Foto av Kerstin Mertens, ndla.no (Lisens: CC BY-NC-SA 4.0).

Morellene velger vi selv

Hvorfor hige etter å spise kirsebær med EU når vi har herlige moreller?

På tur gjennom et regntrukket Hardanger denne uken var morelltrærne like bugnende som fossefallene var buldrende. Store og søte var de, morellene. For meg er dette smaken av sommer, sammen med norske jordbær og nypotet.

De surere kirsebærene har jeg aldri hatt sansen for. Det er kanskje grunnen til at den evinnelige floskelen fra EU-tilhengere om at det ikke nytter med kirsebærplukking overfor EU, faller på stengrunn. Begrepet dras ofte frem når de skal avvise mulighetene for unntak eller alternativer til EØS-avtalen.

Retorikken er en lettvint import av uttrykket «cherry picking». Det passer dårlig på norsk når søtkirsebær heter moreller. Da er det bare surkirsebærene igjen. Er ja-siden ute etter å EU-tilpasse også fruktspråket?

 

Samtidig som handlingsrom skal lukkes og EØS-alternativer utelukkes, er det knapt grenser for den fleksibiliteten og velviljen enkelte på ja-siden ser for seg i medlemskapsforhandlinger med EU. Venstres prinsipprogram forutsetter at «det lages gode løsninger for fiskeri og landbruk og tas en separat vurdering av eventuell inntreden i eurosonen». MDGs landsmøteresolusjon fra mai i år fremhever «selvforsyning, landbruk, fiskeri og demokrati» som tema for forhandlinger med EU.

Erfaringene fra forhandlinger om medlemskap forut for folkeavstemningene i 1972 og 1994, viser derimot at det EU vil diskutere er overgangsordninger, ikke varige unntak. Tanken om «gode løsninger» for norsk landbruk i EU mangler rot i virkeligheten, tvert imot er det sannsynlig at et EU-medlemskap vil skade både næringen og selvforsyningen kraftig.

Mens det norske folk stemte nei, gikk Sverige inn i EU i 1995. Dermed ble svensk landbruk underlagt EUs felles landbrukspolitikk, og handelen med landbruksvarer ble en del av den frie vareflyten innenfor tollunionen. For svensk jordbruk har utviklingen vært redusert selvforsyning og tap av nasjonalt eierskap.

Når tollvernet ble fjernet mot EU-landene, ble det svenske hjemmemarkedet konkurranseutsatt på en helt ny måte. Det kom raskt billigere importerte matvarer som kjøtt og melk, og de overtok store deler av markedet. Sverige var selvforsynt med mange basis matvarer, men er i dag langt unna å være det. Produksjonen særlig av svinekjøtt, storfekjøtt og melk har gått ned, viser en studie fra AgriAnalyse (rapport 1-2021). Foredlingsindustrien for kjøtt, melk og ost har endret seg fra samvirker som bøndene selv eier, til foretak eid av internasjonale investorer.

EUs felles landbrukspolitikk har flere elementer, men hovedbildet er at den driver frem stordrift og eierskapskonsentrasjon. Småbrukernes internasjonale sammenslutning Via Campesina er blant dem som kritiserer EU-politikken. Den italienske bonden Antonio Onorati beskriver situasjonen slik: «Bedrifter kan monopolisere og misbruke jordareal for å maksimere profitt, og fri bevegelse av kapital har høyere prioritet enn å sikre at bedriftenes handlinger er bærekraftige, ansvarlige eller lovlige.» (EU Observer 14.04.23.)

 

Harmoniseringen av varestandarder i EUs indre marked betyr at det blir stilt felles kvalitetskrav. På den andre siden innebærer dette at enkeltland ikke kan stille strengere krav for eksempel av hensyn til miljø. Fri flyt er så grunnleggende for det indre markedet at delstater i USA har et større handlingsrom til å sette egne miljøkrav enn medlemsland i EU. Denne harmoniseringen gjelder også for Norge i EØS, så fremt vetoretten mot nye regler ikke tas i bruk.

I januar leverte Norge sammen med Sverige, Danmark, Nederland og Tyskland et forslag til EUs kjemikaliebyrå om å forby miljøgiftene PFAS. Forslaget omfatter rundt ti tusen PFAS-stoffer, som brukes blant annet i klær, stekepanner, kosmetikk og emballasje. Men det er en hake. Et vedtak er ikke ventet før i 2025 eller 2026, og de siste månedene er det skapt usikkerhet om behandlingen.

