Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 10. september 2022.

Energien i EU-kampen

50 år etter at ja-siden skremte om industridød ved et nei til EU, kan EUs energiunion knekke industrien.

Seks dager før folkeavstemningen om EF 25. september 1972 slo generaldirektør Johan B. Holte i Norsk Hydro alarm i Stavanger Aftenblad under overskriften «Ingen petrokjemisk industri utenfor EF». Budskapet fra Holte og en rekke andre næringslivsledere var at Norge ville havne i en økonomisk bakevje uten medlemskap i De europeiske fellesskap, som EU het den gangen. Skremslene førte ikke frem. 53,6 prosent sa nei og 46,4 prosent ja.

Året etter rapporterte avisen Varden: «Telemark inn i oljeeventyret med Hydros milliardplaner på Rafnes». I 1973 kom det også raskt på plass en handelsavtale som ga – og gir – full tollfrihet for industrivarer.  

Medlemskapsforhandlingene i 1972 handlet først om jordbruk og fisk, og det ble tydelig at varige unntak fra fellesreglene ikke kom på tale. EF/EEC var mer avgrenset til et fellesmarked enn nåtidens EU, som er en bred politisk union fra utenriks og justis til energi og pengepolitikk.

Romatraktaten, selve grunnlaget for EEC, hadde for eksempel ikke egne bestemmelser om energi. I Bratteli-regjeringens stortingsmelding «Om Norges tilslutning til De Europeiske Fellesskap» fra mars 1972 het det kort at «[n]orsk medlemskap i EF kan ikke sees å ville påvirke elektrisitetspolitikken og vannkraftutbyggingen». Samtidig var meldingen tydelig på at eksportindustrien var basert på utnyttelse av naturressursene: «De store vannkraftressurser har gitt basis for de kraftkrevende industrier.»

 

Fremstøt for å ta energi inn i fellesmarkedet møtte betydelig motstand fra medlemslandene. Likevel ble det i Maastrichttraktaten fra 1993, som gjorde EF til EU, åpnet opp for reguleringer på energisektoren. Dette ledet raskt til flere EU-regelverk som skulle liberalisere energimarkedene. Etter konsesjonsdirektivet i 1994 fulgte EUs energipakke 1, som besto av elektrisitetsmarkedsdirektivet (1996) og gassmarkedsdirektivet (1998).

Norge liberaliserte som kjent kraftmarkedet innenlands i 1990, og det første elektrisitetsmarkedsdirektivet hadde derfor mindre betydning. Derimot brukte EU gassmarkedsdirektivet til å presse frem en avvikling av det norske gassforhandlingsutvalget, som skulle samordne salget slik at gassfeltene ble utnyttet effektivt og sikre en høyere pris.

 

Det var Lisboatraktaten i 2009 som ga EU en klar traktathjemmel for en felles energipolitikk, med sammenkobling av europeiske strømnett som et sentralt formål. Energipakke 3 operasjonaliserte dette med pålegg om ikke å begrense strømflyten, politisk uavhengige reguleringsmyndigheter i landene (som «norske» RME) og opprettelsen av energibyrået Acer.

EU-kommisjonen fulgte opp med en melding om energiunionen i 2015, der energi omtales som en femte frihet i det indre markedet, ved siden av fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Kommisjonens ambisjon for Norge er tydelig nok: «EU vil fortsette å integrere Norge fullt ut i unionens indre energipolitikk.» Meldingen la grunnlaget for Energipakke 4, som enda mer snevrer inn handlingsrommet for nasjonale reguleringer og styrker håndhevingsapparatet til Acer. Bit for bit, pakke for pakke har EU tatt grep om energipolitikken ved å gjøre nasjonal politisk styring svært vanskelig, for ikke å si ulovlig.

I overblikk har EU/EØS-regelverket hatt stor innvirkning på norsk olje-, gass- og kraftsektor. På alt fra konsesjonspolitikk og ressursforvaltning til eierskap, selskapsstrukturer og markedsliberalisering. Et vesentlig eksempel er de gunstige kraftkontraktene for kraftforedlende industri som ikke ble fornyet fordi EØS-tilsynet ESA mente dette industrikraftregimet var ulovlig statsstøtte. Industrien har langsiktige kontrakter, men de skal være på markedsvilkår. Dette forsterker nå usikkerheten for industrien med utsikter til varig mye høyere strømpriser i store deler av Norge, som følge av den markedsstyrte tilkoblingen til det europeiske strømnettet.

