Kan EU erstatte Nato?

I EU-debatten i Norge har det dukka opp en påstand fra EU-tilhengere om at Norges sikkerhet kan være truet, og at Norge derfor må søke en slags beskyttelse i EU.

Siden dette nå lanseres som et slags nytt trumfkort i EU-debatten i Norge, trengs det en seriøs debatt om temaet. Hvis det er EU som kan garantere sikkerhet, hvorfor i all verden var det da overordna viktig for EU-landene Sverige og Finland å søke beskyttelse i Nato? Hva er det svenskene og finnene har skjønt, som ja-sida i Norge har gått glipp av?

Statsminister Støre maner til ro og gjennomtenking. Forsvarssjefen sier det er ingen fare for at Norge skal bli angrepet av Russland de nærmeste årene. Men alle er enige om at den internasjonale situasjonen er spent, både med tanke på Russland, Midtøsten, Kina og USA.

Nei til EUs folkestyreutvalg har nettopp utgitt rapporten «30 år med EØS-avtalen». I rapportens kapittel 7 («Beredskap i en urolig tid») og 8 («Sikkerhetspolitikk, Norge og EU/EØS») drøftes disse alvorlige spørsmålene på en kritisk måte. Det stilles spørsmål ved alle de fryktbaserte dogmene som dominerer for tida: Vi tviler på at Putin har planer om å angripe Norge, enn si noe annet Nato-land. Angrepet på Ukraina må sees i lys av Russlands egne sikkerhetsinteresser, paret med et sjåvinistisk syn på Ukraina som «egentlig» russisk land. Russerne vet utmerket godt at Nato er dem fullstendig overlegne militært, og fremdeles er det grunn til å tro at ingen ønsker verken en atomkrig eller en tredje verdenskrig. Vi kan, i likhet med de fleste andre, sjølsagt ikke vite dette sikkert.

En mer nærliggende årsak til tesen om at vi må inn i EU for vår egen sikkerhets skyld, er angsten for Trump som USAs neste president. Det hevdes at dette vil føre til at USA vil eller kan trekke seg ut av Nato, og at Norge da vil ligge ubeskyttet. Vi mener en skal ta på alvor at Trump kan bli valgt. Han er svært opptatt av rivaliseringa med Kina, og ønsker amerikanske ressurser brukt der (samt på å bygge flere murer mot Mexico). Det betyr ikke at det foreligger noen reell strategi for å trekke USA ut av Nato. Trump er en forretningsmann som alltid har brukt pengeutpressing som metode. Med hell.

I et intervju gjengitt i Nettavisen 20. mars sier han i klartekst, at «så lenge Europa betaler sin del, vil USA bli i Nato». De europeiske Nato-landene har på rekordtid nådd hans krav om å bidra med 2 prosent av BNP til forsvarsformål. Milliardene ruller, ikke minst til bestillinger til amerikansk krigsindustri. Som også er det Trump ønsker – flere sikre (militære) arbeidsplasser i USA. USA har enorm makt i Nato, og det vil aldri bli valgt en generalsekretær i organisasjonen som setter seg opp mot USA.

Kan EU garantere norsk sikkerhet? Dette er det egentlige spørsmålet. Og svaret er et soleklart nei.

Eksempelet med Sverige og Finland sier sitt. Det bygges riktignok ut en del europeisk forsvarsindustri, i konkurranse med amerikanerne. Det er nok også sånn at statsbyggerne innen EU ser at du ikke kan ha en stat uten felles krigsmaskineri, og de jobber jevnt og trutt for å forvandle den europeiske union til en fullblods forbundsstat. Men det er langt dit.

Interessene til ulike EU-land er svært ulike, de aller fleste er medlemmer av Nato, og det er tross alt begrensa hvor mye penger som kan gå med til å bygge et «dobbelt forsvar» uten at det europeiske «traktoropprøret» vi ser, skal spre seg til andre deler av samfunnet.

Forsvarskommisjonen av 2021 leverte sin NOU 2023:14 «Forsvar for fred og frihet». I den lanseres det en idé om en «forsvarspakt» med EU. Ideen ble straks plukka opp av det etter hvert ihuga ja-partiet Venstre, som også er blitt et slags militant krigsparti i norsk sammenheng, og forslag om en slik pakt ble foreslått av partiet allerede sist høst. Det ble nedstemt i Stortinget. Spørsmålet er hva regjeringa kommer med når de skal komme til Stortinget med sine forslag til hva som bør følges opp fra forsvarskommisjonens omfangsrike (350-siders) rapport. Det er i alle fall en tendens til at ihuga EU-tilhengere ser ut til ville forfølge nettopp dette dobbeltsporet; Fullfinansiering av forpliktelsene innad i Nato, samtidig som man oppfinansierer ulike militære initiativ innafor ramma av EU. Kostnadene kan bli enorme, og det er som vanlig «vanlige folk» som skal betale moroa, spesielt via kutt i velferdsordninger.

I tillegg til at EU sjøl er langt fra å kunne gi medlemslandene, enn si assosierte land som Norge, noen form for sikkerhetsgarantier, kommer det forholdet at den kanskje viktigste militærindustrielle nasjonen i Europa – Storbritannia – nå ikke lenger er med i EU. De har både atomvåpen og store stående styrker å bidra med, men de er forbeholdt Nato og deres viktigste allierte, USA.

Alt i alt er en europeisk forsvarsgaranti og en felles europeisk forsvarsallianse lite realistisk, annet som en ønskedrøm fra en del norske EU-tilhengere. Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen, medgir i en artikkel i Forsvarets Forum 19. mars at «De mest ambisiøse tankene om europeisk autonomi er imidlertid forlatt. Ledende nasjoner peker nå mot Nato som Europas sikkerhetsgarantist og erkjenner at unionens oppgave er å tilby komplementære og ikke konkurrerende kapabiliteter.»

Norge trenger et sterkt nasjonalt forsvar. Vi har nå mulighet til å bygge ut et sterkt nordisk forsvarssamarbeid. Vi baserer oss på Nato – så å si inntil det motsatte er bevist.

EU er i overskuelig framtid ingen forsvarsallianse som det på et forsvarlig grunnlag går an å hevde kan garantere sikkerheten til det norske folk.

Stort bilde i toppen: Soldater på marsj med bajonetten på. (CC0)