Matberedskap? Det var før, det!

Artikkelen er hentet fra Vett-heftet Helt krise. EU og EØS i koronaens tid.

Norge har hatt en bratt læringskurve etter utbruddet av koronapandemien. En vesentlig lærdom er at vi trenger god mat- og medisinberedskap som kan gi sjølforsyning i krisetider. Forestillingen om at import på det frie markedet alltid vil sørge for forsyninger, har fått en alvorlig knekk.

En annen lærdom er betydningen av et fungerende offentlig helsevesen. Og vi ser hva en sikker infrastruktur i form av strøm, vei, jernbane, vann, postombæring, internett og telefoni betyr.

Legitimiteten til en hvilken som helst regjering består i at den er i stand til å sikre befolkningens mest grunnleggende behov, eller i det minste gir inntrykk av at den gjør det. Typisk for krisetider er at land står seg sjøl nærmest. Koronakrisa har atter bevist denne gamle sannheten. Innsatsen fra cubanske helseteam som har rykket ut til mange land der helsevesenet sto i fare for å bryte sammen, er unntaket som bekrefter regelen.

President Donald Trump har sagt det med sedvanlig tydelighet: America first! Verdenshandel og fri markedsøkonomi kan være vel og bra – så lenge det tjener USAs egne interesser.

Andre statsledere og land handler i realiteten på samme måte, bare mer i det stille.

Russland er verdens største eksportør av hvete. I april kunngjorde landbruksdepartementet i Moskva at Russland stanser all korneksport, i første omgang fram til 1. juli. Russernes egne behov kommer i første rekke.

«Indre proteksjonisme»

I prinsippet skulle det indre markedet i EU bevise hvordan gjensidig innbyrdes solidaritet kan kombineres med fri vareflyt, hvor land gladelig deler sitt overskudd med andre. Sånn fungerer det likevel ikke når det røyner på.

EU vil gjerne fungere som en føderal stat satt sammen av forskjellige regioner. Men ambisjonene stemmer ikke overens med realitetene. Den økonomiske unionen er ennå ikke skrudd sammen som en politisk union. Dermed løsner gamle bolter selv om nye kommer på plass. Det er fordi regjeringene i medlemslanda skal tjene to herrer samtidig: Sitt eget lands innbyggere og de overnasjonale institusjonene i EU. I krisetider blir denne spagaten enda mer umulig enn ellers. For ikke å miste legitimitet i eget folk, tvinges statslederne til å prioritere akutte nasjonale behov.

Det er en utbredt misforståelse at EU er prinsipiell motstander av proteksjonisme. I utgangspunktet er EU et proteksjonistisk prosjekt i forhold til omverdenen. Graden av proteksjonisme og tollvern vis a vis andre land er bestemt av innholdet i de respektive handelsavtalene. Det EU er imot, er enhver form for proteksjonistiske tiltak innad i unionen. Til EU-kommisjonens fortvilelse og bekymring har det ene medlemslandet etter det andre innført tiltak som fremmer egenproduserte landbruksprodukter på bekostning av import. «Det indre markedet er vårt sterkeste kort for å sikre forsyninger innad i EU», bedyrer Kommisjonen og truer med straffeprosedyrer mot medlemsstater som legger hindringer i veien for den frie flyten over grensene.

Norge på jumboplass

Norge er på jumboplass i verden hva sjølforsyning angår. Sild og poteter har riktignok holdt liv i nordmenn før, fortrinnsvis ved kysten. Men selv om vi skulle stanse all fiskeeksport, ville det knapt dekke behovet. Fisk har et annet problem, spesielt i krisetider: Den er i all hovedsak ferskvare. Korn og basisprodukter har derimot lang holdbarhet. Etter vanlige standarder er Norge derfor bare 40 prosent sjølforsynt om vi regner med dyrefôr.

Da vi ennå var i union med Sverige, fantes det 250 kornlagre i Norge. I dag er det ingen. I flere tiår etter siste verdenskrig hadde Norge betydelige beredskapslagre av blant annet matkorn.

Etter at Norge igjen ble fritt for 75 år siden, bidro harde erfaringer fra tida under okkupasjon til å forme det moderne etterkrigs-Norge. I etterkrigstidens samfunnskontrakt var det en selvfølge at det offentlige sørget for god tilgang og god kontroll med innbyggernes grunnleggende behov som vann, mat og strøm. Men bit for bit har samfunnskontrakten blitt mindre forpliktende eller borte. Mange av våre rettigheter har blitt til varer eller tjenester på et marked med fri flyt.

På 1950-tallet var det et lovfesta krav at det skulle være lager av forsyninger tilsvarende ett års krigsforbruk. I 1967 ble kravet redusert til sju måneders forbruk. Siden har Statens kornforretning blitt til Cermaq, nå eid av japanske Mitsubishi. Mange kornsiloer er for lengst ombygd til studenthybler og leiligheter.

Har man ikke korn og mjøl, trenger man heller ikke egen gjærproduksjon. Kanskje var det resonnementet som lå bak da gjærfabrikken Idun la ned fabrikkanlegget i Oslo og flyttet til Sverige i 2004. Gjær var som vi husker det første som forsvant fra butikkhyllene da Norge stengte ned i mars.

