Året 1980 som endra alt

Forholdet mellom stat og marked er av grunnleggende betydning for hva slags samfunnsforhold som fins. På arbeidsmarkedet er dette særlig avgjørende. Samfunn skiller seg kraftig fra hverandre avhengig av om arbeidstakerne har organisert seg – og om det offentlige har regler som må følges i arbeidslivet.

Forholdet mellom markeder og markedsregulering har skifta kraftig over tid. Mange markeder er i dag sluppet fri på måter som var utenkelige for noen tiår sia.

Hvordan var det før, og når starta frislippene? Går utviklingen i bølger, eller går det bare én vei: som nå, mot stadig mer makt overlatt markedene? Og hvem hersker når markedene hersker?

Det som i dag kan virke overraskende, er at økonomer og andre samfunnsforskere langt inn på 1970-tallet var enige om at samfunnsmessig regulering av markedene var kommet for å bli. Det hadde faktisk vært den dominerende tankegangen i mer enn et hundreår.

I denne lange perioden var det en forbausende enighet om at markeder og markedskonkurranse ville få stadig mindre betydning. Det mente Marx – og det mente generasjoner av økonomer som var uenig med Marx om det meste. Også de markedsliberale økonomene argumenterte innafor et verdensbilde der markedene systematisk var på vikende front.

– EU kan bare avliberaliseres ved å endre grunnleggende deler av EU-traktaten | Dag Seierstad, Standpunkt 3–2022

Etter 1930 ble det økende oppmerksomhet om at de klassiske bedriftseierne måtte overlate styringa av store selskap til profesjonelle bedriftsledere som ikke eide selskapet. Det oppsto teorier om at kapitalismen i vest og et planøkonomisk organisert samfunn kunne nærme seg hverandre.

Enorme, grensekryssende konsern ble av enkelte beskrevet som forløpere for en slik utvikling. Økonomisk sett hadde mange konsern en størrelse på nivå med stater, og internt var de planøkonomisk organisert og styrt.

Etter hvert ble det klart at aksjeeierne på ingen måte er skjøvet til side av bedriftsledere. Både store og små bedrifter underkaster seg en stadig mer kortsiktig profittstyring, og det er på børsen eiere bytter plass med hverandre.

Det har derfor oppstått en «uhellig allianse» mellom profesjonelle bedriftsledere og de mektigste aksjonærene, en allianse som finansieres ved å skvise alle andre som bidrar til selskapet.

Det var rundt 1980 at land etter land begynte å «slippe markedene fri» både i Europa og i mange andre deler av verden. I de fleste land har eierandelene økt på bekostning av arbeidsfolks del av overskuddet i bedriftene. Jobber blir kutta, mange blir sagt opp og så ansatt som uorganisert arbeidskraft med lavere lønninger og på dårligere vilkår. Leverandørene og deres ansatte blir utsatt for et stadig press på innkjøpsprisene, mens regjeringer blir pressa til å senke selskapsskatten.

Direktørlønningene har i de fleste «børsnoterte selskaper» økt i svimlende fart, men aksjeeierne har vært så fornøyd med egne inntekter at det ikke bekymrer dem.

Denne utviklinga var knapt synlig eller forventa for førti år sia. Lite tyda på at land i Vest-Europa og Nord-Amerika på 1970-tallet sto foran en gjennomgripende liberalisering av samfunnsøkonomien. Men da markedene ble sluppet løs utover på 1980-tallet, skjedde det så godt som overalt.

I 1979 kom Margaret Thatcher til makta, i 1981 Ronald Reagan og samme året feide høyrebølgen innover Norge og ga Kåre Willoch makt som Gro Harlem Brundtland videreførte.

Samfunnsendringene dreide seg om så forskjellige forhold som organiseringen av offentlige tjenester, privatisering av offentlige bedrifter og tjenester, reduksjon av subsidier, svekka oppsigelsesvern både for fast og midlertidig ansatte, overgang til innskuddsbasert pensjon, strengere konkurranseregler og gunstige ordninger for aksjonærstyring i aksjeselskap.

De kraftigste liberaliseringene har skjedd i land der markedene var mest regulert. Land og storkonsern likner mer på hverandre i dag enn for et halvt århundre sia. De langvarige krise- og stagnasjonstidene som millioner av mennesker opplevde på kropp og sjel etter finanskrisa i 2008–9 reiser et utall spørsmål nettopp til de mange ustyrlige markedene som fortsatt omgir oss.

Hvis grunnleggende strukturtrekk kan snus den ene veien, betyr så det at alt er låst fast for godt? Mye er låst fast i et stadig tettere nettverk av internasjonale avtaler. EU kan for eksempel bare avliberaliseres ved å endre grunnleggende deler av EU-traktaten. Da må alle 27 EU-regjeringene være enige om det.

Men for oss i Norge fins én enkel utvei: liberaliseringstvangen i EØS kan vi kvitte oss med bare det er flertall for det på Stortinget. Med helt vanlig simpelt flertall, som det kalles!

Stort bilde i toppen: Videreførte høyrebølgen. Gro Harlem Brundtland videreførte høyrebølgen som Kåre Willoch innførte i Norge. Her er hun sammen med Thorbjørn Jagland i 1994. (Foto: Mimsy Møller/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Lisens: CC BY NC ND 4.0)