Energiparadokset

Både i Den europeiske union og i Norge står de politiske beslutningstakerne i øyeblikket i et voldsomt spenn. På den ene side kjenner de seg avtalemessig og institusjonelt forpliktet til å holde fast ved et rigid markedsbasert energisystem som har spilt falitt. Det skjedde allerede fra i fjor høst da raskt stigende gasspriser satte det på sin første alvorlige prøve. På den andre side kan de ikke lenger ignorere advarslene om bedriftene som innstiller driften, og folk som ikke har råd til å varme opp hjemmene sine når vinteren kommer.

Denne innebygde politiske konflikten gjelder over praktisk talt hele EU og EØS-området. Så kommer den naturlig nok ulikt til uttrykk. I Brussel har EU-kommisjonen tidligere i høst slått fast at energiunionen og det europeiske kraftmarkedet ikke lenger er «egnet til formålet». Det har imidlertid vist seg vanskelig å finne fram til varige løsninger så vel som kortsiktige tiltak på energiforsyningskrisen.

Kommisjonspresident von der Leyen vil helst ha felles løsninger på unionsnivå. En rekke medlemsstater som Belgia, Bulgaria, Estland, Frankrike, Litauen, Portugal, Romania, Spania, Tsjekkia og Ungarn har for lengst mistet tålmodigheten med unionsinstitusjonene. De har innført blant annet pristak på grossist- og detaljisthandel på energi. Blant EU-landene er det også flere som er oppgitt over Tysklands alenegang. Den tyske regjeringen har lånefinansiert en stor energikrisepakke på omkring 200 milliarder euro til eget næringsliv og egen befolkning. Dette er et ensidig tiltak som en så stor og velstående nasjonaløkonomi som den tyske kan ta seg råd til. Derimot vil det være helt utenfor rekkevidde for mange andre medlemsland, som fremdeles er tynget ned av gjeldsbyrdene de pådro seg under finanskrisen og korona-pandemien.

Samtidig politikerne famler seg fram etter løsninger, så maler embetsverket og de underliggende institusjonene i unionen videre etter de betingelsene som det indre markedet, energiunionen, energimarkedspakkene, direktivene og forordningene i EU stiller opp. Som Morten Harper skrev her i Orientering forrige uke, overprøvde energiregulatorbyrået Acer så seint som 26. oktober Sveriges forsøk på å regulere og begrense krafteksporten sin overfor nabolandene.

Den foreløpige vurderingen blir derfor at den energipolitiske situasjonen i EU framstår uoversiktlig og høyst usikker.  Det er rett og slett for tidlig å si om energiunionen og det indre markedet vil bli satt varig til side. Eller om det i stedet vil komme et seinere initiativ der energisamarbeidet relanseres i et enda sterkere og mer føderalistisk markedsdesign.

For Norges del er situasjonen både lik og ulik den i EU. Fram til nylig har vi, tilsynelatende, hatt et nasjonalt kraftsystem som har fungert rimelig godt for private forbrukere, for bedriftene og for kraftprodusentene. Det har imidlertid kommet til noen elementer som ganske lenge har utgjort en risiko for å destabilisere kraftmarkedet vårt. En faktor har vært de gradvise virkningene av energiloven fra 1990-tallet, der særlig kraftbørssystemet har gjort strømmen til en fritt omsettelig vare som skal selges til høyest mulig pris. En annen og direkte utløsende faktor er, som kjent, den stadig tettere påkoblingen fra et nordisk til et kontinentalt-nordeuropeisk kraftmarked. Resultatet er blitt et langt dyrere og svært uforutsigbart strømprismarked, der prisene denne høsten har variert mellom åtte kroner og tjuefem øre per kilowattimen.  

