Hans Normann Dahls tegning fra 1972 er treffende om debattklimaet også i 2022.

EU og europeisk sikkerhetspolitikk

Det krever mot å tenke nytt. Det krever tålmodighet å skape nytt. Intet er fra evighet av, ikke en gang NATO og EU. Med Putins invasjon i Ukraina kreves både nytenking og tålmodighet, skriver Stein Ørnhøi.

Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken

Det er mai og vår i Norge. Sol og grønt løv. Det er krig i Ukraina, og ingen vet hvordan tragedien ender. De som allerede nå mener at svaret er mer opprustning har nok ikke tatt seg tid til å tenke seg om. Noen vil til og med utvide EU til også å ta seg av forsvar og sikkerhet. Gamle svar på nye utfordringer kan være farlig. Vi har hatt både NATO og EU mens vi har hatt blodige kriger på Balkan og nå krig i Ukraina. Europa har ført krig i Afghanistan, Libya og Syria og utløst enorme flyktningestrømmer, for bare å nevne noe av det som har skjedd de siste tiårene.

Så sier mange; vi i den vestlige verden har hatt fred. Og det er litt sant hvis du ser bort fra noen kolonikriger og noen militærkupp. Men landene i vest forvalter også det meste av verdensøkonomien og ikke minst det aller meste av militær kapasitet i verden. Og dermed det meste av verdens politiske kapital. Vi har hatt økonomiske, militære og politiske ressurser til å nå de mål vi måtte ha satt oss. Men likevel har vi i dag igjen storkrig i Europa. Måtte det ende slik? Var dette den eneste veien fra Gorbatsjov til dagens Putin?

Makt og dobbeltmoral

Å diskutere sikkerhetspolitikk er vanskelig. Her er det makta som eier fakta. Synspunkter og kjensgjerninger blandes. At det skjer hos våre motstandere, ser alle. Men ingen ser bjelken i eget øye. Tilsynelatende er dobbeltmoral dobbelt så effektiv som vanlig moral. Men det er nettopp dette Putin utnytter. I Russland får de vite, som sant er, at å anerkjenne Kosovo som egen stat var brudd på folkeretten. Kosovo var en del av Serbia som var anerkjent som stat med Kosovo inkludert. Slike «detaljer» vet vi lite om her hos oss. I Russland vet alle det.

Makta eier fakta. Selv om Krim er internasjonalt anerkjent som en del av Ukraina, «vet» alle russere at Krim alltid har vært russisk. Slik har det vært siden Katarina den store på slutten av syttenhundretallet innlemmet halvøya i sitt imperium. På Krim har ukrainere alltid vært en liten minoritet. I ly av slike kjensgjerninger og våre brudd på folkeretten begår så Putins Russland sine brutale overgrep mot Ukraina. Og folk i Russland støtter ham fordi han har vår dobbeltmoral å vise til. Ukraina må selv få bestemme sin egen sikkerhetspolitikk, sier vi og mener det. Men midt under krigen i Ukraina inngikk lille Salomonøyene – en selvstendig liten øystat litt nord for Australia – en sikkerhetsavtale med Kina. Da protesterte naturligvis både USA og Australia som mente at Salomonøyene hørte til deres interessesfære. Ekte dobbeltmoral, med andre ord. Og Putin og hans folk utnyttet det. Saken om Salomonøyene ble en større sak i russiske medier enn i vår del av verden. Å gi folk som Putin en eneste kjensgjerning som er til hans fordel, er som å gi fanden lillefingeren. Derfor må det aller viktigste punktet i en ny europeisk sikkerhetspolitikk være å feie for egen dør. Våre svin på skogen må avlives. Ikke minst har USA store oppgaver foran seg når de skal utrydde sine.

Karl Rove heter en toneangivende amerikansk republikansk ideolog. Utrivelig nok har mannen norske aner. Hans viktigste synspunkt er i all sin brutalitet som følger: «Vi er et imperium nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet». Slik tenker de fleste i USA. Noen er ærlige og sier det høyt. At Putin tenker slik, men mislykkes, er vi alle enige om.

Europa i villrede

I dag er hele Europa i villrede når det gjelder fremtidig sikkerhetspolitikk. Ingen politiske ledere sier det. De kan vel strengt tatt heller ikke si det. Men en dag blir det mulig å diskutere hvordan og hvorfor Europa gikk fra lettelse og forventning da muren falt, og fram til dagens ukrainske tragedie. Hva skjedde på veien fra Gorbatsjov og til Putin? Måtte det gå slik?

Jeg er så gammel at jeg vokste opp under krigen og med Hitler som politisk demon. De første årene etter krigen var det ikke bare lett å diskutere hvorfor det gikk som det gikk. Forklaringene var stort sett moralske. Hitler var en demon, tyskere var stort sett ikke som andre folk. Det var vanskelig å minne om at også Goethe var tysk, at tyskere og Tyskland også var noe annet. Etter hvert senket man skuldrene og kunne diskutere hva det var som ga grobunn for Hitler og nazismen. Hva var det som skapte det vannet Hitler kunne svømme i.

