Kun et tidsspørsmål?

• Artikkel fra Standpunkt 1-2019. 

Venstres landsstyremøte, desember 2018: «Er EU-saken en av sakene som har gjort det vanskelig mellom deg og Trine Skei Grande? – Nei, nei, overhodet ikke, sier en blid Abid Raja, og slår Dagbladets reporter jovialt på skulderen». Til avisa uttaler Raja, som satt i Europabevegelsens sentralstyre fra 2009 til 2012: «Jeg er ikke først og fremst opptatt av dem som har et nei-standpunkt. Jeg er opptatt av at partiet lander på et ja-standpunkt til EU, og det skjer nok i 2020».

I Venstre lever EU-saken som en litt betent konfliktsak på femte tiåret. I 2020 vil det være femten år siden nei-sida vant EU-saken på landsmøtet med sju stemmers overvekt. I 2017 vant nei-sida landsmøtet med seks stemmer, i en sal med over 200 stemmeberettigede. Alle som kjenner partihistorien vet at det er sprengkraft i Europaspørsmålet i regjeringspartiet som i skrivende stund har 3,4 prosent oppslutning i befolkningen (VG 5. desember 2018).

Tøffe tak

Venstre og EU er en interessant materie, uansett hvilket ståsted man måtte ha. I 1972 ble partiet splittet på grunn av at EEC-tilhengerne brøt ut på landsmøtet på Røros, og dannet et parti som etter hvert av vittige tunger ble kjent som «Det Lille Folkepartiet». Bakteppet var at Venstres 13 stortingsrepresentanter delte seg i spørsmålet om EEC: Åtte var for norsk medlemskap i EEC, mens fem var mot. Et ekstraordinært landsmøte skulle bestemme om stortingsrepresentantene var bundet av Venstres program. Landsmøtet konkluderte med at stortingsrepresentantene måtte følge partiprogrammet, noe som medførte at de åtte ja-representantene brøt med Venstre, sammen med de fleste EEC-tilhengerne i partiet. Om lag 30 prosent av landsmøtedelegatene på Røros støttet utbryternes syn, så det var en reell partisplittelse.

Utbryterne dannet et nytt parti med navnet Folkepartiet Nye Venstre, et partinavn moderpartiet ikke var så begeistret for. Snart endret partiet navn til Det Nye Folkepartiet og i 1980 ble partinavnet Det Liberale Folkepartiet (DLF). Det er ingen overdrivelse å si at partiet aldri fikk solid fotfeste i velgermassen. Etter jevnt synkende oppslutning utover på 1980-tallet vedtok DLF-landsmøtet i 1988 å slå seg sammen med sitt gamle moderparti.  

Intensiteten i jasidas ønske om omkamp er så sterkt at man ikke kan se bort fra at det vil skje før eller siden. Og hvis/når det skjer, kan det bli en spore til økt selvtillit for ja-sida og et lite skritt nærmere en tredje folkeavstemning.

Et nytt Venstre

Venstre har endret seg betraktelig siden den gang. Mange voksne velgere tenker fremdeles på Venstre som «lærerpartiet», «distriktspartiet», mens motkultur, målsak, radikalisme og økopopulisme er ord de kanskje vil forbinde med partiet. Unge Venstre sto solid plantet på nei-sida ved folkeavstemningene i 1972 og i 1994. Slik er det ikke lenger. I dag er partiet i regjering med Høyre og FrP, ungdomspartiet går først i toget for norsk innlemmelse i EU og partiet er ikke noe utpreget distriktsparti, men står sterkere i urbane strøk enn i «dalstroka innafor».

Det er en mengde tydelige ja-folk i Venstres rekker. Blant de mest markante er Sveinung Rotevatn, debattsterk vestlending som i 2012 ble kåret til «Årets Europeer» av Europeisk Ungdom. I sin takketale sa Rotevatn, den gang leder i Unge Venstre, at «Jeg gjemmer ikke mitt EU-standpunkt på grunn av vanskelige tider. Det er viktigere enn noensinne at EU-tilhengere sier høyt og tydelig at de er JA. Vi vet at vi får en dag i morgen.» Dette håpet om en dag i morgen, en omkamp, synes å være sentralt for mange EU-tilhengere i Venstre. Det er nettopp her man finner flere av de mest ihuga ja-folka i det norske landskapet. Eksemplifisert med en kuriøs, liten sak i Aftenposten 2. april 2017, under overskriften «Du vet du er på Venstres landsmøte når…». Avisa samlet 17 små detaljer de mente var karakteristisk for partiet, hvorav punkt 1 var: «… når en varaordfører synger EU-hymnen i baren – på tysk».

