Sveits skjermer sitt arbeidsliv mot EU-krav

I motsetning til hva mange tror, har Sveits og EU gjensidig fri markedsadgang. Om ikke formelt, så deltar Sveits for de fleste praktiske formål i Det indre markedet, men på landets egne betingelser, særlig hva fri flyt av arbeidskraft over grensene angår. Full markedsadgang er altså mulig å få til uten EØS-avtalen.

Full markedsadgang er altså mulig å få til uten EØS-avtalen

Ved siden av frihandelsavtalen fra 1972 har Sveits og EU 120 bilaterale avtaler seg imellom (Norge og EU har et sted mellom 50 og 100, avhengig av hva man teller med). Dette er avtaler som ikke er dynamiske, men som fornyes med jevne mellomrom. Planen var å innlemme disse i en større rammeavtale som på noen områder ligner EØS-avtalen.

Teksten fortsetter nedenfor illustrasjonen.

EU har lagt voldsomt press på Sveits for å få avtalen på plass, ofte med dårlig skjulte trusler. For Sveits er dynamisk tilpasning til EU-retten og det at EU-domstolen skal spille en rolle i landets anliggender, generelt uspiselig. Men for EU var dette «ikke forhandlingstema», ifølge swizzinfo.ch

Når sveitserne til slutt satte foten ned, var det særlig tre områder de ikke ville kompromisse på:

1. Landets strenge vern mot lavlønnskonkurranse og sosial dumping.
2. De sveitsiske statsstøttereglene.
3. Ingen uinnskrenket rett for EU-borgere til å kreve sveitsiske trygdeytelser.

Innbyggere fra andre EFTA-land (som Norge) kan, med noen kvotebegrensninger, fritt arbeide eller bosette seg i Sveits med samme rettigheter som sveitsere har. Også statsborgere fra EU-land har full bevegelsesfrihet i landet. Etter tre måneder må de imidlertid ha bo- og oppholdstillatelse. Tillatelsen forutsetter at man kan vise til en arbeidsavtale som følger sveitsiske vilkår, eller man må godtgjøre at man kan forsørge seg sjøl.

Strenge utstasjoneringskrav

For utstasjonert arbeidskraft i Sveits gjelder ganske andre regler. Den kommende arbeidsgiveren fra EU/EØS må sende en registreringsoppgave i et elektronisk rapporteringssystem seinest åtte dager før ansettelsesforholdet begynner (i noen utvalgte bransjer er varselfristen en dag). Regelverket er strengt og temmelig omfattende, blant annet med beskrivelse av oppdragets art og den ansattes særlige kvalifikasjoner.[i] Lønns- og arbeidsbestemmelser skal følge sveitsiske vilkår og boforholdene skal holde sveitsisk standard. Utstasjonering kan være på maksimalt 90 dager og arbeidsgiver må kunne vise til at sveitsisk arbeidsformidling ikke har kunnet tilby lokal arbeidskraft med fast opphold i landet.[ii]

Ved arbeidsopphold av lengre varighet, må en søke kantonen («fylket») om arbeidstillatelse og framvise en arbeidskontrakt. Arbeidsgiver må bevise at det ikke er snakk om et såkalt postkasseselskap. Varierende etter bransje og i hvilken sveitsisk kanton arbeidsoppdraget finner sted, må virksomheten som skal bruke utenlandsk arbeidskraft sette inn et depositum på en konto hos sveitsiske myndigheter. Depositumet skal dekke lønn, skatter og avgifter knyttet til oppdraget. Depositumet frigis når oppdraget er fullført og alle forpliktelser er oppfylt.

Sjølstendig næringsdrivende må forevise bedriftsregnskap som beviser at de er hva de gir seg ut for. Dersom sjølstendig næringsdrivende søker om trygd og velferdstjenester, mister de automatisk oppholdstillatelsen. Trygdeytelser gjelder imidlertid fullt ut for nordmenn i Sveits, siden disse er sikret gjennom EFTA-konvensjonen, som både Sveits og Norge er tilslutta.[iii]

Null spillerom for bemanningsbyråer

Sveits tillater ikke utenlandsregistrerte bemanningsbyråer å operere i landet.[iv] Slike begrensninger går på tvers av en rekke EU-direktiver og forordninger, som Vikarbyrådirektivet og Tjenestedirektivet.

– I praksis er det oftest fagforeningene som står for kontrollen

Beskyttelsesreglene blir aktivt kontrollert og håndhevd av arbeidsmarkedsmyndighetene, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelsen i lokale Arbeidsrettsråd. Disse tre instansene har inspeksjonsrett og gjensidig rett til å representere hverandre ved kontroller på arbeidsplassene. I praksis betyr dette at det oftest er fagforeningene som står for kontrollen på vegne av Arbeidsrettsrådet, en kontroll som også etterser at sveitsiske lønnsbestemmelser og arbeidstidsregler blir etterlevd. Inspeksjonsretten innebærer også myndighet til å ilegge bøter på opptil 30 000 euro. Alle kostnadene ved utøvelse av kontroll blir dekket av myndighetene, uten noe budsjettmessig «tak» som ellers kunne ha begrenset antall kontroller.[v]

Sveitsisk fagbevegelse ser det som en seier at Sveits fortsatt kan sikre uavhengig lønnsbeskyttelse. «Representantene for EU svikter sine egne innbyggere», sa sjefsøkonomen i landsorganisasjonen SGB Daniel Lampart til Blick den 11. mai, før forhandlingsbruddet var et faktum. Han viser til at det hvert år kommer 400 000 nye EU-borgere for å jobbe i Sveits. «Takket være lønnsbeskyttelsen får de sveitsisk lønn og er glade for det», poengterer LO-økonomen. For EU kommer snakk om lik lønn for likt arbeid i annen rekke, etter den frie markedsadgangen for bedriftene i landa som omkranser Sveits. Den tyske ambassadøren i Bern har sagt dette tydelig, ifølge Lampart, da han uttalte at de særlige beskyttelsestiltakene er «ergerlige» å forholde seg til for utenlandske firmaer.

LO bør rette blikket mot Alpelandet

Telemarks- og Oslo-modellen ville være uproblematiske i Sveits. Polske eller rumenske bemanningsbyråer er utestengt. Sveits trenger ikke forholde seg til et ESA som blander seg inn i landets arbeidslover og regelverk. I en stadig mer tilspisset EØS-debatt har norsk fagbevegelse all mulig grunn til å rette øynene mot vår EFTA-partner midt i Europa.

Innlegget er trykt som kronikk i Stavanger Aftenblad 24. juni 2021.