Nei til EUs plussord i EU-kampen i 1994 var Folkestyre – Miljø – Solidaritet. Dette forplikter, og det plasserer oss i sentrum–venstre i norsk politikk.
Under forrige EU-kamp var alliansen mellom Nei til EU og fagbevegelsen, fiskeriorganisasjonene og bøndenes organisasjoner helt avgjørende for styrken på nei-sida og en stor del av forklaringa på hvorfor vi kunne vinne mot de store ja-partiene, til tross for ja-dominans i media og mot kapitalinteressene. Samtidig var vi også allierte med miljøorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og mange andre grupper.
Dette var så viktig for seieren i 1994 at vi ikke kan la være å vedlikeholde denne alliansen og bruke den i det politiske arbeidet også i dag. Nei til EU skal være en koordinator, en samlende kraft. Bredde i politikken og takhøyde for et mangfold av innfallsvinkler og prioriteringer skal Nei til EU ha plass til, uten at vi trenger miste slagkraft av den grunn. Det er nok å kikke på innholdet i dette Standpunkt. Vi samarbeider med ulike fagforbund i kampen mot skadelige direktiv og «pakker». Vi retter fokus mot kvotekonflikten med EU etter Brexit, og vi skal ha en landbrukskonferanse om blant annet EUs felles landbrukspolitikk.
Men kanskje er vi ikke like flinke som før til å tenke på alliansearbeidet som et viktig verktøy i mange andre sammenhenger? Lokalt kan fylkeslaget holde kontakten med det lokale bondelaget, med det lokale LO og de ulike forbunda. Invitér dem spesielt når dere har et arrangement som er aktuelt. Valgkomiteen bør også høre med de lokale organisasjonene om de har en person som kan sitte i fylkesstyret og være bindeledd. Nei-alliansen kan bygge Nei til EU, og våre partnere kan nyte godt av økt kunnskap om EU- og EØS-saker. Vi kan gjensidig styrke gjennomslagskrafta.
Nei til EUs og norsk motstand mot EU er noe annet enn de høyreekstreme protestbevegelsene og -partiene.
Vi kan verve medlemmer blant våre alliansepartnere, medlemmer som kan ta med seg kunnskapen inn i Nei til EU og på sikt styrke oss både organisatorisk og politisk. Nei til EU kan vise seg fram, og vi får mange enkeltambassadører i fora vi ellers ikke synes i.
Miljø var én av de tre pilarene som sikret nei-flertall i folkeavstemningen i 1994. Norsk nei-bevegelse avviste det ensidige vekst- og forbrukssamfunnet som EU representerte. Utenfor unionen kan vi føre en mer ambisiøs klima- og miljøpolitikk. Det er politisk vilje og mot i Norge som gjør at dette «handlingsrommet» ikke synliggjøres. EU har tatt flere klimapolitiske initiativ det siste året, og i den norske debatten har EUs klimapolitikk blitt brukt som et argument for norsk EU-medlemskap. Det er et argument vi på nei-siden må klare å imøtegå. Nei til EU bruker derfor mye tid og ressurser på klimapolitikk og miljøpolitikk.
Nei til EUs plussord i EU-kampen i 1994 var Folkestyre – Miljø – Solidaritet. Dette forplikter, og det plasserer oss i sentrum–venstre i norsk politikk. Nei til EUs og norsk motstand mot EU er noe annet enn de høyreekstreme protestbevegelsene og -partiene i enkelte EU-land. Selv om bildet ikke er like svart som ja-sida og enkelte medier liker å male. Også i Norge vokser det fram noen slike grupper, selv om de er svært svake i dag. Disse har ingen plass i Nei til EU. Vår allianse er med bønder, arbeidere, fiskere, miljøbevegelsen, solidaritetsorganisasjonene og mange andre som ønsker et levende folkestyre og et land som samarbeider og handler med våre partnere på likefot.
Stort bilde i toppen: Nei til EUs generalsekretær Kjell Arnestad. (Foto: Eivind Formoe)
