Yara legger ned i Bretagne

Loire er Frankrikes lengste elv, og over hundre mil etter ferdens start sørøst i Massif Central møter den Atlanteren like nord for Nantes i Bretagne. I over 50 år har en kunstgjødselfabrikk og to enorme ammoniakktanker ruvet over industrilandskapet her ute ved elvemunningen. Nå skal en av det norskeide Yara-konsernets siste fabrikker i Frankrike stenges ned for godt. Det som blir igjen er et losse- og lagringsanlegg for oversjøisk import fra langt unna Europa.

Nedleggingen av kunstgjødselfabrikken til Yara i Montoir-de-Bretagne speiler uårene som har rammet europeisk industri. Anstøtssteinen har vært de skyhøye gass- og energiprisene og svekket konkurransekraft. Samtidig har verken Frankrike eller EU vært i stand til å få på plass et økonomisk virkemiddelapparat som kan matche USAs og Biden-administrasjonens Inflation Reduction Act (IRA). Dermed blir det stadig færre av de industrielle nyinvesteringene på det europeiske kontinentet.

Forfallsfortellingen om Bretagne-anlegget til Yara viser konkret hvor alvorlig svekkelsen av økonomien er innad i EU. Ikke bare har unionen latt seg spille ned på egen sekstenmeter av den nye given i amerikansk næringslivspolitikk i forrige presidentperiode. Når det kommer til innsatsvarer for jordbruket og kunstgjødsel, er handelsubalansen østover i retning Moskva vel så kritisk.

Siden sommeren 2022 har det så godt som vært slutt på de russiske gassleveransene til land i Europa. Til tross for at fabrikken i Bretagne ligger tusenvis av kilometer vest for den russiske grensen, hadde driften her og ved de øvrige Yara-anleggene i Frankrike fram til da vært basert på gassforsyningene fra Russland. Så blei gassprisene i 2022–23 på det verste inntil 15 ganger høyere enn tidligere. Da ble Yaras produksjon av kunstgjødsel skrudd ned og flere av fabrikkene i Frankrike stengt.

«Frankrike, EU og hele Europa trenger matberedskap og forsyningssikkerhet»

Mange franske bønder vendte seg i desperasjon mot billigere erstatningsprodukter, blant annet nitrogengjødselproduktet urea. Reint bortsett fra at dette fra naturens side finnes som urinstoff i menneskekroppen, så er det av alle steder nettopp Russland som er hovedprodusent av kunstig urea. Midt under storkonflikten og handelsboikotten østover ble urea-importen fra Russland fordoblet. Avhengigheten av konfliktmotstanderen på et så viktig område som innsatsvarer i landbruket økte tilsvarende. Fra et fransk og europeisk beredskapsperspektiv er dette rett og slett skremmende.

I lokalsamfunnene rundt fabrikkanlegget ved Loire er det mange som er fornøyde med at Yara stenger ned. Bekymringene for miljø- og helseskadelige utslipp fra produksjonen har tiltatt i styrke. Bare de tre siste årene har det vært gjennomført 22 offentlige inspeksjoner ved kunstgjødselfabrikken (Le Monde, 14. januar). Så langt er Yara blitt pålagt 1,2 millioner euro i dagbøter. Det er likevel kostnader som ikke betyr all verden, så lenge en eventuell oppgradering til gjeldende miljøstandarder ville få en samlet kostnad omkring 80 millioner euro.

Overfor Le Monde hevder lokale miljøverngrupper at Yara har gjort det til en lei uvane å slippe ufiltrert avløpsvann fra produksjonen rett ut i Loire. Dette ses i sammenheng med alvorlige helsemessige avvik i distriktet. Blant menn under 65 år har helsemyndighetene registrert 42 prosent overdødelighet grunnet kreft. Likevel framstår den direkte årsakssammenhengen ikke innlysende for lokalmyndighetene, ettersom det også er en kjent og betydelig overhyppighet av alkoholskader i det samme befolkningssegmentet i distriktet.

Svak lønnsomhet, frynsete miljørulleblad og helseskader hos befolkninger gjør det lett å riste på hodet og tenke at det er til det beste for alle involverte om Yara legger ned i Bretagne. Men: Frankrike, EU og hele Europa trenger matberedskap og forsyningssikkerhet. EU, men også vi i Norge, trenger i tillegg en oppegående europeisk industri, om ikke verdensdelen vi lever i fullstendig skal miste fotfestet i den nye verdensordenen vi er på vei inn i.

Det kan neppe herske tvil om at det er en kjede av svake beslutninger i konsernledelsen i Yara, hos franske myndigheter og mangler i EUs markeds- og konkurranseregler som har ført til raset av industrinedlegging i Bretagne og mange andre steder. En kritisk gransking av hva som har gått galt, og hva som framover må gjøres radikalt annerledes bør stå høyt i kurs, også for dem som nå brått ønsker seg en ny norsk EU-debatt.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 22. februar 2025. 

Stort bilde i toppen: Yaras kunstgjødselfabrikk i Montoir-de-Bretagne i Frankrike. (Foto: Yara.fr)