Pfizergate

I midten av november starter EU-domstolen behandlingen av søksmålet som The New York Times har reist mot EU-kommisjonen for hemmelighold av forhandlinger om vaksineinnkjøp. Det var i april 2021 at kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen gjorde en avtale om innkjøp av 1,8 milliarder doser med Pfizer-BioNTechs koronavaksine. Avtalen, som var verdt 35 milliarder euro, ble visstnok forhandlet frem gjennom tekstmeldinger og samtaler direkte mellom Ursula von der Leyen og Pfizer-direktøren Albert Bourla.

EU-kommisjonen har nektet innsyn i tekstmeldingene, og har uttalt at de ikke har noen slike meldinger arkivert. Det er dette søksmålet fra den amerikanske storavisen handler om, og rettssaken skal belyse om og hvorfor tekstmeldingene eventuelt har blitt slettet.

Kommisjonen meldte i september at den ønsker å åpne forhandlinger med Norge om å bli med i EUs helseunion. Fra norske side har Helsedepartementets ledelse lenge ivret for full innlemmelse. Hovedargumentet har vært at koronapandemien viste hvor effektivt og nødvendig det er å anskaffe vaksiner sammen med EU.

Rettssaken om tekstmeldingene er bare toppen av en stadig voksende skandale, som i europeiske medier har fått navnet Pfizergate. Det som har kommet frem om ulovlig hemmelighold og rådyre vaksineinnkjøp burde tilsi at regjeringen gjør en ny vurdering av helseunionen, før man åpner forhandlinger med EU.

Det er ikke bare presidentens tekstmeldinger som EU-kommisjonen vil holde hemmelig, men også selve kontraktene om kjøp av vaksiner. Krav om innsyn fra EU-parlamentarikere, organisasjoner og media ble først blankt avvist. Begrunnelsen var hensynet til selskapenes forretningshemmeligheter.

Etter press fra blant annet EUs Ombudsmann, inviterte kommisjonen noen utvalgte parlamentarikere til å lese en sensurert utgave av kontrakten med selskapet CureVac, som utviklet en vaksine som aldri ble godkjent. De fikk tilgang til kontrakten i 45 minutter i et eget leserom, og måtte underskrive en avtale om taushetsplikt.

Etter enda mer press fra mange aktører publiserte EU-kommisjonen omsider kontraktene, men i sensurerte utgaver. Så mye av teksten var sladdet at offentliggjøringen ikke ga noe reelt innsyn i avtalene.

Forargede EU-parlamentarikere fra De Grønne stevnet da kommisjonen inn for EU-domstolen, med krav om at kontraktene skulle offentliggjøres uten sensur. I juli fikk saksøkerne delvis medhold. Domstolen uttalte at kommisjonen ikke hadde dokumentert at det omfattende hemmeligholdet var nødvendig for å ivareta legemiddelselskapenes forretningsinteresser. Samtidig mente domstolen at det var enkelte deler av kontraktene som måtte holdes hemmelig for å beskytte selskapenes interesser.

Siden har offentligheten ikke fått noe mer innsyn i kontraktene. EU-kommisjonen har anket avgjørelsen videre i domstolen, og avviser alle påstander om at den ikke legger til rette for nok åpenhet.

Til tross for hemmelighetskremmeriet har det kommet ut en del opplysninger om omfanget og kostnadene ved EUs felles innkjøp av koronavaksiner. I løpet av 2021 hadde EU-kommisjonen inngått avtaler om å kjøpe opptil 4,6 milliarder vaksinedoser, med en antatt verdi på 71 milliarder euro. Det var mer enn 10 doser per innbygger. Etter hvert som behovet viste seg å være atskillig mindre har leveransene blitt redusert, men vaksiner for flere milliarder euro har ikke blitt brukt. Hele innholdet i de reforhandlede avtalene er heller ikke offentlig kjent.

Det meste tyder på at EU-kommisjonen ikke lyktes med å oppnå lavere pris gjennom felles innkjøp. Høsten 2020 anslo kommisjonen at vaksinedosene ville koste mellom 5 og 15 euro. Siden har det kommet for dagen at EU betalte opp mot 20 euro per dose for vaksinen fra Pfizer-BioNTech og 25 euro for Modernas vaksine.

EU forpliktet seg til priser som var mange ganger mer enn produksjonskostnadene, ifølge en analyse fra People’s Medicines Alliance femten ganger høyere. Det ga selskapene en enorm fortjeneste.

Overpris for vaksiner er dessverre ikke enestående som eksempel på sløsing med offentlige penger i EU. Enda verre er det når midler blir stukket unna eller brukt til andre formål enn bestemt. Ifølge EUs eget kontor mot svindel, OLAF, ble over 1 milliard av EU-budsjettet i 2023 misbrukt. Kontoret skal undersøke svindel og korrupsjon, og åpent i fjor 190 nye granskninger. OLAF mener de greide å forhindre at 200 millioner euro forsvant i svindel, men omfanget av misbruk avslører at kontoret ikke strekker til for å kontrollere pengebruken.

Teksten ble trykt i Klassekampen 2. november 2024.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen 02.11.24.