Nettopp tiltroen til markedet, og vektingen av hvor sentralt markedet skal stå i samfunnene våre, er en av de sterkeste markørene som skiller høyre fra venstre side i politikken. Derfor er det interessant å se at viljen til å bryte med et enerådende energimarked kommer så sterkt til uttrykk på tvers av høyre-venstre-aksen i europeisk politikk. I Frankrike har president Emmanuel Macron tatt tilbake den nasjonale energihovedprodusenten EDF i statlig eie. Tilsvarende er Ursula von der Leyens i grunnen nådeløse kritikk av markedsmekanismene på energiområdet helt nye toner, både fra EU-kommisjonen og hennes hjemlige politiske miljø blant kristendemokratene i CDU i Tyskland.

I så måte blir det desto mer bemerkelsesverdig at de nye styringssignalene som nå kommer fra EU og høyeste hold i europeisk politikk ikke synes å slå inn hos regjering og statsminister her i landet. Det helt særegne med Jonas Gahr Støre og det indre kabinettet i regjeringen er at de framstår mer katolske enn paven i energipolitikken og tilknytningen til det europeiske energimarkedet. Sammen med fagmyndighetene NVE og RME er regjeringen i ferd med å avskjære seg fra enhver regulering som avviker fra energiregelverket i EU. Dette skjer altså samtidig som en rekke større og mindre land i EU bevilger seg nødvendige unntak fra de samme reglene. Utenfor unionen og uten at EUs fjerde energimarkedspakke er innført i Norge, går regjeringen med Støre i spiss atskillig lenger i å opprettholde regelverket for energiunionen her hjemme enn medlemslandene i EU og kommisjonspresidenten i Brussel.

Det er flere av oss ennå husker at olje- og energiminister Terje Lien Aasland på seinsommeren kom med lovnader om at regjeringen nå skulle fastsette krav til regulering av fyllingsgrad i norske vannmagasiner. Han bekreftet samtidig at dette trolig ville innebære regulering og begrensning av norsk krafteksport når situasjonen tilsa det. Så er det igjen blitt helt stille fra ministeren. I stedet er det den nye statssekretæren Andreas Bjelland Eriksen, med rykende fersk bakgrunn fra Acer-organet RME (Reguleringsmyndigheten for energi), som nå sendes ut i media for å forkynne at statsministerens linje ligger fast. Slik det ser ut nå virker det som om det er regjeringsledelsens plan blir å videreføre nåværende energipolitikk uten særlige justeringer helt fram til neste stortingsvalg i 2025.

For alle som vil tilbake til levelige og forutsigbare strømpriser og nasjonal politisk kontroll over energiressursene blir valget enkelt: Å gi opp kampen – eller intensivere arbeidet for å få til de strukturelle endringene som trengs. Denne ukas rapportleveranse fra Alternativ energikommisjon tyder på krefter i arbeiderbevegelsen og på venstresiden synes å gå for alternativ nummer to. Kommisjonen har samlet seg om seks konkrete forslagene for å gjenopprette et strømmarked som leverer etter befolkningens og næringslivets behov: (1) Norske strømpriser frikobles fra det europeiske strømprissystemet, (2) Norge skal ha full kontroll over kraftflyten i utenlandsforbindelsene. Staten styrer utveksling av strøm og salg av overskuddskraft, (3) Norge skal ha full statlig styring over innenlands kraftomsetning, (4) Norge skal fritt kunne etablere et prisregime for norsk strøm brukt i Norge, (5) vannet i norske kraftmagasiner må forvaltes slik at det sikrer norsk forsyningssikkerhet og gunstige priser for norske strømkunder, og (6) mandatet til Statnett endres i samsvar med en ny organisering av det norske kraftmarkedet.

Ordskiftet etter rapporten til Alternativ energikommisjon er allerede i gang. Opptakten med Fredrik Solvang og NRK Debatten tirsdag kveld, der Ap-statssekretæren framsto i skjønn forening med Høyre og med kraftbransjens interesseorganisasjon, tyder på at den norske indre strid blir akkurat like tøff som den det europeiske unionsprosjektet står overfor i månedene framover.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 12.11.22.

Stort bilde i toppen: Kraftlinjer. (CC 0)