Islandssuget

Begrepet «Islandssuget» vil neppe dukke opp i Språkrådets forslag til årets nyord i 2025. Likevel er det et begrep med historiske assosiasjoner – til begrepet «svenskesuget» fra høsten 1994. Det beskrev en strategi fra ja-sida og Gro Harlem Brundtland, der man sørga for at «Søta bror» stemte før Norge om EU-medlemskap, med håp om at et svensk ja skulle bidra til positivt flertall også i Norge. Som kjent lyktes ikke taktikken. Det ble ja i Sverige, men nei i Norge.

Nå har begrepet dukka opp i samband med det nylig avholdte alltingsvalget på Island. Der fikk to ja-partier klar framgang, mens nei-partier i hovedsak gikk tilbake. Kan det føre til islandsk EU-søknad? Har det overhodet noe å si for Norge? Kan det oppstå et «islandssug»?

Det islandske Alltinget (Stortinget) har 63 plasser. 54 av representantene velges direkte, og det er ni utjevningsmandater. For å oppnå et utjevningsmandat må partiet ha fått minst fem prosent av stemmene (sperregrense). Det var kun seks partier som kom over sperregrensa, og dermed fikk mandater.

Vinnere ble spesielt Sosialdemokratene, som gikk fra 9,9 prosent (2021) til 20,8 prosent (6 til 15 seter) og ble største parti. Selvstendighetspartiet, statsminister Bjarni Benediktssons konservative parti, gikk tilbake fra vel 24 prosent til drøyt 19 prosent og mistet to mandater. De sitter igjen med 14. Det andre vinnerpartiet ble det liberale partiet Vidreisn, med en økning fra 8,3 prosent i 2021 til 15,8 prosent nå (5 til 11 mandater). Øvrige partier hadde tilbakegang – og da spesielt de SVs søsterparti Venstregrønne, som gikk fra 12,6 prosent og åtte mandater i 2021, til å falle under sperregrensa og være uten representasjon i Alltinget. Partiet satt i regjering så seint som i oktober og har tidligere hatt statsministeren på Island, ved Katrín Jakobsdóttir. Også de to sentrumspartiene Det progressive partiet og Senterpartiet gjorde elendige valg. Piratpartiet falt helt ut av Alltinget. De to EU-vennlige partiene, Sosialdemokratene og de liberale, har nå dannet regjering med Folkepartiet (Flokkur Folksins), som fikk 13,8 prosent av stemmene og ti mandater – nok til å bidra til å danne ei flertallsregjering. Det sistnevnte partiet omtales som et populistisk parti og har særlig fokusert på de funksjonshemmedes rettigheter. De er i utgangspunktet et nei-parti, i likhet med de fleste partiene på Island. Rent matematisk har EU-motstanderpartiene fremdeles flertall på Alltinget, med totalt 37 av de 63 mandatene.

«EU kom langt nede på lista over viktige saker for velgerne»

Men i politikk er som kjent alt mulig. I regjeringsforhandlingene har det tilsynelatende blitt enighet om ei folkeavstemning om å søke om medlemskap i EU. Dette er samme problemstilling som Kjell Magne Bondevik har lansert i Norge – altså ikke ei folkeavstemning om ja eller nei til EU, men et tilsynelatende mindre dramatisk spørsmål om man skal søke om medlemskap, for slik å finne ut hva konsekvensene kan bli, før man tar stilling til selve medlemskapet.

Spørsmålet om EU-medlemskap, herunder en eventuell folkeavstemning om forhandlinger, ble aktivt holdt unna i den islandske valgkampen. Spesielt Sosialdemokratene synes å være dypt splittet på dette spørsmålet – ikke ulikt norske forhold. Deres statsministerkandidat Kristrún Frostadóttir ga klart uttrykk for at dette var et spørsmål som måtte avklares over lengre tid, og ikke noe som hastet. Islandske velgere ga på sin side uttrykk for at tre spørsmål var spesielt viktige i dette valget; Boligpolitikk, økonomi og flyktning-/asylpolitikk.

EU kom langt nede på lista og ble i svært liten grad løftet fram i selve valgkampen. Det gjaldt også for folkeavstemningsspørsmålet. Mange velgere på både ja- og neisida er nok positive til ei slik folkeavstemning, fra ulikt utgangspunkt. Det sier ikke nødvendigvis så mye om hva de vil stemme om selve medlemskapsspørsmålet.

Om nå ei islandsk regjering etter et eventuelt ja fra folket og kompliserte medlemskapsforhandlinger skulle utlyse ei folkeavstemning om Island skal søke om medlemskap i EU – hvordan påvirker det i tilfelle Norge? Muligens vil norsk ja-side og norske ja-medier prøve å gjøre et stort poeng av det. Realpolitisk har det lite å si. Men om den kommende folkeavstemninga skulle gi et flertall for å søke om medlemskap, gjenstår selve forhandlingsresultatet og deretter ei ny folkeavstemning om det faktiske medlemskapet. Vi snakker om ganske mange år fram i tid. Det er også slik at Norge er stormakta på Efta-siden i EØS, med rundt 97 prosent av de økonomiske bidragene inn i avtalen.

Om en eventuell islandsk utgang av Efta og medlemskap i EU skulle bli en realitet, kan det like gjerne innebære en ny offensiv for å skrote hele EØS-avtalen til fordel for en bilateral avtale mellom Norge og EU. At Island anno 2024 skulle ha en sterkere «suge-effekt» enn Sverige i 1994 er det grunn til å tvile på. Island er et hyggelig naboland, men er med sine 600.000 innbyggere av relativ liten betydning for Norges forhold til EU, med unntak av fisk. Og fisk skal man jo i og for seg ta på alvor i EU-sammenheng. Det så vi i 1972, med Norges EU-forhandlinger og den herostratisk berømte fiskeristatsråd «No fish Olsen». Foreløpig er det meste uklart og usikkert på Island. Men mange vil nok følge med på islandsk politikk i tida framover. Sug eller ikke sug.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 28. desember 2024. 

Stort bilde i toppen: Demonstrasjon mot den islandske regjeringen i 2008. (Vilhjálmur Hallgrímsson)