Markedslogikken

Norsk beredskapslagring av korn ble helt avvikla i 2011. I 2017 mente regjeringen at matvareberedskap var helt uavhengig av norsk produksjon. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) mente samme år at lagring av korn, «ut fra dagens forsyningssituasjon», ikke var nødvendig. En rapport fra Agri Analyse noen år tidligere, «Korn og krise – Hvorfor Norge bør starte kornlagring» kom til helt andre konklusjoner. Etter at koronaviruset har herjet i noen måneder, har blant andre Fylkestinget i Trøndelag vedtatt at de vil be sentrale myndigheter om å gjeninnføre et nasjonalt beredskapslager for korn.

Beredskap handler nå engang ikke om dagens situasjon, men om hva som kan skje i en gitt framtidssituasjon. Som for eksempel ved krig, naturkatastrofer, atomulykker eller pandemier. DSB nøyer seg med å advare mot nedbygging av landbruksjord siden Norge bare har tre prosent dyrkbart areal, hvorav 1,3 prosent er egna til produksjon av matkorn. Sverige har det dobbelte, mens Danmark har hele 56 prosent av landarealet sitt tilgjengelig for matproduksjon. I et karrig land som vårt fortoner det seg direkte ansvarsløst å forsømme beredskapslagre.

Kalorifattig kriselager

Det nesten totale fraværet av beredskapslagre er forsøkt tilbakevist av norske myndigheter. «Norge har et kriselager med mat», skrev NRK 3. april, etter å ha fått et svar fra Nærings- og fiskeridepartementet som sier at det finnes «beredskapslager av visse matvarer som kan nyttast i situasjonar med alvorleg forsyningssvikt». Størrelsen på beholdningene og hvor lagrene ligger ville departementet imidlertid ikke oppgi «av sikkerhetshensyn». Det er ukjent om hemmelighetskremmeriet kan skyldes at departementet har regnet inn militære stridsrasjoner.

Representanten Geir Pollestad (Sp) fulgte opp i Stortinget for å få et mer utfyllende svar fra statsråd Iselin Nybø (V). Da kom det fram at lagrene tilsvarer kaloribehovet for ca. 30 000 personer i 3 dager. Dette tilsvarer folketallet i en liten by som Molde, eller én prosent av Norges befolkning.

Justisdepartementet har begynt å kartlegge hvordan myndighetenes tiltak for å stoppe koronaviruset har påvirket det norske samfunnet på forskjellige områder. Ett av disse områdene er forsyningssikkerhet. NRK har bedt Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om å få innsyn i rapporten. Det blir NRK nektet, angivelig av hensyn til rikets sikkerhet.

Særlig etter 1990 har vi gjort oss stadig mer avhengige av matimport. Matjord er bygd ned i skremmende tempo. Fasiten er at Norge har Europas dårligste matvareberedskap.

Manglende forsyningssikkerhet skyldes først og fremst flere tiår med moteriktig markedsideologi. Gjennom EØS-avtalen er denne ideologien sydd inn i vårt eget lovverk med tusenvis av tråder. Disse trådene fra Brussel går på tvers av våre verdier, interesser og behov som samfunn og fellesskap. EU og EØS har gjennom mer enn 25 år svekket det nasjonale immunforsvaret vårt. Landbrukspolitikk er delvis unntatt EØS-avtalen, men også her er det et vedvarende press for å øke importen på bekostning av norsk egenproduksjon, fastslått i avtalens artikkel 19.

Store lagre kan «forstyrre markedet»

Finland blir gjerne fremholdt som eksempel på at et land kan bygge store beredskapslagre på tross av EU-medlemskap. Den finske loven om sivil og militær forsyningsberedskap stammer fra tida før landet ble med i EU og pålegger myndighetene å sørge for forsyningssikkerhet på kritiske områder som mat, medisiner og drivstoff.

I motsetning til Finland har Sverige som Norge latt seg styre av den overordna EU-logikken. Sverige avviklet sine beredskapslagre som følge av EU-medlemskapet, forklarer Jan-Olof Olsson i det svenske motstykket til DSB, Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB). – Da man så det indre markedet anså man disse lagrene for avleggs, sier Olsson til TT.

Store lagerbeholdninger av tørrvarer i en sesongbasert europeisk landbruksindustri ødelegger prinsippene for et «velfungerende» marked. Skulle også langt større stater gjøre som Finland, kunne det raskt føre til store prissvingninger. Ved å trekke på egne lagerbeholdninger også i «normale» tider og foreta større innkjøp når prisene er lave, kan store land påvirke markedspriser og leveranser i stor skala.

I den grad EU godtar nasjonale beredskapslagre i medlemsstatene, så skjer det på grunnlag av regelverket i den felles landbrukspolitikken. Den forutsetter full gjennomsiktighet og forbud mot prispåvirkning og «urettferdig handelspraksis». Heller ikke mat og korn med lang holdbarhet varer evig. Kan et land som fornyer beredskapslagrene sine unngå å påvirke markedet for landbruksvarer?

Artikkelen er hentet fra Vett-heftet Helt krise. EU og EØS i koronaens tid (Nei til EUs skriftserie nr. 2 2020).

Stort bilde i toppen: Foto av Paz Arando.