Ja, hva skjer?

• Kommentar fra Standpunkt 2-2018. 

I norsk EU-debatt er Europabevegelsens liksom hovedmotstanderen til Nei til EU. Slik har det vært i flere tiår. Vi har tillatt oss å ta en titt på hva de holder på med i Prinsens gate 2 i Oslo sentrum.

Hurra for deg …

Våren 2018 markerer Europabevegelsen sitt syttiårsjubileum. Bakgrunnen er at Den internasjonale Europabevegelsen ble stiftet etter en konferanse med 800 deltakere i Haag i mai 1948, initiert av sentrale europeiske politikere som Winston Churchill og Konrad Adenauer. På konferansen deltok tolv nordmenn, og Europabevegelsen i Norge ble stiftet året etter, 30. mai 1949.

Ved inngangen til jubileumsåret vitner meningsmålingene om lunken oppslutning i folket for norsk EU-medlemskap: En måling i Nationen og Klassekampen like før jul viste at 66 prosent sier nei til EU, 22 prosent ja, mens 14 prosent svarte «veit ikke». Men ja-sida gir ikke opp. Som Europabevegelsen selv sier det: «70 år etter etableringen er det fortsatt all mulig grunn til å stå opp for demokratisk samarbeid på tvers av landegrensene.»

Flere utfordringer

Den beste måten å ta tempen på en virksomhet på er ved å gå til selve kilden: årsmeldingen. Der framkommer svart på hvitt hva som er status og hvor skoen(e) trykker. Følgelig har vi gått gjennom årsberetningen til Europabevegelsen for perioden 2015–2017. Det er interessant lesning, ikke minst fordi det avtroppende styret valgte å kalle en spade for en spade.

I sekretariatet til Europabevegelsen arbeidet ved utgangen av landsmøteperioden 2015–17 tre stykker i hel stilling, samt en administrasjonsmedarbeider i 50 prosent stilling. Det er tidvis praktikant- eller prosjektmedarbeidere på kontoret.

Den politiske situasjonen i landet framstår som bekymringsfull, sett fra Prinsens gate 2. Noe resignert erkjenner man etter stortingsvalget at «vinnerne i valget; SP og SV, begge er partier som har programfestet at Norge skal si opp EØS-avtalen». Man gleder seg heller ikke over utviklingen i Arbeiderpartiet: «Aps beslutning om å ta ut setningen om at norsk EU-medlemskap er i Norges interesse i sitt program, svekker partiets ‘ja-leir’».

Men Europabevegelsen fant også ting å glede seg over: meningsmålingene (!). Nærmere bestemt målingen i juni 2017: «Et lite lyspunkt i sommer, var at det i en måling om holdninger til norsk medlemskap i EU, var det 24 prosent som var positive. Dette er en gledelig økning etter mange år med en ja-prosent på mellom 18–20 prosent». For de som har deltatt i ordskiftet om Norge og EU i noen år, ser man hvor bemerkelsesverdig det er at den harde kjerne EU-tilhengere gleder seg over at opp mot en av fire nordmenn sier ja til EU-medlemskap.

Generelt synes Europabevegelsen ikke å være overbegeistret for situasjonen i de ledende politiske partiene, særlig de man omtaler som «relevante» (antakeligvis Høyre og Ap): «… det er langt igjen før de relevante politiske partiene vil ta en tydelig posisjon med hensyn til en ny folkeavstemning. Da er det særlig viktig at Europabevegelsen bekrefter sin posisjon som den eneste organisasjonen i Norge som jobber for norsk medlemskap i EU!»

«For norsk EU-debatt og en kunnskapsorientert diskusjon er det viktig at det finnes velfungerende og aktive kamp­organisasjoner på begge sider.»
Jo Stein Moen, Standpunkt 2–2018

Grunn til bekymring

Europabevegelsen har aldri vært i nærheten av å være en reell folkebevegelse, i motsetning til Nei til EU som i «storhetstiden» hadde opp mot 150 000 medlemmer, om jeg ikke husker helt feil. Fra 2016 til 2017 økte deres medlemstall helt marginalt, men må sies å være stabilisert på et nokså lavt nivå, ifølge årsmeldingen på 2189 betalende medlemmer.

Det er lite tvil om at medlemstallet gir grunn til bekymring for den organiserte ja-sida. Om dette skriver man i sin årsmelding: «I takt med fallende oppmerksomhet for spørsmålet om norsk medlemskap i EU, har også antall medlemmer i Europabevegelsen blitt redusert, men i 2017 kan vi glede oss over en ørliten oppgang fra året før. Europabevegelsen har likevel blitt nær halvert (47,9 prosent) i løpet av de siste ti årene. Det er også en kjensgjerning at Europabevegelsens medlemmer jevnt over har en høy alder, og at den vanligste årsaken til utmelding er bortgang.» Naturlig nok: «"Styret i Europabevegelsen er bekymret for denne utviklingen.»

