004 var mange som antok det kom en snarlig ny EU-kamp.

Et nytt nei, av Anne Marit Bjørnflaten, Wegard Harsvik, Jo Stein Moen og Tore O. Sandvik (2004)

EU-debatt på tiårsdagen for 1994

Dette var bakgrunnen for at undertegnede 28. november 2004, på 10-årsdagen for folkets nei i 1994, hadde gleden av å publisere en bok som het Et nytt nei, på Spartacus forlag, sammen med tre andre unge sosialdemokrater: Wegard Harsvik, Anne Marit Bjørnflaten og Tore O. Sandvik. Boka ble skrevet fordi det var allment akseptert at det kunne bli en ny EU-kamp, og det var behov for en litt oppfrisket argumentasjon, følte vi. I en kronikk like før lansering, i Dagbladet 26. november 2004, skrev et par av oss kronikken «Et nytt nei», som ble innledet slik: «Førstkommende søndag er det ti år siden det norske folk stemte nei til medlemskap i EU. Det er en god anledning til å gjøre opp status, se på gamle argumenter og vurdere nye som følger av utviklingen. Mye har skjedd på disse ti årene. EU er blitt utvidet og får nå sin egen grunnlov og hær. EUs økonomiske og monetære union (ØMU) er innført, og den politiske og økonomiske ensrettingen i EU har økt. Det danske og svenske folk har stemt nei til ØMU og mer union. Ved hvert EU- parlamentsvalg har valgdeltakelsen sunket, og arbeidsløsheten i EU har stabilisert seg på hele ni prosent. Truslene om hvor ille det ville gå med Norge hvis vi stemte nei, har slått fullstendig feil. Til tross for dette er det tilsynelatende ikke en eneste framtredende EU-tilhenger som er blitt i tvil om eget standpunkt. Det kan synes som om norske EU-tilhengere er tilhengere av EU uansett hva EU gjør, og uansett i hvilken retning EUs utvikling går. EU-motstandere viser derimot evne til å vurdere nye argumenter etter hvert som de legges fram.»

– Jeg tror personlig at det er andre formidlingsmåter enn bøker som vil påvirke EU-debatten i årene som kommer | Jo Stein Moen, Standpunkt 3–2022

Om man gjør en tilsvarende øvelse i dag vil sannsynligvis mønsteret være omtrent det samme: nei-sidens argumenter står seg relativt godt i møtet med en ny tid, skjønt felles EU-grunnlov og EU-hær kanskje ikke ble slik vi antok i 2004. Og bildet er langt på vei det samme – det er ikke uvanlig at erklærte EU-motstandere snur til ja, mens svært få i offentligheten snur andre veien og blir EU-motstandere.

Jeg har siden jeg på ungdomsskolen kjøpte Time Magazines 20-binds storverk om annen verdenskrig på et antikvariat i Trondheim, vært veldig glad i bøker og har aktivt samlet papir i bokform. Et tema i mine bokhyller er europeisk integrasjon, nasjonalstatens rolle og forholdet mellom Norge og EU. Rundt 2005, da mange av oss trodde det var ny EU-kamp i emning, havnet mye utenlandsk litteratur i bokhylla, også på språk jeg normalt ikke leser: som Das kritische EU-buch: Warum wir ein anderes Europa brauchen som Attac ga ut i 2006 og Die sieben Todsünden der EU: vom Ausverkauf einer grossen Idee av Michel Reimon og Helmot Wixler (2006), samt den spanske boka No es lo que nos cuentan: Una crítica a la Unión Europea realmente existente (2004) av Carlos Taibo, spansk professor med anarkistiske tilbøyeligheter.

Bøker om Norges rolle

En rask kikk i bokhylla viser et bredt spekter av bøker om Norge og Norges rolle. Noen er i kategorien «nasjonsproblematiserende», andre tar for seg ulike deler av norsk og nordmenns identitet, noen har et ironisk skråblikk på nordmenn, mens andre diskuterer småstatens muligheter og begrensninger, eller berører direkte Norges forhold til Europa:

Det norske folks bedrøvelige liv og historie, av Odd Børretzen (1979)

Jens Bjørneboe ga i 1968 ut Norge mitt Norge, med den talende undertittelen «essays om formyndermennesket». Georg Johannesen ga i 1975 ut artikkelsamlingen Om den norske tenkemåten, som ifølge Cappelen forlag «har hatt en enestående posisjon blant forfattere og intellektuelle […] for å forstå den norske tenkemåten.» Odd Børretzens Det norske folks bedrøvelige liv og historie (1979) er en «nokså annerledes Norgeshistorie» fra siste istid og fram til 1880-årene, med underfundig humor og skarp ironi.

Utenriksministrene Knut Frydenlund og Bjørn Tore Godal har gitt ut henholdsvis Lille land – hva nå? (1982) og Utsikter: Store lille Norge i en ny verden (2003). I 1988 ga Jan Egeland, som var statssekretær i Utenriksdepartementet – ut klassikeren Impotent superpower – potent small state. Til felles for disse tre er at de er opptatt av småstatens handlingsrom og handlefrihet i en stadig mer globalisert verden.

