Svekker eller styrker EØS-avtalen vår nasjonale beredskap? Det meste tilsier at den har blitt en sovepute for mangelfull beredskap og forsyningssikkerhet.
Det strømmer på med utredninger som problematiserer de alvorlige manglene ved norsk beredskap og forsyningssikkerhet. Det gjelder matforsyning, energi, forsvar, helse og infrastruktur. Pandemien, klimaeffekter, stormaktsrivalisering og krigen i Ukraina har ryddet plass på dagsordenen for alle disse temaene. Konklusjonene er mer eller mindre samstemte: Vi er ikke rustet for ufred, konflikter og brutte forsyningskjeder.
Anbefalingene er mer sprikende, og analysene går bare i beskjeden grad inn på årsakene til at vi er havnet der vi er. Både Forsvarskommisjonen (NOU 2023:14) og Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023:17) tar for gitt at EØS-avtalen er en grunnplanke i norsk kriseberedskap.
Hva om den snarere er en sovepute for mangelfull beredskap?
EØS-avtalens pålegg om en oppstykket og konkurranseutsatt infrastruktur er beredskapsmessig risikosport. Situasjonen rundt det statseide jernbaneverkstedet Mantena på Grorud i Oslo er illustrerende. Som konsekvens av Jernbanereformen og EUs fjerde jernbanepakke legger floraen av ulike togoperatører vedlikehold ut på anbud. I noen tilfeller betyr det at togmateriell sendes ut av landet. Dermed årelates både norske arbeidsplasser og verkstedkompetansen, slik Mantena-direktør John Arne Ulvan har påpekt. Også forsvarstopper har advart mot konsekvensene. «I et forsvarsperspektiv er det viktig at vi kan vedlikeholde kritisk jernbanemateriell i Norge – og at det ikke blir satt ut til land i for eksempel Sørøst-Europa. Det blir for langt unna», sier brigader Håkon Warø til Fri Fagbevegelse.
Energi under press
For Norge burde energitilgang være vårt minste beredskapsmessige problem. På land har vi helgrønn energi i overflod. Eller hadde; før Stortinget i 2018 bandt oss til EUs energiunion. For energifattige EU er tilgang til gass fra Norge alfa og omega. Det gjelder helt uavhengig av om Norge er EØS-land eller ikke.
Mens Totalberedskapskommisjonen ivrer etter tilpasning av norske beredskapsbehov til EUs mangfoldige autonome ambisjoner, medgir den at energiunionen er et tveegget sverd: «Å gjøre seg avhengig av mellomlandsforbindelser vil imidlertid være risikabelt, for eksempel i en ekstraordinær situasjon som rammer både Norge og nabolandene våre, da hvert land mest trolig vil prioritere eget forbruk i en slik situasjon.»
Forsvarskommisjonen: «Det vil være økt press på norske myndigheter om hvordan vi forvalter våre energiressurser»
Forsvarskommisjonen noterer på sin side at EU og Storbritannia vil bruke press for å overstyre norsk energiforvaltning. «Norge vil bli enda viktigere for energisikkerheten til europeiske allierte og det vil være økt press på norske myndigheter om hvordan vi forvalter våre energiressurser», understreker rapporten.
Også på andre områder utøver EU press mot norsk suverenitet, for eksempel i norsk økonomisk sone i Smutthullet og ved Svalbard. Ikke desto mindre mener kommisjonens flertall at «det er i Norges interesse å være en del av et fremtidig utvidet forsvarssamarbeid i EU». Den vil i realiteten omgå EØS-avtalens begrensninger på dette området, blant annet i form av en egen rammeavtale.
Allierte land kan komme til å stille «konkrete krav eller ultimatum» til Norge, og da er det best å legge seg flat allerede i forkant, ser gjennomgangstonen ut til å være. Det er en pussig analyse hvis formålet er å ivareta nasjonal sikkerhet, beredskap og suverenitet.
På helsa løs
Beredskap handler ikke minst om fagkompetanse og menneskelige ressurser. Norske sykepleiere har i årevis ropt varsku om kronisk undermanning i helsesektoren. Sykehusene bruker 500 millioner kroner hvert år på innleie fra vikarbyråer for å dekke inn sykepleiermangelen. Siden 2012 har vikarbruken mer enn doblet seg i kommuner og på sykehusene, ifølge en Fafo-rapport omtalt av VG 16. august.