 

I boken Folket sa nei (Det Norske Samlaget 2014) påpeker Dag Seierstad at det etter folkeavstemningen i 1972 ble debatt om hvordan embetsapparatet hadde blitt brukt for ja-siden. Det er en debatt som ikke er mindre nødvendig i dag. Departement og direktorat har avvist eller bagatellisert kritikk mot nye utenlandskabler og innføringen av Energipakke 3. Fagmyndighetenes offisielle vurderinger av konsekvensene for det norske kraftmarkedet har underdrevet negative virkninger og risiko.

Nils Petter Gleditsch, Øivind Østerud og Jon Elster behandlet temaet i boken De utro tjenere (Pax 1974). I tråd med tittelen beskriver boken et embetsverk langt unna idealene om skillet mellom politikk og forvaltning: «Sentrale deler av det utenriksorienterte embetsverk, som Utenriksdepartementet og Handelsdepartementet, kan sies å ha meldt seg inn i EEC allerede fra begynnelsen av 1960-årene. Mye av deres opinionspåvirkende aktivitet, og interne tilpasninger til det framtidige «Europa», har senere tatt sikte på å få det øvrige Norge til å følge etter.»

Snart 50 år senere kunne boken med fordel kommet i nytt opplag til Victoria terrasse, Akersgata 59 og Middelthuns gate 29 på Majorstuen. Du kan google adressene om du er i tvil om mottagerne.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 10. september 2022.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 10. september 2022.

reLATERT

Se alle arrangementer

Da folket valgte folket

22. sep. 2022

EEC-avstemningen for 50 år siden.

Feiret folkets nei med teater og jazz

19. sep. 2022

Trønderne feiret 50-årsjubileet for nei-sidens seier i folkeavstemningen i 1972 på forskudd med teater, jazz og EU-kampens historie.

Fisken og norsk medlemskap i EU

16. sep. 2022

Norge og EU har på mange måter motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Motstanden mot norsk EU-medlemskap var sterk i kystbefolkningen i begge folkeavstemningene.

Femti år siden nei til EF og landbrukets rolle

12. sep. 2022

Utenfor EU kan vi ha vår egen landbrukspolitikk, utformet gjennom jordbruksforhandlinger og politiske prosesser i Stortinget. Vi kan skreddersy politikken til å passe norske forhold, ikke til et minste felles multiplum mellom Finland og Spania.

Strømpriskrisa kan gi finanskrise

08. sep. 2022

En av de absurde følgene av strømpriskrisa er at styrtrike kraftprodusenter og strømselskaper kan gå overende og utløse ei ny finanskrise.

Energipolitisk maskerade

06. sep. 2022

Kanskje til og med EØS-tilsynet Esa ville se gjennom fingrene med at de folkevalgte tar tilbake politisk styring framfor markedstvang, iallfall på kort sikt?

Ta styring med strømmen – ut av ACER 

06. sep. 2022

Nei til EU krever at regjeringen bruker vetoretten i EØS-avtalen mot EUs fjerde energimarkedspakke. Uttalelse fra Nei til EUs styremøte 27. august 2022.

Energiunionen brister 

05. sep. 2022

Det var lyden av EUs energimarked som punkterte vi fikk på direkten denne uka. 

Folket sa nei!

01. sep. 2022

- Den engasjerte som har opplevd den politiske kampen mot EEC/EF/EU har ikke levd forgjeves, skriver Roy Pedersen i anledning 50-årsjubileet for Norges første nei til EU 25. september.

Svindel er en del av EU-pakka, Tomasgard   

01. sep. 2022

Nyhetsoppslagene om den tiårige kraftavtalen mellom Statkraft og Deutsche Bahn, der Statkraft selger «grønn norsk strøm» til 30 ø/kWh levert fra nærmeste tyske kullkraftverk, har sjokkert mange i sommervarmen.  

Opprop og demo 19. september

29. aug. 2022

Vårt krav: Ta kontroll over vannkrafta

ACER-anken til lagmannsretten

26. aug. 2022

Borgarting lagmannsrett starter behandlingen av ACER-søksmålet 31. oktober. Nei til EU har meldt inn en rekke nye dokumenter og vitner i saken.