Uten innsyn

I et åpent brev, som overleveres til EU-kommisjonen i disse dager, advarer en rekke journalister om at mangelen på innsyn i kommisjonens dokumenter hindrer dem i «å oppfylle den offentlige rollen som vaktbikkje». Brevet er signert av journalister fra Brussel-mediene EUobserver, Follow the Money og Investigate Europe, samt blant annet tyske Stern, franske Le Monde og britiske The Guardian.

Journalistene kritiserer «systematiske forsinkelser» i behandlingen av forespørsler om dokumentinnsyn. Det pekes på eksempler der EU-kommisjonen har brukte mer enn ett år på å gi et endelig svar.

Et annet problem er «for bred anvendelse av unntak fra innsynsretten». I brevet heter det at kommisjonen ofte unnlater å dokumentere hvilke hensyn som skulle begrunne hemmeligholdet.

Innsynsretten er nedfelt både i Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (artikkel 15) og EUs charter om grunnleggende rettigheter (artikkel 42), samt i en forordning fra 2001 om tilgang til dokumenter.

Det er imidlertid forskjell på prinsipper og praksis. Bare dager etter at Ursula von der Leyens nye EU-kommisjon var på plass, innførte den i desember i fjor regler som begrenser mulighetene for innsyn. Hele kategorier av dokumenter har blitt unntatt offentlighet, herunder juridiske betenkninger og granskninger av hvordan regelverk fungerer.

Det strengere hemmeligholdet blir nå en sak for EU-domstolen. Blant andre organisasjonen Access Info Europe har reist et søksmål, der de argumenterer med at kommisjonen «ulovlig begrenser offentlig tilgang til dokumenter, undergraver demokratisk kontroll og bryter EUs juridiske prinsipper».

Alexander Fanta, journalist hos gravemediet Follow the Money, skriver i en kronikk at forholdene har blitt verre under Ursula von der Leyen, men at «EUs administrative kultur – som tar utgangspunkt i de mektige byråkratiene til grunnleggerne Tyskland og Frankrike – alltid har vært hemmelighetsfull» (The Guardian 10.02.25).

Et eksempel er EUs fond på over 700 milliarder euro for å få fart på økonomien etter koronapandemien. Fondet skulle finansiere investeringer i teknologi og klimatiltak gjennom tilskudd og lån. Da Follow the Money ba om innsyn i pengebruken, kom det etter hvert en liste over de hundre største mottakerne i hvert land. Mange milliarder er likevel ikke gjort rede for.

Mangelen på innsyn gjør det vanskeligere å kontrollere at penger ikke blir misbrukt, og gir grobunn for mistanker om svindel. Både i Hellas og Italia pågår det etterforskning av svindelsaker knyttet til koronafondet.

Nettavisen EUobserver måtte bruke tre år på å få svar fra EU-kommisjonen om hvordan Libyas kystvakt bruker EU-finansiert utstyr (EUobserver 20.01.25). Tilbake i 2022 uttalte EU-kommisjonen at en ekstern granskning ikke hadde funnet noen brudd på det såkalte «do-no-harm»-prinsippet. Da EUobserver ba om å få oppgitt hvem som hadde utført granskningen og tilgang til rapporten, var kommisjonen først blankt avvisende. Etter en stund fikk nettavisen likevel utlevert rapporten, men den var så sterkt sensurert at innholdet var lite å bli klok på.

Siden har både EUs ombudsmann og revisjonsrett påtalt saken. Revisjonsretten konstaterte i fjor høst at det ikke fantes rutiner som sikret at man visste hvordan EU-finansiert utstyr ble brukt i Libya. I januar i år vedgikk så EU-kommisjonen at granskningene ikke rapporterer om faktiske skader ved operasjonene i Libya, men vurderer potensielle risiko. Hemmeligholdet tildekket altså at det som utad ble fremstilt som feltundersøkelser var teoretiske antagelser.

Neste måned kan vi få en avklaring på om EU-kommisjonen likevel må gi offentligheten mer innsyn, når EU-domstolen kommer med sin avgjørelse i den såkalte Pfizergate-saken 14. mai. The New York Times har reist søksmålet mot EU-kommisjonen for hemmelighold av forhandlinger om vaksineinnkjøp.

I april 2021 gjorde kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen en avtale om innkjøp av 1,8 milliarder doser med Pfizer-BioNTechs koronavaksine. Avtalen, verdt mange milliarder euro, ble forhandlet frem gjennom tekstmeldinger og samtaler direkte mellom von der Leyen og Pfizer-direktøren Albert Bourla. EU-kommisjonen har nektet innsyn i tekstmeldingene.

Meldingene kan kanskje gi svar på det paradoksale i at EU ble Pfizers største enkeltkunde, men likevel forpliktet seg til å betale en pris som var mange ganger mer enn produksjonskostnadene, og høyere enn det det vaksinene kostet i den første leveringsrunden.

I retten har EU-kommisjonen insistert på at tekstmeldingene ikke er «materielle», og derfor ikke er dokumenter som omfattes av regelverket om offentlig innsyn. Advokatene måtte imidlertid innrømme at de ikke har sett meldingene selv, men stoler på forsikringene fra kommisjonspresidentens kontor om at de er uten substans. Med en slik logikk kan kommisjonen holde hemmelig alle slags utvekslinger med lobbyister ved å flytte samtalen til SMS, Whatsapp eller Signal.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 26. april 2025.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten «Orientering» i Klassekampen 26.04.25.