Vi har ingen garantier for framtida

Det blir hevdet av en del sentrale politikere og aktører i samfunnsdebatten at EØS-avtalen har tjent oss godt. Eldring-utvalget si innstilling som ble lagt fram i vår tas som et sannhetsvitne for dette. Jeg vil hevde at dette er svært unyansert og ser bort fra viktige områder i norsk næringsliv som opplever en helt annen virkelighet.

EØS griper inn mot distriktspolitikken fra flere kanter. Både virkemidlene, omfanget av støtteområdet og støttesatsene må være i samsvar med EUs regelverk. Endrer EU reglene sine for distriktsstøtte, gjelder endringene også i Norge. Og da dreier det seg om den norske distriktsstøtten slik den blir vedtatt av Stortinget og finansiert over det norske statsbudsjettet.

I tillegg har den graderte arbeidsgiveravgiften, som er det tyngste virkemiddelet i den norske regionalpolitikken, vært under sterkt press. Vi har ingen garantier for framtida. Det blir ny granskning av ordningen hver gang EU endrer reglene sine for nærings- og regionalstøtte, noe som EU gjør hvert syvende år.

Det blir påstått at EØS-avtalen skal gi bedre forutsigbarhet for næringslivet. Det hevdes at regelstyringen gjennom EØS vil være til særlig nytte for små og mellomstore bedrifter. Men EØS-avtalen er så komplisert at bedrifter blir avhengige av høyt kvalifiserte EØS-advokater for å hevde sine interesser og rettigheter innen EØS-retten. Dette gjør det vanskelig for små og mellomstore bedrifter å få oversikt over og gjøre seg nytte av regelverket.

Mer forutsigbart blir det heller ikke når nye og overraskende juridiske virkninger av EØS-avtalen ofte slår ned som lyn fra klar himmel – til åpenbar forbauselse både for de som jobber med EØS-saker i forvaltningen og for de politikerne som hardnakket forsvarer EØS-avtalen.

Eksporten skaper rundt 20.000 arbeidsplasser i EU. Det betyr tilsvarende tap av tusenvis av arbeidsplasser i Distrikts-Norge

I tillegg kommer den langt mer grunnleggende uforutsigbarheten som ligger i at EØS-regelverket systematisk forsterker – og skal forsterke – konkurransen på alle markeder.

EØS-avtalen begrenser verktøykassen for at myndighetene kan drive en aktiv næringspolitikk. Gevinstene for norsk økonomi, kompetanse og arbeidsplasser gjennom oppbyggingen av olje- og gassektoren som skjedde på 1970- og 1980-tallet hadde vært vanskelig å få til innenfor EØS-regimet.

EUs felles landbrukspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Norge skal i utgangspunktet ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU som på import fra andre deler av verden. Dette prinsippet vil EU ha flest mulig unntak fra.

EØS-avtalen inneholder en utviklingsklausul (artikkel 19) som sier at det annethvert år skal være en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom Norge og EU. Avtalen sier den økte handelen med mat skal være til gjensidig fordel.

Men utviklingen viser at importen av mat fra EU er mangedoblet. Dette går direkte utover omfanget både av norsk jordbruk og norsk matindustri. I tillegg svekker det vår egen selvforsyning og matberedskap.

I tillegg hindrer protokoll 3 i EØS-avtalen at vi kan tilpasse tollen på bearbeidede landbruksvarer når det er behov for det. Bakerbransjen slo nylig alarm om økende import av deig og halvfabrikat. Dette fortrenger norske råvarer og arbeidsplasser.

EU sin fiskeriforvaltning ble også holdt utenfor EØS-avtalen. Det gjorde at vi har kunnet ha en fiskeripolitikk basert på Havressursloven og Deltakerloven. I realiteten har derimot alle regjeringer ført en fiskeripolitikk basert på dispensasjoner på tvers av lovverket.

Norsk tilslutning til EUs energiunion gjennom EØS-avtalen betyr at dette konkurransefortrinnet gradvis forsvinner

For fiskeindustrien betyr EØS-avtalen at industriell bearbeiding av norskfanget fisk for eksport til EU straffes gjennom tollsatser, mens råfisk stort sett slipper toll. Resultatet er at fisken går til Danmark og Polen for videre bearbeiding der. Eksporten skaper rundt 20.000 arbeidsplasser i EU.

Det betyr tilsvarende tap av tusenvis av arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Dette truer både bosetting og sivil beredskap i mange kystsamfunn. Oppå dette krever EU økte fiskekvoter i norske farvann, og forsøker å koble det med markedsadgang for norsk sjømat i EU stikk i strid med tidligere avtaler.

Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. Ikke bare eksportinntektene, men også Norge ville sett helt annerledes ut uten.

Tidligere framsynte politikere og bedriftsledere så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter. Nå er det derimot oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare som vinner fram. For den kraftkrevende industrien er billig kraft hele forutsetningen for at den eksisterer.

Norsk tilslutning til EUs energiunion gjennom EØS-avtalen betyr at dette konkurransefortrinnet gradvis forsvinner. Dermed står viktige hjørnesteinsbedrifter i Distrikts-Norge i fare for sin framtidige eksistens. I neste runde vil dette true framtida til sårbare lokalsamfunn.

Alt dette viser at påstandene om at EØS-avtalen gir forutsigbarhet for norske arbeidsplasser ikke er en endelig sannhet. Tvert imot er det i stor grad slik at EØS-avtalen og virkningene av den setter bosetting, verdiskaping og arbeidsplasser i spill.

Kommentaren har tidligere stått i Nationen. 

Stort bilde i toppen: Einar Frogner, leder i Nei til EU. (Eivind Formoe)