- Den engasjerte som har opplevd den politiske kampen mot EEC/EF/EU har ikke levd forgjeves, skriver Roy Pedersen i anledning 50-årsjubileet for Norges første nei til EU 25. september.
Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken.
Stortingsflertallet ante neppe at de ville utløse et folkeopprør da de 1. juni 1970, med 132 mot 17 stemmer vedtok å søke om norsk EF-medlemskap (EU hadde da nylig skiftet navn fra EEC til EF). Kort tid etter, 28. august samme år, dannes «Folkebevegelsen mot medlemskap i Fellesmarkedet».
Organisasjonen startet først opp i byene, men vokste raskt over hele landet og på knappe to år vokste den til 130 000 medlemmer. Folkebevegelsen sto for et enormt folkeopplysningsarbeid med løpesedler, aviser, hefter og utredninger. EEC-nytt ble delt ut på stand, i postkasser og i hundretusener overalt i det ganske land og i hundretusener. «Trygg arbeidsplassene» var avisa retta inn mot fagorganiserte og hadde på det meste et opplag på 400 000.
Folkebevegelsen ble raskt den drivende kraften i både debatten og motstandsarbeidet. Uten medlemmer ingen organisasjon som vinner eller skaper endring. Det forhindrer ikke at personligheter på toppen spiller en viktig rolle, spesielt fordi de samtidig er alliansebyggende. Grunnleggerne Hans Borgen, formann i Landbrukets Sentralforbund og bakgrunn i Senterpartiet, og fagforeningskjempen Ragnar Kalheim, forbundsstyremedlem i den gang Jern og Metall og bakgrunn i Arbeiderpartiet, ble raskt to lederskikkelser. De skapte en allianse mellom bondeorganisasjoner og fagorganiserte som holdt helt inn. Advokat Arne Haugestad ble daglig leder i disse to årene og ble med det også en frontfigur for organisasjonen. Fjerde person som dannet firkløveren på toppen var Ole Kopreitan, en utrolig person som var reine Askeladden i å finne nærmest ubrukelig ting som ble brukt til alt.
Ole ble i dette årtusen kjent som personen med barnevogn som solgte merker på Karl Johan i Oslo. Han fikk deg bestandig til å ta med noe som skulle leses eller deles ut og gjorde en utrettelig innsats i kampen mot atomvåpen. Når den gamle barnevogna var totalt utbrukt, fikk han en ny av Fagforbundet. Sånn holdt han på til han gikk ut av tiden.
I tillegg må nevnes professor Torstein Eckhoff som i en hel levealder lagde utredninger om EEC som var vanntette hva angår saklighet og innhold, og som kom til å stå som rettesnor for seriøsiteten i arbeidet mot norsk EU-medlemskap og senere EØS-avtalen.
Som en slags sideorganisering til Folkebevegelsen ble «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EEC» dannet. Initiativet besto av kvinner fra KrF og utover på venstresida. Initiativet oppnådde å mobilisere kvinner til kamp mot EEC på egne premisser, og bidro til å bryte med den mannsdominansen som dominerte partier og organisasjoner.
Nevnes må også «Ungdomsfronten mot EF» som samlet alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene unntatt Unge Høyre. I tillegg Noregs ungdomslag, Norges Bygdeungdomslag og Norges Godtemplar Ungdomsforbund som i dag er en del av organisasjonen Juvente. En av de som var med den gang var leder av Unge Venstre, Odd Einar Dørum. Han er fortsatt venstremann og EU-motstander.
For å kunne vinne et nei til norsk medlemskap i EEC eller EU er det avgjørende å vinne Arbeiderparti-velgere mot en partiledelse som har opptrådt selvsikkert. Typisk nok var slagordet ved kommunevalget i 1971: «En A-velger er en ja-velger». LO var heller ikke snauere og ansatte en rekke kortidssekretærer som reiste land og strand rundt med oppfordring om å stemme ja ved folkeavstemningen. Effekten var ikke overveldende, og slike sekretærer har vi aldri sett igjen. Som et eksempel på at utviklingen ikke står stille kan nevnes at på den ekstraordinære LO-kongressen i 1994 stemte et knapt flertall nei til EU-medlemskap. Den gang lederen av Fagforbundet, Jan Davidsen, var hovedinnleder for nei-sida.