Våren 2017 stilte Sveinung Rotevatn seg for øvrig opp sammen med Guri Melby med hvert sitt EU-flagg, under overskriften «Venstres kronprinspar» i Dagbladet. De to, som i artikkelen spås som partiets framtidige ledere, mente at «Om ti år er Venstre for EU og sykelønnsordningen er redusert». Det er ikke sikkert det er langt unna sannheten. Rotevatn, som i dag er statssekretær i Miljø- og klimadepartementet, legger følgende analyse til grunn: «Nei-argumentene har forsvunnet. Nå er det EU som ligger foran i klimapolitikken og økonomisk utjevning, mens frykten var at EU var en miljøbakstrebersk rikmannsklubb. De som nå står på nei-siden, er de som Venstre minst vil identifisere seg med, nemlig de nærsynte, innvandringsfiendtlige proteksjonistene.» I et parti der et flertall i landsmøtet fortsatt sier nei til norsk EU-medlemskap, må det kunne sies å være nokså knallhard analyse.

Tro og tvil og knappe marginer

Venstres landsmøter pleier å være spennende når det stemmes om EU. I 2007 skilte sju stemmer ja- og nei-sida. Fire år senere, i 2009, avga 216 delegater stemme, hvorav 102 gikk inn for en EU-søknad, og 114 som sa nei. På det siste landsmøtet, våren 2017, var stemmetallene 107 for og 113 imot EU.

I 2009 åpnet daværende partileder Lars Sponheim Venstres landsmøte med det avisene omtalte som å «komme ut av EU-skapet». Han sa blant annet at «Jeg er ikke opptatt hvor mange industri- arbeidsplasser vi kan få. Hvis jeg skal være for at Norge skal være EU-medlem må Norge gi fra seg noe også (…) Litt mindre fisk og litt mindre landbruk kan vi tåle». I Dagbladets referat fra talen står det at «Utvidelsen østover, Tyrkias medlemskap og potensialet EU har for å bygge bru mellom den vestlige og muslimske verden sto sentralt», og at Sponheims konklusjon var at «Jeg tror jeg vil stemme ja ved neste korsvei». Til tross for dette valgte han ved neste korsvei – allerede på samme landsmøte – å stemme imot EU-medlemskap. Da nei-sida vant landsmøtet i 2009 var det stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum og Trine Skei Grande som ledet nei-leiren, mens nestleder Ola Elvestuen (i dag miljøvernminister) og Unge Venstre kjempet for en snuoperasjon.

Ja-sida tapte også dette landsmøtet. Men intensiteten i ja-sidas ønske om omkamp slik at Venstre går fra nei til ja er så sterkt at man ikke kan se bort fra at det vil skje før eller siden. Og hvis/når det skjer kan det bli en spore til økt selvtillit for ja-sida og et lite skritt nærmere en tredje folkeavstemning.

Terningkast 5

Europabevegelsen har på sine nettsider en nøktern gjennomgang av partienes EU-standpunkt, med utgangspunkt i partiprogrammene som ble lagt fram for velgerne før Stortingsvalget 2017. I tillegg til en nokså grovkornet analyse gir ja-sida terningkast til partiene. Partienes terningkast er kanskje ikke så overraskende: Høyre (6), Ap (5), SV (2). Sp og Rødt (1).

Europabevegelsen gir Venstre terningkast fem for Europapolitikken i partiprogrammet for 2017–2021. Analysen munner ut i følgende konklusjon: «Venstre er for EØS-avtalen og antageligvis også Schengen. Det som virkelig skiller dem fra de fleste andre partiene er synet på europeisk samarbeid. Her er Venstre blant de beste i klassen. [...] Med det resonnementet burde det eneste åpenbare svaret være medlemskap i unionen. Det er det imidlertid ikke for Venstre, noe de trekkes for i vår vurdering.»

Dagens partiprogram er altså nær å få terningkast seks fra Europabevegelsen. Kamporganisasjonen for norsk EU-medlemskap mener det kun er et tidsspørsmål før Venstre skal snu. Vil Elvestuen, Rotevatn, Melbv, Raja og deres kampfeller lykkes med å snu Venstre fra nei til ja? Tida vil vise.

Stort bilde i toppen: Venstres landsmøte i 2009. Daværende Venstreleder Lars Sponheim åpnet landsmøtet med å komme ut som EU-tilhenger. Så stemte han mot at Venstre skulle gå inn for medlemskap. Nestleder Ola Elvestuen tapte i den omgang kampen om å gjøre Venstre til
et ja-parti. Foto: Christoffer Biong/Venstre