Selvsagt tenkes det strategisk i Europabevegelsen. For norske EU-motstandere vil det være interessant å ha kjennskap til strategien, som nå går langs disse linjene: «EB må bli langt klarere i budskapet om fullverdig norsk medlemskap i EU. Betoning av dette bør gå langs tre dimensjoner:

■ Betydningen av å finne frem til gode politiske løsninger for våre barns fremtid.
■ Et Norge bedre tilpasset de økonomiske omstillingene som blir nødvendig fremover.
■ Et samarbeid for å sikre gode og bærekraftige løsninger på Europas fremtidige migrasjonsutfordringer.»

I tillegg løfter man fram «Bedre kommunikasjon med sentrale maktmiljøer og personer i politikk og presse» som sentralt. De som kjenner norsk presse og den rådende holdning til EU-spørsmålet i media, skulle tro Europabevegelsen var rimelig godt posisjonert i forhold til pressens godvilje.

Ifølge årsmeldingen har de funnet en fiks vri for å komme bedre ut i mediene: I november 2016 startet nemlig Europabevegelsens sekretariat opp et initiativ de kalte «sekretariatets giv». Slik forklarer EB selv konseptet: «Det innebærer at sekretariatet på regelmessig basis skriver aktuelle avisinnlegg, som gjøres tilgjengelig for lagene. Tillitsvalgte i lagene står selv fritt til å bruke disse slik de ønsker; redigere og sende innleggene inn til sine lokalaviser, i eget navn. Målet med initiativet er å øke antall saker Europabevegelsen får på trykk, samt få større geografisk spredning.» Tiltaket har angivelig gitt en viss uttelling: 85 leserinnlegg i løpet av ett år, fordelt på om lag tjue aviser. I tillegg har Europabevegelsen «etablert kontakt med enkelte redaksjoner og journalister i media med tanke på å medieutspill og å ‘komme på’», kan vi lese. Tross disse tiltakene vil det være en overdrivelse å hevde at de dominerer mediebildet her til lands i dagens situasjon.

Ikke så lett

Europabevegelsen har «nedlagt et betydelig arbeid» for å etablere et samarbeid med politiske partier og organisasjoner i forbindelse med sekstiårsjubileet for Romatraktaten 25. mars 2017. Deres ønske var å «skape en tverrpolitisk allianse, der målet var å anerkjenne offentlig EUs betydning for fred, demokrati og frihet i Europa i etterkrigstiden». Om man et år senere tenker tilbake, har mange av oss trolig problem med å erindre den store feiringen her til lands av denne begivenheten i fjor. Og ganske riktig: «Beklageligvis var det ikke mulig å få med partiene på dette og kun to ungdomspartier deltok i dette initiativet», heter det i årsmeldingen.

Eksepsjonelt aktivitetsnivå. I Follo.

«Blant de som driver mest aktiv standsvirksomhet finner vi europalagene i Follo og Trondheim», står det i årsmeldingen. Det må legges til at i Follo driver EU-tilhengerne også med mer enn å dele ut løpesedler på stands, kan man si. En imponerende og smått bisarr miks av opera og studiereiser verden rundt står nemlig på programmet der i gården. 

Medlems­tilbud i Europa­bevegelsen i Follo: 

2015

• Studiereise til Portugal og Madeira
• Studiereise til Vietnam og Kambodsja
• Studiereise til Nederland
• Operaforestilling: Lohengrin
• Operaforestilling: La Traviata
• Operaforestilling: Flaggermusen
• Operaforestilling: Carmen

2016

• Studiereise til Sicilia
• Studiereise til Cuba
• Studiereise til Strasbourg og Alsace
• Operaforestilling: Tryllefløyten
• Operaforestilling: Turandot
• Operaforestilling: Madam Butterfly
• Operaforestilling: Cosi fan tutte

2017

• Studiereise til Sofia og Bucuresti
• Operaforestilling: Norma
• Operaforestilling: Askepott
• Operaforestilling: Tosca
• Operaforestilling: Barbereren i Sevilla

I jubileumsåret er det Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant fra Oslo Høyre, som leder Europabevegelsen. Hun er kjent som en aktiv og slagferdig debattant, men sliter muligens med å få satt dagsorden og/eller finne «game-changeren» som gir oppdrift for ja-sida. For norsk EU-debatt og en kunnskapsorientert diskusjon om Europaspørsmål er det viktig at det finnes velfungerende og aktive kamporganisasjoner på begge sider. Derfor er det bare å ønske Europabevegelsen og Heidi Nordby Lunde lykke til med å bygge en sterk og framoverlent organisasjon flere steder enn i Follo. 

Stort bilde: Europabevegelsen klarer ikke å skape begeistring for EU-prosjektet. Sommeren 2017 fant Europabevegelsen glede i en meningsmåling der 24 prosent var positive til medlemskap «etter mange år med en ja-prosent på mellom 18–20 prosent». Illustrasjonsfoto: EU-kommisjonen