I dag er det to delforklaringer som til sammen gir det meste av forklaringen. Versailles-traktaten – fredsoppgjøret etter første verdenskrig – påførte Tyskland store økonomiske belastninger. De måtte betale erstatninger, og de måtte avstå store områder. Traktaten framstod som en nasjonal skam for Tyskland. Kapitalismens dramatiske krise i mellomkrigstida var den andre årsaken. Som alltid rammet dette den økonomisk svakeste delen av befolkningen. Mange så dette. John Maynard Keynes – den gang en ung, lovende økonom – protesterte heftig. Han så hvilke konsekvenser dette kunne få. Miksen av nasjonal fornedring og økonomisk kaos er det farligste av alt. Dette var det politiske vannet Hitler og nazistene kunne svømme i. Og store deler av det tyske folk fulgte dem.

En skal være forsiktig med å sammenlikne historiske fenomener. Hver tid har sitt særpreg. Men til alle tider i alle kulturer vil det være noen som er beredt til å svømme i et slikt politisk vann. Nasjonal fornedring og økonomisk kaos ble også det som skapte despoten Putin. I alle land og i alle kulturer finnes det en Putin som vet å utnytte en slik politisk situasjon.

Derfor Putin

Det ble ikke inngått noen ny «Versailles-traktat» da muren falt. Gorbatsjov var naiv og trodde vestlige politikere på deres ord. Men USAs, EUs og NATOs framrykking etter murens fall er som en kraftfull oppfølging av en traktat som aldri ble inngått. At det oppleves av russerne som nasjonal fornedring, skal ingen være i tvil om. Og det økonomiske kaoset under Jeltsin bør en vite alt om. Til vestens huiende begeistring og aktive støtte både økonomisk og politisk, gjorde Jeltsin statskupp og ødela en allerede tilbakestående økonomi. Han skapte det totale kaos. Noen få oligarker stjal det som hadde vært offentlig eiendom, et fungerende helsevesen brøt sammen. Offentlig ansatte fikk ikke lønn; det ble heller ikke utbetalt lønn i det enorme russiske forsvaret. Vodkaen ble sluppet fri. Alt var kaos.

Det finnes ett tall som forteller det meste om den sosiale grusomhet som rammet Russland under Jeltsin; levealderen for menn falt med ca. 9 år mellom 1990 og 2002. Jeltsins økonomiske politikk tok grovt anslått flere russiske leveår enn Stalin. Når en vanlig russer i dag ser seg tilbake, er det ikke Stalin som skremmer, men Jeltsin.

Med Jeltsin sammen med EUs og NATOs framrykking hadde Putin fått det han trengte. Han ble den sterke mannen som ryddet opp. Og i dag står han i Ukraina.

Hva nå?

Hva slags sikkerhetspolitikk bør Europa bygge på, når vi etter hvert får roet ned? Det er faktisk slik at det kommer en tid uten Putin. Og ikke minst – selv om noen ikke liker å innse det – det kommer en tid hvor EU har gått i oppløsning eller har blitt noe annet. Det kommer en tid uten NATO, en tid hvor Asia er blitt verdens sentrum. Skal en tenke europeisk sikkerhet må en våge å se ut over dagen i dag eller de nærmeste morgendagene.

For norsk og europeisk sikkerhet må noen kjensgjerninger legges til grunn.

Russland ligger der det ligger. Det lever nesten 140 millioner russere innenfor Russlands grenser og om lag ti millioner med annen etnisitet. Men det lever også nesten 30 millioner russere som minoriteter i land utfor Russland. Dette er realiteter som alltid vil utgjøre utfordringer. Og Russland vil alltid være et enormt land på mer enn 17 millioner kvadratkilometer. Det er mer enn femti ganger Norges areal. Russland vil alltid være noe en må forholde seg til når en snakker om europeisk sikkerhet.

For deler av Europa er Russland nært og viktig. For andre deler vil det være andre utfordringer som er mer aktuelle. Det finnes nemlig ingen felles europeisk utfordring rent sikkerhetspolitisk. Deler av Tyrkia er europeisk. Her ser alt annerledes ut enn i Norge og Finland. Middelhavslandene deler utfordringer og utfordres av Midtøsten og Afrika. For dem er Middelhavet fortsatt Mare Nostrum og verdens sentrum. For Spania og Portugal vil alltid Latin-Amerika være viktigere enn Russland.

En sikkerhetspolitikk for Norge, for alle nasjoner, må ta utgangspunkt i reelle sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi er nabo med Russland, og vi har Europas lengste kyststrekning. I løpet av de nærmeste årene vil Nordøstpassasjen åpne seg som en alternativ ferdselsåre mellom Asia og Europa. Fra deler av Kina, fra Korea og Japan er den nordlige sjøveien til Europa, til Hamburg og Rotterdam kortere enn gjennom Malakkastredet selv om en seiler Suezkanalen. Store deler av verdenshandelen vil gå langs norskekysten. Det er en sikkerhetspolitisk utfordring vi deler med både Tyskland og Nederland og kanskje også Sverige og Danmark. En sikkerhetspolitikk for framtida krever samarbeid med andre nasjoner.

