Sjølstyre kommer ikke alltid gratis

Vi hører til det kjedsommelige at å si opp EØS-avtalen vil koste oss dyrt. Arbeidsplasser og eksporten står i fare, er gjennomgangsmelodien. Dette er en gjennomhullet myte.

For det første har vi en eksisterende handelsavtale som automatisk trer i stedet for EØS-avtalen. For det andre er EU så vel som Norge interessert i å finne smidige handelsløsninger på tjenestesektoren og andre områder som frihandelsavtalen pr. i dag ikke dekker.

Med unntak av EØS-forpliktelser til noen langsiktige forskningsprogrammer, skylder vi ikke ei krone til EU-systemet. Storbritannia sleit for å vikle seg ut av EU-garnet etter 40 år som medlemsland. Norge trenger bare å kutte snøret. Vi kan problemfritt fortsette som EFTA-medlem uten å være del av EØS.

Tap eller gevinst?

Men hva om det nå likevel kan komme til å koste Norge noe i kroner og øre å forlate EØS?

Til det er å si at nasjonal uavhengighet sjelden kommer helt gratis. Har man først gitt avkall på eller blitt fratatt suvereniteten, helt eller delvis, kan det koste å vinne den tilbake.

For å komme ut av EØS, blir det i høyden snakk om vekslepenger. Heldigvis har vi ingen del av unionens fellesgjeld å gjøre opp for. Ei heller momsinntekter som Brussel kan gjøre krav på. EU finner kanskje på at vi må kjøpe oss ut av programsamarbeidsområder, skjønt det er mer sannsynlig at de vil at samarbeidet videreføres i en eller annen form. Unionen har ingen rasjonelle grunner til å forsure klimaet i forbindelse med forhandlinger om nye avtaler med Norge. De om lag fire milliardene vi i dag betaler i EØS-midler bør uansett dekke ethvert mulig krav – og mer til.

Til forskjell fra 1814 og 1905 behøver vi heller ikke forberede oss på krig. Det blir i så fall i form av nye fiskekriger i nordområdene hvis EU fortsetter med sitt tjuvfiske og kvoteran. Sånne provokasjoner har EU drevet med lenge, uten hensyn til at Norge er med i EØS.

Da nordmenn måtte punge ut

Sikkert er at prisen for løsrivelse blir for ingenting å regne sammenliknet med det vi betalte da Kongeriket Danmark-Norge ble oppløst. Vi behøver ikke true svensker eller andre med festningsverk og mobilisering. Og vi slipper å gjøre opp for annen statsgjeld, slik det unge Norge måtte i 1814. Vår nye unionskonge Karl Johan så ingen grunn til at Sverige skulle betale Norges andel av Danmark-Norges stats- og krigsgjeld etter Napoleonskrigene. Det fikk nordmenn punge ut for sjøl, forlangte kongen.

Og sånn blei det. Seks millioner speciedaler ble riktignok etter hvert redusert til tre (Gjeldsoppgjøret med Danmark og Dansk freds- og gjeldsoppgjør). Men det var mye penger den gangen, bortimot et halvt statsbudsjett. For å få i stand en egen valuta og sentralbank, ble nordmenn dessuten avkrevd en lite populær sølvskatt i tider som fra før var trange. Sølvskatten var tvungne innskudd som ble utskrevet i 1816. Slik var det mulig å skaffe et grunnfond på 2 millioner speciedaler til den nyoppretta Norges Bank.

Faktisk var det svenskene som i 1895 ensidig sa opp mellomriksloven som regulerte handel og skipsfart innenfor unionen, formodentlig som et økonomisk pressmiddel mot de trassige nordmennenes krav om egen utenrikspolitikk og konsulatvesen. Bortfallet av dette «fellesmarkedet» vakte norsk misnøye. Ikke desto mindre sa bare 184 nordmenn nei til unionsoppløsninga i 1905.

Vi må ta grep i tide

Siden den gang har det gått rimelig bra, får man si. En økonomisk solskinnshistorie bygd på vannkraft og olje under nasjonal kontroll, taler sitt tydelige språk. Dansker og svensker er til og med våre beste venner.

Det som ødelegger idyllen, er en EØS-avtale som underminerer det Norge har vunnet og oppnådd gjennom å være herre i eget hus. Unionen kaster en stadig mørkere skygge over landet. Det er på tide å ta grep mens vi ennå slipper dramatiske storoppgjør av samme type som i 1814 og 1905.

Nasjonalt sjølstyre har hatt sin pris, også målt i penger. Men ettersom nordmenn – også EU-tilhengere – feirer 17. mai med stor glede, er det all grunn til å anta at det var verdt det.

• Teksten er hentet fra Vett nr 3 2021 Alternativer til EØS-avtalen.

Stort bilde i toppen: Faksimile av Norges første statsbudsjett: Finansdepartementet.