Takk for maten

Som så mange andre trøndere spiste vi svineribbe på julaften. Den smakte nydelig med poteter, gulrot, svisker og medisterkaker. Hva vi legger på julefatet sier mye om vår varierte natur og ulike vilkår for matproduksjon. Hvis du sverger til pinnekjøtt, er sjansen stor for at du kommer fra en del av landet der forholdene ligger dårlig til rette for å dyrke korn, men der sauen spiser seg god og rund på gras.

Det er mye landbrukspolitikk i julematen. Gjennom jordbruksforhandlingene kan politikken tilpasses forholdene i ulike deler av landet. EU har derimot en felles landbrukspolitikk for alle medlemslandene, og ingen toll på landbruksvarer seg imellom. Dermed settes jordbruket i samme bås, selv om det er et enormt sprang fra norsk ribbe til biff fra Belgisk blå, den beryktede storferasen med abnorme muskler.

Jordbruket har forskjeller i de ulike EU-landene, men hovedbildet er at EUs politikk driver fram stordrift og eierskapskonsentrasjon. De største jordbruksbedriftene mottar brorparten av EUs støttemidler, 80 prosent av pengene går til 20 prosent av gårdene.

Selv om flesteparten av gårdene i EU drives av familier, har selskaper overtatt mye av jordbruksarealet og husdyrholdet. Over 40 prosent av jordbruksproduksjonen kommer fra gårder som ikke er familieeid. Om vi ser til våre naboland i EU er størrelsen på gårdene en ganske annen enn her hjemme. De danske melkebrukene har over 200 dyr og i Sverige om lag 100 melkekyr. I Norge er antallet rundt 30 melkekyr på ett bruk.

Det intensive jordbruket i EU medfører store utfordringer med naturødeleggelser, vannforurensning, klimautslipp og dyrevelferd. EU har vedtatt miljøstrategien Farm to Fork for landbruket, men gjennomføringen av tiltakene er uviss. Politikken fra Brussel kritiseres for å mangle forståelse for hverdagen i landbruket med presset økonomi, og har møtt kraftige motreaksjoner fra bøndene i EU.

I debatten om EU-medlemskap hevdes det av og til at vi må vente og se hva slags unntak Norge kan få for jordbruket. Det er som å vente på julenissen. Erfaringene fra forhandlingene om medlemskap før folkeavstemningene både i 1972 og 1994 viser at det EU kan diskutere er enkelte overgangsordninger, ikke varige unntak. I 1994 ble ingen av de norske kravene for å sikre markedet for egen produksjon innfridd.

Et medlemskap i EU ville føre til en dramatisk nedtrapping av jordbruket. Med et høyere kostnadsnivå enn EU-landene ville mange norske produsenter ikke klare seg økonomisk dersom Norge ble del av EU-markedet for landbruksvarer og den felles landbrukspolitikken. Som EU-medlem ville kvoteordningen på melk og flere andre ordninger som sikrer jordbruk over hele landet, måtte avvikles. Presset for økonomisk effektivisering og stordrift ville bli forsterket, og jordbruket i store deler av Norge ville blitt lagt brakk.

Jordbruket og matforedling i industrien er gjensidig avhengig av hverandre. 90 000 personer har et arbeid tilknyttet norsk mat. Næringsmiddelindustrien basert på norske råvarer er i dag en av de største fastlandsindustriene.

EUs landbrukspolitikk er ikke en del av EØS-avtalen. Norsk jordbruk blir likevel på mange måter påvirket. EØS-avtalens artikkel 19 pålegger at Norge og EU annethvert år gjennomgår vilkårene for handel med landbruksvarer. Kvotene for tollfri handel med varer som ost, kjøtt og grønnsaker er økt flere ganger, og undergraver norsk matproduksjon. Importen av landbruksvarer fra EU er seksdoblet siden år 2000.

EØS-regler gjør dessuten at mange bearbeidede produkter som bakevarer, yoghurt og iskrem har lav eller ingen toll. Bakeriene har i høst ringt med bjella mot urimelige konkurranseforhold fra import av halvstekte brød og deig, som har økt kraftig.

Dyrevelferden for husdyrene i Norge er generelt bedre enn i EU-landene. Et husdyrbruk med små, spredte enheter uten like intensiv produksjon gir mindre stress, sykdom og mistrivsel for dyrene. Det gir samtidig et produksjonssystem med bedre forutsetninger for å kontrollere smittsomme sykdommer. God dyrevelferd henger også nært sammen med oppfølgingen av regelverket og tett samarbeid mellom næringen og myndighetene.

Bruken av antibiotika i det norske jordbruket er langt lavere enn ellers i Europa. Et annet eksempel på ulik virkelighet er salmonella i eggproduksjon, som er et problem i mange EU-land, men ikke i Norge. Når EU fastsetter kort holdbarhetstid på egg, er det ikke tilpasset norske forhold og fører til unødvendige kostnader og matsvinn.

Det er både god samfunnsøkonomi og miljøpolitikk å utnytte våre ressurser til å brødfø egen befolkning, i stedet for import av matvarer med lang transport. Dessuten er det usolidarisk og usikkert å basere enda mer av vår matforsyning på andre lands jordbruksareal. Svekket selvforsyning vil gjøre Norge mer sårbar for matvarekriser i framtiden. Derfor har ribbe og pinnekjøtt en plass i EU-debatten som er varslet i 2025.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 4. januar 2025.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen 04.01.25.