Passer prioriteringene i EUs helseunion med utfordringene for norsk beredskap?
Mens helseminister Ingvild Kjerkol ser ut til å mene at alfa og omega for norsk helseberedskap er tettest mulig tilknytning til EU, søker EU-landet Nederland i stedet partnerskap utenfor unionen. Nederland har signert en intensjonsavtale med India om et tettere helsesamarbeid. Begrunnelsen er at Europa er avhengig av tilgang til medisiner og medisinsk utstyr.
Den hollandske helseministeren skriver i en redegjørelse til parlamentet: «I Nederland og Europa er vi i stor grad avhengig av markedsaktører som opererer internasjonalt, og mange av dem er lokalisert i India og Kina. Til tross for viktige diskusjoner om strategisk autonomi, er Europa per i dag ikke selvforsynt, og vi vil ikke være selvforsynte på kort sikt.» (Euractiv.com 16. januar.)
Nederlands avtale er interessant på flere måter. Den viser at fellesskapet i EUs helseunion er svakere enn det EU-kommisjonen gir inntrykk av i sine dokumenter og taler. Avtalen viser dessuten at et ensidig fokus på EU-sporet ikke nødvendigvis er det som sikrer helseberedskapen. Tvert imot kan det være vel så mye å hente på internasjonale samarbeidsavtaler land til land.
Hensikten med helseunionen er EU skal ha en sterkere rolle i beredskap og håndtering av krisesituasjoner. Et knippe forordninger flytter mer myndighet til EU-kommisjonen og EUs byråer for legemidler og smittevern. Det er etablert en ny krisemyndighet HERA (Health Emergency Preparedness and Response Authority), som er et departement innenfor EU-kommisjonen. Helseunionen omfatter også et «europeisk helsedataområde», der forordningen om helsedata nå er til sluttbehandling. EU-kommisjonens forslag har blitt kritisert for å betrakte helsedata som en vare og gi de store teknologiselskapene tilgang på sensitive opplysninger, på bekostning av personvernet.
Helt grunnleggende reiser helseunionen spørsmålet om nasjonal råderett og politisk styring på helseområdet. Ikke bare fordi myndighet flyttes til EU-nivået, men også fordi markedstenkningen gjør seg sterkt gjeldende. Dessuten er det grunn til å ha en sunn skepsis til hvor godt EUs prioriteringer passer med norske helseutfordringer.
En pine for EUs helsesektor er antibiotikaresistens, altså at bakteriene har blitt motstandsdyktige og ikke lar seg enkelt bekjempe av antibiotika. Dette er et mer utbredt problem i EU enn i Norge. Om lag 35 000 personer dør årlig i EU på grunn av resistens. Foruten de menneskelige tragediene, er det beregnet at kostnadene for helsevesenet er nærmere 1,1 milliarder euro (EU Observer 3. januar).
Den utbredte antibiotikaresistensen i EU har blitt kalt en stille pandemi. Ut fra problemets omfang er det ikke overraskende at EU-kommisjonen har utpekt dette som en av EUs prioriterte helsetrusler. EUs smittevernbyrå (ECDC) arbeider overfor medlemslandene for å gjennomføre tiltak. Det gjenstår å se om og hvor raskt innsatsen lykkes. En utfordring er at EUs målsetning om mer grensekryssende helsetjenester, gjennom pasientbehandling i utlandet, virker motsatt vei og øker risikoen for spredning av antibiotikaresistente bakterier. Fri bevegelse av arbeidskraft i EU/EØS, også innenfor helsesektoren, kan likeledes bidra til det problemet.
En annen alvorlig utfordring er rekrutteringen til helsesektoren. Rapporten «Health and Care Workforce in Europe: Time to Act» fra Verdens helseorganisasjon (WHO-rapport september 2022) dokumenterer mangel på helsepersonell og at problemet er økende. Som årsaker pekes det på for dårlige arbeids- og lønnsforhold, manglende muligheter for etterutdanning og at faglærte arbeidere flytter ut.
Utfordringen gjelder over hele Europa, men er særlig stor for landene i sør og øst, som har hatt en høy utvandring av arbeidskraft. Lønnsforskjellene mellom ulike deler av EU er opplagt en årsak til dette, men også forskjeller i landenes økonomi og hvor mye penger de bruker på helsesektoren. Arbeidsmobiliteten i EUs indre marked bidrar slik sett til å forsterke ulikhetene i helsetjenester mellom landene.
For EØS-landet Norge påvirker dette også vår helseberedskap, selv om virkningene arter seg på en annen måte. Undermanning i den norske helsesektoren har det vært varslet om lenge, ikke minst fra sykepleierne selv.
Hvert år bruker sykehusene omkring 500 millioner kroner på innleie fra vikarbyrå for å dekke mangelen på sykepleiere. Siden 2012 har vikarbruken mer enn doblet seg i kommuner og på sykehusene (Fafo-rapport 2023:17, «Vikarbruk i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester»).
Vikarbyråene baserer seg i stor grad på arbeidskraft fra EU-land. Dermed omgår man det akutte behovet for å utdanne nye faglærte, men spørsmålet er om dette på lengre sikt sikrer tilstrekkelig med personer og kompetanse. Tvert imot tyder mye på at situasjonen skaper sårbarhet i helsevesenet.
Helsepersonellkommisjonen påpeker nettopp denne risikoen, og skriver: «Pandemien har vist at Norge er sårbar overfor en avhengighet av utenlandsk arbeidskraft som fra en dag til neste ikke er tilgjengelig i situasjoner der vi trenger den mest.» (NOU 2023:4, «Tid for handling».)
Bør ikke regjeringen komme opp med gode tiltak mot denne sårbarheten, som i stor grad henger sammen med EØS-avtalens virkemåte, før Helse- og omsorgsdepartementet i det hele tatt vurderer videre integrering med EU?
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 17. februar 2024.
Stort bilde i toppen: Helsearbeidere på jobb.
