EUs helseunion reiser spørsmålet om nasjonal sjølråderett og politisk styring på helseområdet. Myndighet flyttes til EU-nivået, og markedstenkningen gjør seg sterkt gjeldende.
At Norge skal inn i helseunionen begrunnes med beredskap, men åpner også opp for tettere integrering med det indre marked. EUs målsetning om mer grensekryssende helsetjenester øker risikoen for spredning av pandemier og antibiotikaresistente bakterier. Fri bevegelse av arbeidskraft i EU/EØS, innenfor helsesektoren, vil også kunne bidra til dette.
Den frie markedsliberalismen vil konkurrere med det offentlige helsevesenet, og EU-kommisjonen ønsker at det skal være lettere for private selskaper å få tilgang til personsensitive helsedata. Dette er en stor sikkerhetsrisiko. Helsevesenet vårt er av avgjørende betydning, og skal være et offentlig gode, finansiert via offentlige midler. Det skal styres av norske politikere, ikke av EU.
