Stille i styrehuset

Er det noen andre enn meg som har undret seg over hvor stille det har vært fra Brussel de siste ukene og månedene? Ikke engang når den påtroppende presidenten i USA truer med å ta Grønland fra sin trofaste allierte Danmark med militære midler, hører en noe fra maktapparatet i unionen. Onsdag denne uka var det franske utenriksdiplomatiet og krevde handling fra EUs side. Enn så lenge ser det ut til at kommisjonærene, teknokratene og de politiske miljøene i EU-hovedstaden foretrekker å gå på tå hev og holde pusten mens Trump igjen installerer seg på keisertronen i Det hvite hus.

Siden Maastricht-traktaten i 1992 har Kommisjonen og de øvrige EU-institusjonene fått stadig mer overordnede forpliktelser, ikke minst på det økonomiske området. Når kommisjonspresident Ursula von der Leyen og Brussel ikke tar det ansvaret som tretti års unionsbygging legger opp til, vender det politiske ansvaret på refleks tilbake til regjeringene og nasjonalforsamlingene i medlemslandene. I fremste rekke står da Tyskland, dernest Frankrike.

Som vi så på tampen av fjoråret, kommer politikkens tilbakevending til nasjonalstatene med en høy pris. Det oppstår en rå maktkamp for å gjennomføre EUs budsjettregler og innsparingskrav på den nasjonale arenaen. Det har vist seg å være en enda vanskeligere prosess enn jeg spådde før jul (Orientering 21. desember). I Tyskland og i Frankrike har svekket skattegrunnlag og galopperende kostnader gjort at det ennå ikke finnes noe vedtatt statsbudsjett å styre etter i det nye året.

Europeisk økonomi har langsomt sakket akterut helt siden årtusenskiftet. Statsgjelden har også økt, men i et større internasjonalt bilde er ikke situasjonen så ille som alt budsjettbråket kan tyde på. I «World Ahead 2025» har The Economist nylig sammenliknet gjeldsnivået i EU med flere av de store handelspartnerne. I gjennomsnitt utgjør statsgjelden i EU-landene 85 prosent av BNP, og noen få prosent mer om en inkluderer de felles, lånebaserte EU-fondene som har kommet til de siste årene. Til sammenlikning utgjør statsgjelden i Storbritannia 104 prosent av BNP, i USA 123 prosent og i Japan enorme 255 prosent av BNP.

«De politiske miljøene i Brussel foretrekker å gå på tå hev og holde pusten»

Så hvorfor er statsgjeld og budsjettunderskudd et så mye mer alvorlig og splittende politisk spørsmål i EU enn i de ekte debitornasjonene Storbritannia, USA og Japan? Det er ikke noen innlysende svar på dette, men tre forhold peker seg ut.

• Det ene er at EU siden Maastricht-traktaten har valgt en økonomisk doktrine som setter prisstabilitet, budsjettbalanse og lav utenlandsgjeld foran andre økonomiske og politiske mål. Gang etter gang har dette ført enkeltland eller store deler av eurosonen ut i store vanskeligheter. Grunnen er at det i realiteten ikke finnes noe rom for fleksibilitet og motkonjunkturpolitikk når lav veksttakt eller uventede økonomiske hendelser tilsier det. Med EU-fondene som kom som følge av koronapandemien, så det en kort stund ut som om unionen var i ferd med å legge denne destruktive økonomiske praksisen bak seg. Så strammet i stedet EUs finansministre til igjen ved årsskiftet 2023–2024, med de voksende styringsvanskene vi nå ser som konsekvens.
• Det andre er at EU i likhet med store deler av verdensøkonomien har møtt en helt reell kostnads-tsunami i kjølvannet av pandemien. Knapphet på energiressurser, landbruksprodukter, metaller og råvarer førte til inflasjon og dyrtid på et nivå europeere ikke har opplevd på en hel generasjon. Det europeiske tilbakeslaget har også vist seg kraftigere og mer varig enn det eksempelvis har vært i USA. Det har igjen sammenheng med det første punktet, nemlig at EU og eurosonen mangler fleksibilitet og keynesianske botemidler i redskapsskrinet sitt.
• Det tredje forholdet er knyttet til den skjerpede og kostbare sikkerhetspolitiske situasjonen som er oppstått i Europa etter den russiske invasjonen av Ukraina. Uansett all verdens gode intensjoner, så har den militære støtten til Ukraina kostet de europeiske allierte langt mer enn de over tid kan håndtere. På samme vis går heller ikke den akselererende opprustningen i Nato og EU i hop med den lave økonomiske veksten og budsjettkravene som krever kutt på alle andre samfunnsområder.

I sum har EUs mislykkede økonomiske doktrine og et skjerpet sikkerhetspolitisk klima satt de europeiske demokratiene på nasjonalt nivå på en prøve som det ikke lenger er godt å vite om de vil bestå. Effektene vil vi snart få se i det framskutte tyske valget i februar, deretter i Frankrike og flere medlemsland utover våren. Bare i Brussel er det dørgende stille.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 11. januar 2025.

Stort bilde i toppen: EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen under EU-parlamentets sesjon i Strasbourg i desember 2024. (Foto: EU-kommisjonen)