Siden 2012 har vikarbruken mer enn doblet seg i kommuner og på sykehusene
Slik «minker» behovet for å utdanne egne fagfolk, og kompetansen forsvinner. Det samme gjelder i andre bransjer, hvor det knapt fins lærlingeplasser i mange bygg- og industrifag. Her som ellers har devisen vært: Det er jo bare å importere rimelig arbeidskraft fra EØS-området!
Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4) bestrider denne importstrategien. «Pandemien har vist at Norge er sårbar overfor en avhengighet av utenlandsk arbeidskraft som fra en dag til neste ikke er tilgjengelig i situasjoner der vi trenger den mest», konkluderer utredningen.
Kortsiktige løsninger er det motsatte av å bygge beredskap. Når lønningene stiger og arbeidsløsheten minker i mange østeuropeiske land, velger mange utenlandske arbeidere å reise hjem. Utvandringen fra Norge til Polen setter nå nye rekorder. Tendensen forsterkes av en svak norsk kronekurs. Og der står Norge uten kvalifisert egen arbeidskraft.
I 1994 ga myndighetene fra seg et viktig instrument for å gi befolkningen en sikker og god legemiddelforsyning. Norsk Medisinaldepot (NMD) ble omgjort til et statsaksjeselskap som var tilpasset videre privatisering, fordi en slik statlig monopolisert organisering av engroshandelen med medisiner ikke var forenlig med EØS-avtalen.
Midt under Covid-pandemien godkjente Stortinget forordning (EU) 2017/746 som innebærer at norske sykehus kan måtte kjøpe standardiserte medisinske tester fra kommersielle
aktører i stedet for at norsk helsevesen kan lage testene selv. Dette er sterkt fordyrende, og medisinske fagmiljøer har uttrykt frykt for at EU-reglene betyr at norske sykehus må bygge ned egen testkapasitet og dermed svekke helseberedskapen (se Klassekampen 24/04/2020). EU-kommisjonen har siden vedtatt flere såkalte gjennomføringsforordninger (detaljerte tilpasninger). Regelverket er i stadig endring. Noen endringer er sikkert fornuftige, mens andre kan få uønskede eller uforutsette ringvirkninger for norsk helsevesen.
Ved å knytte Norge tettere opp til EUs helseunion, RescEU og andre ordninger for sivil beredskap, risikerer man å gjøre denne beredskapsmessige uforutsigbarheten permanent.
Svekket matforsyning
Norsk matforsyningssikkerhet er svekket de siste tretti åra. Sjølforsyningsgraden i landbruket har krøpet ned mot 40 prosent. Da vi ennå var i union med Sverige, fantes det 250 kornlagre i Norge. I dag er det ingen. Både regjeringa og Direktoratet for sivil beredskap mente så seint som i 2017 at lagring av korn var unødvendig. Ordningen med offentlige lagre av mel ble avviklet i 2014. Det indre markedet var visst løsningen.
Dagens regjering har tatt noen grep. Men grepene har begrenset effekt når tollvernet blir undergravd for hver forhandlingsrunde med EU rundt artikkel 19 i EØS-avtalen. Premisset for disse forhandlingene er formulert som «en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer». Det innebærer stadig svakere importvern. Og dermed gradvis nedbygging av et norsk landbruk som ikke har nubbetjangs til å konkurrere på «like vilkår».
Norske politikere har akseptert at norsk beredskap og suverenitet svekkes for å imøtekomme Den europeiske unionens «autonome» markedsliberalisme og stormaktsambisjoner. Iveren etter å tekkes EU er så stor at skottene og begrensningene som EØS-avtalen var ment å sette, kan stå for fall. Politiske føringer ikles en ham av faglige beredskapsvurderinger for å mørne folket for en EU-integrasjon folket ikke vil ha.
Nasjonal beredskap kan aldri bygges på EU, EØS-avtalen og en fri flyt som stopper opp i krisetider. Beredskap må bygges på nasjonale behov og forutsetninger, samt på gjensidig og frivillig nabosolidaritet.
Innlegget er tidligere publisert på Altinget.no
Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.
- Les også Vett 2-2020: Helt krise
Stort bilde i toppen: Landbrukspolitikk. EU favoriserer industrialisert jordbruk og mesteparten av subsidiene går til store, intensive gårdsbruk med høy bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler. (Illustrasjonsfoto: Randy Fath på Unsplash )
