ACER, EØS, grunnloven og Norge

1) ACER er trinn nr. 2 etter finanstilsynssystemets inntog i Norge, der det som skulle være et 2-pilar system, i realiteten er blitt til et 1-pilar system. EU treffer vedtak, og Norge kopierer det ord for ord. Når modellen har gått noen få ganger, blir den utropt til «sikker konstitusjonell praksis».

De viser til «lite inngripende» myndighetsoverføring som begrunnelse for å unngå grl. § 115, partipisk og brysomme samarbeidspartnere som kan blokkere ¾ flertall. Dette, sier departementet, fordrer at direktivet ikke skal gjelde private personer eller selskap direkte; jf. Justisdepartementets Lovavdelingbrev av 25. april 2016, snr. 2016/2442 s.2 til Olje-og energidepartementet. Dette er korrekt.

2) Imidlertid bommer departementet på klassifiseringen av det organ som i Norge vil direkte bli berørt av vedtakene i ACER; dvs. NVE. Grunnen er at de lar et posisjonsutkast i OED (s. 2-3) telle som faktum, uansett om det strider mot den endelige forordningsteksten. NVE som er den norske kraftregulator – vil etter at ACER er gjennomført i Norge – ikke lengre skal være et statlig organ: Direktiv 2009/72 krever at det fremtidige NVE skal «være fuldt uafhængige af alle andre offentlige og private interesser» (fortalen pkt. 34). Vedtak som ACER treffer med virkning for NVE er altså ikke vedtak som gjelder staten. Dvs. at Lovavdelingens konklusjon i brev av 25. april 2016 er uholdbar.

3) Men uansett forholdet til grl § 115 må grl.§ 1 vurderes: Professor Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge (1997) s.265 hevder at grl. § 1 ikke hindrer deltakelse i suverenitetsbegrensende samarbeid, men på visse vilkår: «når det gjelder EF er disse bånd betydelig sterkere enn det som har vært vanlig i internasjonalt samarbeid som Norge har deltatt i.

Men det er her tale om samarbeid mellom likestilte stater i felles interesse». Imidlertid «det er klart at et internasjonalt samarbeid kan gå så langt at det kommer i strid med prinsippet i grl. § 1. Særlig gjelder det når samarbeidet ikke bygger på full gjensidighet».

4) Dvs. dersom EUs energiforordning skal godkjennes må det være tale om likestilte stater, som i fellesskap etablerer et felles internasjonalt organ i full gjensidighet. Ifølge Andenæs (s. 266) er det grunnlovsstridig myndighetsoverføring «selv om den formelle suverenitet var respektert». ACER har full kontroll over ESA og det er null gjensidighet. EU har vedtaksmyndigheten – dvs. at Norge overlater makten til et EU-organ som Norge ikke er medlem av.

ESA har således blitt et organ for EU og ikke for EFTA-statene. Norge praktiserer en 1-pilar-løsning i strid med grl. § 1. Regjeringen har således satt Norge i et «lydrikeforhold» som strider mot grunnloven (Andenæs s. 266). Dette viser at grl. § 1 er overtrådt. Eneste løsning for regjeringen er i denne situasjon å foreslå regelen endret.

Stort bilde i toppen: Nei til EU utfordrer Stortingspartiene på viktige EU- og EØS-saker i programprosessene fram mot Stortingsvalget. (Silje R Kampesæter, aktivioslo.no)