På grunn av uenigheter innad i EU-kommisjonen, har revideringen av rammeverket for EUs kjemikalieregler, REACH, igjen blitt utsatt. Målsetningen i kjemikaliestrategien fra 2020 var å legge til rette for forbud mot hele grupper av kjemikalier, slik at man raskere kan utfase de mest skadelige stoffene. Lekkasjer fra kommisjonen tyder på at det nye regelverket, når det kommer, bare vil bidra til at en liten andel av produktene med skadelige stoffer blir fjernet fra markedet.

Samtidig har kjemiindustriens lobbyister intensivert arbeidet mot forslaget om å forby PFAS. Budskapet deres er at PFAS er helt nødvendig både for det grønne skiftet og digitaliseringen. Med millioner av euro i påvirkningsbudsjett og gode nettverk i EU-systemet vil det ikke overraske om de såkalte evighetskjemikaliene PFAS, som er lite nedbrytbare, får forlenget liv. Saken er nok et eksempel på at EU er en omvei hvis målet er effektiv miljøpolitikk.

 

Mens det er lite sannsynlig å oppnå varige unntak som EU-medlem, er den retten som ligger i EØS-avtalen til å avvise nye EU-regler en mer lavthengende frukt å plukke. Etter at EU-kommisjonen ser ut til å ha ombestemt seg, og likevel mener at minstelønnsdirektivet er EØS-relevant, kan vi stå foran en ny stor vetosak. Direktivet bryter med prinsippene for partssamarbeid og lønnsdannelse i den nordiske modellen, og slår beina under fagbevegelsen.

Et annet eksempel er forordningen om kritiske råvarer, som ikke er vedtatt i EU ennå, men der regjeringen nylig oversendte sin posisjon til EU. Forordningen legger opp til langt mer gruvedrift i Europa, særlig i nord. Regjeringen er med god grunn kritisk til den hurtigbehandlingen av konsesjoner som blir foreslått, og peker på at det må være tid til å utrede konsekvenser for miljø og sikkerhet samt holde lokale høringer. Regjeringen skriver rett ut at den ikke kan støtte forslaget om at prosjekter skal få konsesjon hvis tidsfristene for saksbehandling blir overskredet.

Bruk av vetoretten har et større perspektiv enn å ivareta norske samfunnsinteresser. Et nei fra Norge kan inspirere og styrke de kreftene i EU som ønsker en utvikling med mer vekt på miljø, faglige rettigheter og demokratisk kontroll med markedet.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen lørdag 22. juli 2023.

Stort bilde i toppen: Foto av Kerstin Mertens, ndla.no (Lisens: CC BY-NC-SA 4.0).

reLATERT

Se alle arrangementer

Framtida er ikke i EU

13. feb. 2024

Aktivistene i Natur og ungdom har visst glemt at Norge hadde strengere miljøkrav enn EU før innlemmelsen av EØS-avtalen.

Som fisken i garnet

05. feb. 2024

Markedsomsetningen av fiskekvoter kan lage backlash for handlingsrommet i EØS-avtalen.

Høring: – Krever slutt på kjøp og salg av fiskekvoter

30. jan. 2024

– Nei til EU vil understreke viktigheten av at vi har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder fiskeriforvaltning, sa Sofie Axelsen Osland i høringen om kvotemeldingen.

Naturen taper på et mineralkappløp

26. jan. 2024

Så langt har ikke EØS-direktivene reddet Førdefjorden, slik miljøorganisasjonene satset på gjennom Fjordsøksmålet. Derimot pusher EU på for at Norge skal utvinne mer mineraler, og det raskt.

Brusselbobla

21. jan. 2024

Skal Nupi endre navn til Norsk utenrikspolitisk propaganda institutt?

30 år med kostbar EØS-avgift

04. jan. 2024

Alle nordmenn over 20 år må betale ca. kr 9000 i «EØS-avgift» fram til 2028.

Ja til vaksiner og selvråderett på helseområdet

03. jan. 2024

Helse bør styres av norske politikere, men det utelukker ikke samarbeid med andre land.

Gaven fra Gro

03. jan. 2024

Etter 30 år er EØS-avtalen forundringspakken som færre og færre vil beholde.

Informasjonskampanje om EU og EØS

21. des. 2023

Fylkeslaget i Møre og Romsdal starter informasjonskampanje.

Sikkerhet og beredskap

18. des. 2023

Notat fra Nei til EUs folkestyreutvalg nr. 2 2023.

Balansekunst på slakk strømledning  

11. des. 2023

Forventningene til Strømprisutvalget har vært store. Men rapporten Balansekunst gir ingen svar på hva som kan og må gjøres med strømpriskrisa som rammer folk og næringsliv.

Store ulemper med euro for Norge

08. des. 2023

– Å miste egen valuta som buffer og å ikke kunne sette renten etter eget lands økonomiske situasjon fører til mange ulemper, sa Christian Anton Smedshaug i Nei til EUs sending 7. desember.