Bondeopprør i EU viser hvor viktig det er at Norge og landbruket holdes utenfor EU
Bøndene i EU har fått nok. De siste månedene har EUs bønder hatt demonstrasjon etter demonstrasjon. På AgriAnalyse og Landbrukssamvirket sitt seminar mandag 11. mars Bondedemonstrasjoner i EU – hvorfor? ble det innledet om de varierte grunnene til bondeopprørene i EU. Det er mange ulike grunner til at bøndene demonstrerer – men et av de gjennomgående temaene er hvordan bøndene i liten grad er hørt og anerkjent for jobben de gjør. EU sin landbrukspolitikk, handelspolitikk og klimapolitikk overkjører bøndene. Bondedemonstrasjonene i EU viser hvor viktig det er at det norske landbruket holdes utenfor EU. Dersom Norge hadde blitt med i EU, så hadde vi mistet en verktøykasse av tiltak, som kan brukes for å styrke næringen.
I Christian Anton Smedshaugs innledning viste han blant annet til hvordan den norske landbruksmodellen er bygd opp med et samarbeid mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlaget, hvor landbrukspolitikken er bygget på konsultasjon og et forsøk på å finne fellesskap. Landbrukspolitikken i EU er i større grad er bygd på lobbyisme, uten felles møteplasser hvor staten samarbeider med faglagene om å utforme politikken. Et eksempel på samarbeidet i den norske jordbruksmodellen er klimaavtalen som ble utviklet mellom Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og staten under forrige regjering. Faglagene og staten ble i fellesskap enig om en avtale for å få til nødvendige klimakutt fra jordbruket. I EU demonstrer bønder derimot mot et klimaregelvek, som har blitt tredd ned på landbruket, uten at bøndene føler seg hørt og anerkjent.
I den norske landbruksmodellen trekker Smedshag frem at Norge har beholdt tollvern, markedsregulering gjennom samvirke, direkte støtte og familiejordbruk (gjennom prisregulering, odelslov, konsesjon og kvoter). Sammenlagt har Norge beholdt en verktøykasse av tiltak som kan brukes for å regulere landbrukspolitikken. Disse tiltakene bidrar til å stabilisere priser i produksjonen, hvilket gir mer forutsigbarhet for bonden.
Selv om Norge har holdt seg utenfor EU, viser Nei til EU i vår folkestyrerapport at EØS-avtalen påvirker Norsk landbruk, ved at importen av landbruksvarer fra EU har økt kraftig. Dette selv om vi ikke er en del av EUs landbrukspolitikk. I utgangspunktet skulle Norge ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU, som import fra resten av verden. Men EU ønsker flere og flere unntak fra dette. I EØS-avtalen artikkel 19 står det at man annethvert år skal ha en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom EU og Norge.
Den økte handelen skal, ifølge EØS-avtalen, være til gjensidig fordel, men det har ført til at importen av mat fra EU er mangedoblet seg, mens eksporten av norske landbruksvarer ikke øker tilsvarende. I 2023 importerte Norge landbruksvarer fra EU for 68,6 milliarder kroner, hvilket tilsvarer 60% av importen. Den norske eksporten av landbruksvarer til EU utgjorde kun 11,4 milliarder kroner. Altså var importverdien 6,6 ganger større enn eksporten. Naturgitte forhold mellom Norge og EU er ulike, dersom tollvernet mellom Norge og EU på landbruksvarer fortsetter å bli uthulet er ikke taperen bare den norske bonden, men også en stor næring for foredling med mange arbeidsplasser. Dessuten svekker det den lokale matsikkerheten.
En god landbrukspolitikk er ikke først og fremst viktig for bonden, men det er viktig for matsikkerheten til hele landet! Vi trenger en landbrukspolitikk, som gjør det mulig for bonden å produsere mat. Nei til EU vil holde Norge utenfor EU, slik at vi beholder verktøyene for å styre landbrukspolitikken. Men selv om den norske landbruksmodellen gir verktøy for å løse utfordringene landbruket står ovenfor, så er ikke dette nok. Verktøyene må brukes aktivt, slik at bøndene får en lønn å leve av – Norge trenger bonden!
