Retten til folkelig engasjement og kritikk av statsmakta i innen- som utenrikspolitiske spørsmål har alltid vært selve hjertet i det norske demokratiet.
Særlig etter Russlands invasjon av Ukraina ser vi imidlertid en urovekkende tendens til at våre norske, demokratiske verdier gradvis blir omdefinert til et krav om at opposisjonelle røster bør gå stillere i dørene – i demokratiets navn. Ettersom fremmede statlige aktører kan ha interesse av å skape uro og svekke tilliten til myndighetene, blir enhver folkelig protestbevegelse etter denne logikken en mulig destabiliserende trussel.
Slik kan også deler av rapporten fra Forsvarets Forskningsinstitutt oppfattes. «En fremmedstatlig aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet. En utmelding fra EØS vil være et betydelig skritt i den retningen», skriver FFI-forskerne i ett av sine scenarioer.
Kjetil B. Alstadheim hevder i Aftenposten 25. oktober at Nei til EU og andre EØS-motstandere sprer usannheter når vi har sagt at Norge er blitt en av de mest lojale undersåttene av Den europeiske union, og at dette er på tvers av folkets vilje slik den kom til uttrykk i 1972 og 1994. Nei til EU «gjør folkestyret mer sårbart for påvirkning og manipulering» fordi «alle ser at EU- og EØS-debatter i Norge lett tar fyr», ifølge Alstadheim.
I uke 44 behandler Lagmannsretten søksmålet Nei til EU har anlagt mot staten for brudd på Grunnloven i forbindelse med Stortingets tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke i 2018, eller ACER-saken på folkemunne. Dette er en sak som det gnistrer av, gitt dagens EU- og markedsstyrte strømpriser. Søksmålet stiller spørsmål ved hvordan det norske folkestyret er praktisert i dette tilfellet.
Mener Alstadheim at vårt søksmål kan åpne opp for fremmed påvirkning? Hva hvis Lagmannsretten gir Nei til EU medhold, mener han da at vårt rettsvesen har blitt påvirket av fremmed manipulering?
Aftenposten har avslått å ta inn dette innlegget.