Historieprofessor Kåre Lunden beskriver i sin bok Norsk grålysning (1992) nordmenns kulturelle identitet, «nasjonalmedvit og nasjonalisme i Noreg fram mot 1814». Høyre-mannen Francis Sejersted, professor i økonomisk og sosial historie, viser i boka/ essaysamlingen Norsk idyll? hvordan samspill og tillit mellom offentlige og private industrielle nasjonsbyggere har en tradisjon som er sterkere og tettere her til lands enn i andre skandinaviske land. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud sin bok Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005), er beskrevet som en «annerledes norgeshistorie for en globalisert tid» der forfatterne «tar for seg mytene om vår nasjonale egenart, og viser at Norge alltid har vært multikulturelt og mangfoldig.»

Lille land – hva nå? av Knut Frydenlund (1982)

Blant de mest interessante bøkene i samlingen er statsviter Iver B. Neumanns Norge – en kritikk (2001) som kun ut i forbindelse med Makt- og globaliseringsutredningen. Neumanns fokus var å finne ut hvordan historien om «Norge» ble brukt i EU-kampene før folkeavstemningene i 1972 og 1994, og i anmeldelsen i NRK het det at «Det er ikke overraskende at nei-siden brukte historien for å underbygge sitt standpunkt.» Ifølge NRKs anmelder Tom Egil Hverven bruker Neumann et «postnasjonalt blikk på forholdet mellom stat og samfunn», og «som flere teoretikere i sin generasjon, har Neumann en egen glede av å tydeliggjøre sitt eget standpunkt. Ikke bare gjennom å skrive riksmål og tydelig sympatisere med ja-siden.»

I 2008 kom boka Norge. En diagnose med Knut Olav Åmås som redaktør, der flere akademikere bidro. Blant disse er professor og tidligere KrF-politiker Janne Haaland Matlary, som har en kritisk tilnærming til hjemlandet: «Manglende nivå er det norske problem: ingen respekt for kunnskap, ingen respekt for dannelse, ingen respekt for kultur». Utsagnet er representativt for boka, som ifølge LO-organet Fri Fagbevegelse består av artikler med omtrent samme diagnose: «Fellesnevneren er et kritisk syn på det meste, og at alt er bedre utenfor landets grenser».

Den polemiske polske professor Nina Witoszek provoserte mange i Verdens beste land. En pamflett (2009), som er full av syrlige beskrivelser.

I 2014 kom boka Det norske paradoks: om Norges forhold til Den europeiske union, med kjente Europaforskerne Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum som redaktører. Boka kom ut samme år som Norge markerte at det var 200 år siden Grunnloven, og boka kan leses som et innspill i en EU-debatt som i liten grad tok fyr. I et intervju uttalte de to professorene at «Selv om vi stemte nei i 1994, lyktes vi ikke med å bevare den norske selvråderetten».

Ny EU-kamp kommer

I november 2014 var det tjue år siden folkeflertallet sist sa nei til medlemskap i EU. Det ble markert med en illustrert jubileumsbok om EU-kampen, en praktbok ført i pennen av Dag Seierstad, nei-sidens Grand old man. I boka som fikk navnet Folket sa nei: norsk EU-motstand frå 1961 til i dag, trekker Seierstad de lange linjene i folkelig motstand mot EU-prosjektet og boka er blitt et standardverk.

Vi som elsker Europa – Et nytt EU for en ny tid, av Sten Inge Jørgensen (2018)

Sten Inge Jørgensen, kjent fra Morgenbladet, ga høsten 2018 ut boka Vi som elsker Europa – Et nytt EU for en ny tid. Bokas utgangspunkt var at norskEU-motstand er stor, og at Brexit «får mange til å tro at EU-samarbeidet er på retur». Men slik Jørgensen ser det, er det slik at «i realiteten er EU-landene i ferd med å gjenoppfinne EU». «Hvorfor vi burde være EU-tilhengere?» Det er spørsmålet forfatter Sten Inge Jørgensen stiller seg i sin bok. Akkurat dette synes å være underliggende motivasjon for flere forfattere: å forklare folk hvor bra EU er.

Kjærligheten til det skrevne ord til tross: Jeg tror personlig at det er andre formidlingsmåter enn bøker som vil påvirke EU-debatten i årene som kommer. Sosiale medier, digitale flater og levende ord og bilde vil trolig bli viktigere og viktigere, og legge grunnlag for den neste EU-kampen. For den kommer. Før eller senere.

Stort bilde i toppen: Viktige bøker om Norge og EU. Dag Seierstads bok Folket sa nei har blitt et standardverk om norsk EU-motstand. Bildet er fra lanseringen av boka i 2014. Cathrine Sandnes var møteleder og Bernt Aardal (t.h.) kommenterte boka. (Foto: Sindre Humberset )