Ti bud for et nytt nei
I 94 var nei-sidens kjerneargumenter miljø, solidaritet og folkestyre. Finnes det fortsatt gode, grønne og solidariske argumenter mot norsk EU-medlemskap?
Nå har vi lagt bak oss trettiårsjubileet for folkets nei 28. november 1994. Jeg ble selv født bare noen uker etter den historiske folkeavstemninger, og vet at verden har forandret seg mye på de 30 årene jeg straks har levd. Men betyr en ny tid at tiden er inne for et nytt standpunkt i EU-spørsmålet? I min nye bok Nei til EU – Argumenter for en generasjon ser jeg på hvordan verden har forandret seg, og kommer frem til et fortsatt nei-standpunkt for min egen del. Men jeg finner også behov for å oppdatere argumentene i møte med en ny tid.
I 94 var nei-sidens kjerneargumenter miljø, solidaritet og folkestyre. Finnes det fortsatt gode, grønne og solidariske argumenter mot norsk EU-medlemskap? Hva med bølgen av utfordringer mot demokratiet vi ser, hvordan spiller det inn i EU-diskusjonen? Med en urolig verden som bakteppe, har jeg i arbeidet kommet frem til ti oppdaterte bud for et nytt nei.
1. Den norske modellen for velferd, en sterk offentlig sektor og et organisert arbeidsliv vil bli utfordret av EUs markedspolitikk. Å holde offentlige budsjetter og reguleringer nede samt å ikke la arbeiderrettigheter eller velferdsstat komme i veien for konkurranseevne ligger i EUs ryggrad. EU som politisk prosjekt handler om frie markeder, og det vil komme i konflikt med den norske velferdsmodellen.
2. EUs arbeidslivspolitikk er i konflikt med vår modell for et organisert arbeidsliv. Det kanskje viktigste bidraget til lave sosiale forskjeller, gode arbeiderrettigheter og ryddige forhold i arbeidslivet er at mange er med i fagforeninger som forhandler lønns- og arbeidsvilkår kollektivt. EUs politikk undergraver denne modellen gjennom å blande lovreguleringer inn i forhandlingssystemet, særlig gjennom minstelønnsdirektivet.
3. EU har gjort seg avhengig av lobbyister. For å klare å lage lover og regler som skal regulere masse forskjellige virksomheter likt i et så stort område som EU er, kreves det store ressurser. For å løse det settes næringslivets egne lobbyister inn som «eksperter» tidlig i politikkutviklingen, og de får dermed prege premissene ikke bare med sin kompetanse, men også med sine interesser. Det traktatfestede kravet om at det må gjennomføres kost-nytte-analyser av nye lovforslag holder også døra åpen for næringslivets lobbyinteresser.
4. Miljøkonsekvensene av EUs frie flyt undergraver grønne ambisjoner. Når EUs vektlegging av fri flyt i ett felles marked hindrer egne nasjonale miljøkrav og bærekraftig forvaltning av eget jordbruk og fiske, taper miljø og klima til fordel for næringsinteresser og kortsiktig lønnsomhet.
5. På tross av fremskritt er EUs klimapolitikk tåkelagt i fossil gass, med tunge investeringer i ny gassinfrastruktur. Den markedsorienterte klimapolitikken står nå i fare for en backlash etter årets EU-valg. Diskusjonen om EUs rolle i klimapolitikken må nyanseres og er uansett ikke et godt nok selvstendig argument for norsk medlemskap. Vi må gjøre mer for klimaet uansett.
6. Å bli med i EU vil flytte makt lenger unna oss. EU sentraliserer beslutninger som gjelder et stort område til et knippe institusjoner. Med lengre vei til beslutningene kan flere oppleve avmakt – de vil oppleve å ikke kunne påvirke samfunnsutviklingen.
7. EU har et demokratisk underskudd. Det er kun EU-kommisjonen som kan fremsette lovforslag, prosessene i det mektige Ministerrådet foregår ofte bak lukkede dører, og det eneste folkevalgte organet, Europaparlamentet, har begrenset makt. Rettsliggjøring flytter i tillegg makt fra politikken til rettsvesenet. Å gå inn for å forandre er vanskelig når demokratiet står så svakt.
8. EU tar ikke sitt ansvar i flyktningpolitikken, men svekker menneskers grunnleggende rettigheter. Gjennom murer, pushbacks og støtte til tvilsomme regimer hindrer EU folk i få innfridd sine rettigheter etter folkeretten. EU som et prosjekt for solidaritet mister troverdighet med denne politikken og bør møtes av en uavhengig og kritisk stemme. Norge må bruke den muligheten i stedet for å gå all in for EUs flyktningpolitikk.
9. EUs handelspolitikk tjener ikke verden. I stedet presser EU på for internasjonale handelsavtaler som beskytter europeiske selskapers interesser mot utviklingslands ønsker om økonomisk forbedring. EU som en av verdens viktigste handelspolitiske aktører bidrar til å opprettholde den urettferdige skeivheten mellom det globale nord og sør. Norge bør videreutvikle brobyggerrollen vår i stedet for å bli med i EUs handelsblokk.
10. Det er bedre for Norge og verden om vi markerer oss som selvstendig, utenrikspolitisk stemme for folkeretten og menneskerettigheter, fremfor å bli én av mange i EU-blokken. EUs utenrikspolitikk er preget av kompromisser mellom ulike land med ulike interesser. Norge har en viktig rolle som uavhengig stemme på tross av at vi er et lite land. Den rollen bør vi ta vare på og styrke i et enda sterkere forsvar for folkeretten.
Norge og vår rolle i verden vil bli endret dersom vi melder oss inn i EU. Selv om EØS-avtalen påvirker mye, så står vi fritt i økonomisk politikk, utenrikspolitikk og handelspolitikk, for å nevne noe. Endringene i norsk politikk som følge av å bli med i den økonomiske og monetære union med euroen, eller i tollunionen med EUs handelspolitikk, må ikke underdrives. Samtidig er det demokratiske underskuddet i EU så dypt at vår egen mulighet til å påvirke EU og fundamentalt endre unionens karakter, noe som ikke bør overdrives. Norge og vår rolle i verden vil forandres langt mer enn vi kan forandre EU. La oss derfor i stedet for å bli en av blokken heller bruke vår selvstendige rolle til å være et positivt annerledesland, enda mer enn i dag.
Stort bilde i toppen: Freddy André Øvstegård leser fra sin bok «Nei til EU – argumenter for en ny generasjon» under bokbadet under Nei til EUs landsmøte. (Foto: Sindre Humberset)