EU-motstanderne i Arbeiderpartiet ble anført av AUF, nevnte Ragnar Kalheim og Thorbjørn Berntsen som begge var kjente som dyktige tillitsvalgte. I februar 1971 skrev et par hundre i partiet under et opprop med tittel «Arbeiderparti må velge: EEC eller sosialisme». Til ettertanke at en slik tittel neppe dukker opp i en ny EU-kamp. Oppropet bidro til at Ap-folk samlet seg i «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF», forkortet til AIK. Selv om dette mest var et nettverk spilte de en viktig rolle i å aktivisere medlemmer, tillitsvalgte og fagorganiserte.
Ja-sida mente man måtte vente for å se forhandlingsresultatet med Brüssel før man tok endelig standpunkt om ja eller nei til medlemskap. Men da som nå ble det tydeliggjort at man måtte underordne seg traktatene og et felles regelverk. Jordbruksforhandlingene endte knapt med noen ting, bortsett fra en avklaring om at norsk jordbruksstøtte ikke kunne opprettholdes. Fiskeriforhandlingene falt også bokstavelig talt i fisk. Det hele endte meg at den gang fiskeriminister Knut Hoem trakk seg som statsråd.
Det som står som det nærmest utrolige er det folkelige engasjementet fra alle kanter og sosiale lag. Flere titusener som før ikke hadde vært politisk aktive, ble på kort tid engasjert. Folkebevegelsen både sto og holdt sammen. Det var knapt en skole, en arbeidsplass, et universitet, et hjem, en konfirmasjon eller et bryllup hvor ikke EEC-spørsmålet ble diskutert.
Nei-sida stilte med folk, organisasjon og entusiasme. Ja-sida stilte med penger, makt og trusler. Banskjef Melander i Den norske Creditbank sa på egen generalforsamling i 1972: «Det ikke skal stå på midler i kampen for å få det norske folk til å stemme ja ved folkeavstemningen».
Generaldirektør Johan B. Holthe I Hydro hevdet i Stavanger Aftenblad seks dager før folkeavstemningen at «det ikke blei noen petrokjemisk industri utenfor EF». Året etter var overskriften i avisa Varden: «Telemark inn i oljeeventyret med Hydros milliardplaner på Rafnes».
Valgnatta 25.september ble nervepirrende. Vi vant. En utrolig seier over makta representert ved høyresida, arbeidsgiverforeninger, toneangivende media og ledelsen i Arbeiderpartiet og LO. På toppen av dette stilte statsminister Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet kabinettspørsmål og tapte.
Det ble en borgerlig regjering som forhandlet fram en frihandelsavtale med EEC i 1973. En avtale som gjelder den dag i dag hvis EØS-avtalen sies opp.
Den mangeårige lederskikkelsen i Sosialistisk Folkeparti, Finn Gustavsen, er sitert på at «vi vant folkeavstemningen i 1972, men tapte EF-kampen hver dag etterpå». Han har litt rett i den forstand at med Willochregjeringen i 1981 startet også i Norge en nyliberal utvikling som via ulike regjeringer fortsatt pågår, og der EU og EØS-avtalen er en avgjørende pådriver.
I kjølvannet av seieren i 1972 skjedde det en utrolig utvikling av landet, stikk i strid med spådommer og trusler på forhånd. Kvinner kom inn i arbeidslivet for fullt. Oljevirksomheten startet opp og Statoil (nå Equinor) ble dannet. Hadde vi funnet olje i dag ville det neppe blitt noe helstatlig oljeselskap og en forvaltning som sikrer oljemilliardene til fellesskapet. Som et apropos til dagens situasjon ble det fra 1975 gjennomført en opptrappingsplan for jordbruket som høynet bøndenes inntekter betraktelig.
Havrettstraktaten ble forhandlet fram, med Jens Evensen i spissen, og 50 mils fiskerisone ble innført. I 1976 ble 40 timers uke lovfestet. Året etter ble en ny Arbeidsmiljølov vedtatt.
Endelig kan nevnes at AIKere, sosialister og kommunister dannet Sosialistisk Valgforbund som fikk en historisk brakseier ved stortingsvalget i 1973. Valgforbundet ble senere til dagens SV.
Kampen mot EEC og folkeavstemningsresultatet bidro til at alt dette skjedde. Mange vil hevde at den virkelige EEC/EF/EU-kampen sto i 1972. Den engasjerte som har opplevd denne politiske kampen har ikke levd forgjeves. Jeg var en av dem – på grasrota. Og Norge er enda ikke medlem av EU.
Kilde: Dags Seierstads utmerkede historiebok Folket sa nei, Samlaget, 2014.
Stort bilde i toppen: Leder i Folkebevegelsen mot EF i Evje og Hornnes Olav Arne Kleveland og vinneren av Nei til EF-kaka Gerd Brottveit. (Foto: Alf Georg Kjetså.)