Nei til EU

Og da er det at noen roper på mer EU. De vil utvide EU til også å være en forsvars- og sikkerhetspolitisk allianse. President Macron i Frankrike har sagt at NATO er hjernedød og at en derfor må utvide EU til også å dekke forsvar og sikkerhet. Det er korttenkt. EU-medlemmene Finland og Sverige stoler i alle fall ikke på at EU vil gi tilstrekkelige sikkerhetsgarantier. De søker NATO-medlemskap.

Sikkerhetspolitikk handler om stabilitet, politisk og sosial stabilitet, og at det finnes et fellesskap som alle er beredt til å stille opp for. Derfor er all sikkerhetspolitikk uløselig knyttet til innenrikspolitikken. Alt henger sammen med alt. Slik er EU en sikkerhetspolitisk utfordring mer enn en garant for sikkerhet. I dag er det få som benekter at markedsliberalismen skaper økonomiske forskjeller. De sosiale forskjellene har økt i hele EU-området. Og slik måtte det gå ettersom markedsliberalismen som prinsipp er traktatfestet i EU. Greit nok for de som mener at slik bør det være. Men konsekvensene er altså sosial uro i store deler av Europa. Gule vester i Frankrike til Marine Le Pens store begeistring. I Tyskland og Italia gjør ytre høyre seg feite på motstand mot EU og Brussel. Og i Polen og Ungarn er de nyautoritære regimene basert på nasjonal motstand mot EU. Økonomiske forskjeller skaper sosial uro. Sosial uro blir utnyttet av høyrenasjonale partier, og vi får langsomt, men sikkert den politiske miksen som skaper politisk ustabilitet. EU med sin traktatfestede markedsliberalisme er skadelig i seg selv. Legger en sikkerhetspolitikk på toppen kan det bli farlig. En kan ikke fordrive Fanden med Belsebub vil nok Orban i Ungarn si, og for en gangs skyld ha litt rett.

Alt er usikkert i Europa. «Alt flyter», som den gamle greker sa. Nå ropes det på mer av det gamle, mer av det som har gitt oss dagens Europa.

Det krever mot å tenke nytt. Det krever tålmodighet å skape nytt. Men det trengs. Og det kommer. Intet er fra evighet av. Ikke en gang NATO og EU. Til så lenge får vi opptre med forsiktighet, arbeide for politisk forandring mens vi lever med verden som den er.

Artikkelen er også trykt i Klassekampen 25.06.22.

Stort bilde i toppen: Hans Normann Dahls tegning fra 1972 er treffende om debattklimaet også i 2022.

reLATERT

Se alle arrangementer

Ikke EU-medlemskap – men styrket internasjonalt samarbeid

30. juni 2022

Det er viktig at vi hele tiden diskuterer vårt forhold til EU, og ikke minst oppsider og nedsider med vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen.

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

Vett 2 2022: Den store debatten

23. juni 2022

Hva er det vi diskuterer når vi snakker om Norge og EU?

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

21. juni 2022

Den utenrikspolitiske situasjonen og krigen i Ukraina blir forsøkt utnyttet til å innrullere Norge i EUs militærunion.

EU ut av Norden – for fredens skyld 

13. juni 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer om å bli en militær stormakt. Det er dårlig nytt for verden. Og for Norden. 

– Skuffet, men ikke overrasket over utfallet i Danmark.  

02. juni 2022

Et flertall av de danske velgerne sa 1. juni ja til å oppheve landets forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid og en fremtidig EU-hær.

Sjokkdoktrine for å avskaffe dansk forsvarsforbehold

30. mai 2022

Som lyn fra klar himmel ble danskene i mars pådyttet en ny folkeavstemning. Det dreier seg om Danmarks forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid. Avstemninga finner sted allerede 1. juni.

EØS-unntak på en, to, tre

23. mai 2022

På visse områder har styresmaktene ingen problemer med å anbefale at Norge benytter seg av unntaksmulighetene i EØS-avtalen.

Nei til EU tar avstand fra Steigan.no 

10. mai 2022

Nei til EU tar avstand fra Steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.

Nær 600 nye medlemmer hittil i år

05. mai 2022

Siden nyttår har Nei til EU fått nær 600 nye medlemmer, og bare de to siste ukene har vi registrert så mye som 200 nye medlemmer.

Har Ukrainakrigen vist at Norge nå må bli medlem av EU? 

21. april 2022

EU er fortsatt ikke en union på militærets område. Det er ikke EU, men de enkelte EU-land som avgjør både våpenforsyninger og hjelp til flyktninger.