Ledelsens framstilling av Fellesforbundet som et «ja til EØS»-forbund er drøy kost i et demokratisk perspektiv.
For snart fem år siden oppheva den islandske regionen Vestfirdir et dekret fra år 1615 som gjorde det straffefritt å drepe baskere. Foranledningen til dekretet var at ei gruppe skipbrudne baskiske hvalfangere hadde plyndra lokale bønder for å overleve sin egen desperate hunger. Oppildna av «invasjonen» og plyndringa (og av dekretet) gikk lokalbefolkninga til en grusom hevn. Totalt 32 baskere måtte bøte med livet.
Hvorfor ble dekretet først oppheva 400 år senere, langt inn i demokratiets tidsalder? Hadde ikke Island gjennom 400 år oppdatert sin egen straffelov til å sanksjonere alle drap, også på baskere? Selvsagt.
Nyheten om «lovendringa» gikk en aldri så liten rundgang gjennom europeisk presse våren 2015. Avisene skreiv om det symbolske vedtaket med utilslørt munterhet. Selvsagt.
Hvorfor trekke fram dette akkurat nå, med relevans for den hjemlige EØS-debatten?
Jo, nylig har vi i fullt alvor fått servert en type argumentasjon lik den europeisk presse skreiv muntert og ironisk om i 2015, og som islandske politikere i likhet med de tilstedeværende (og modige) baskerne meget godt visste var en symbolsak.
Etter Fellesforbundets Landsmøte i oktober har det oppstått nær absurde tilstander om hvilket standpunkt forbundet nå har til EØS-avtalen. Men la oss først spole tiden halvannen måned tilbake. Alle som var til stede da nestleder Steinar Krogstad la fram flertallsinnstillingen fra redaksjonskomiteen om EØS, kunne høre et pent utvalg av klargjøringer, oppfordringer og beroligelsesforsøk.
Først sa han at: «Uttalelsen gir altså en balansert inngang til EØS-spørsmålet – uten å ta stilling til EØS».
Deretter at: «Flertallets innstilling tar ikke side når det gjelder ja eller nei til EØS» og at «både ulemper og fordeler er klart beskrevet» (i innstillingen) … samt at «flertallet består av folk som er både for og imot EØS.»
Sist ut i innlegget om EØS kom dette: «Dette her er altså forslag som samler forbundet – og ikke splitter forbundet – og det er ikke et forslag som tar side.»
Det siste skal vi merke oss. Oppfordringa om å ikke gå «splitta» inn i kampen mot sosial dumping og mot bemanningsbransjen, eller valgkampen i 2021, ble uttalt med en innstendighet som åpenbart overtalte flere nei-folk til å avstå fra å stemme mot EØS.
I stedet støtta de flertallet i komiteens nøytrale innstilling med krav om en balansert offentlig utredning av alternativene til EØS.
Oppfordringa om å «ikke splitte» ble gjentatt flere ganger, blant annet fra leder av avdeling 5, Roar Abrahamsen. I den intense innspurten mot EØS-voteringa var alt annet enn et nøytralt ståsted altså blitt til noe som «splitta forbundet».
Om det var slike oppfordringer, eller faktisk en reell tro på utredningssporet og ei ny vurdering om fire år som bidro til at den EØS-nøytrale innstillinga vant fram, er vanskelig å si. En slik argumentasjonsform forplikter likevel sterkt.
Nøytralistene fra Landsmøtet har imidlertid strøket til både første, andre og tredje eksamen. Forbundsledelsen med enkelte våpendragere har i full offentlighet ikke bare fillevrengt denne nøytraliteten; de setter også organisasjonsdemokratiet på prøve.
Like i kjølvannet av Landsmøtet kom et utsagn fra Jørn Eggum i VG om at «forbundet nå tydelig fremstår på ja-siden til EØS». Det er ikke bare feil; det må jo samtidig anses for å være svært splittende.
Demokratisk fatta vedtak må etterleves, ikke latterliggjøres. Det er et ledelsesansvar.
Deretter gikk argumentasjonen fra vondt til verre noen uker senere, da Eggum og Krogstad havna i en debatt i Klassekampen med Nei til EU-leder Kathrine Kleveland. I ett av innleggene fremma de følgende påstand: «Det er for eksempel ingen motsetning mellom å si at Fellesforbundet er for EØS, og å si at vi krever mer kunnskap om handlingsrommet og om hva alternativene til EØS kan være». Det er fantasifullt nok i seg selv, men det meste av logikk og organisasjonskultur rakner når det like etterpå understøttes av følgende utsagn: «Fellesforbundet har tidligere vedtak om at vi er for EØS, og det har ikke Landsmøtet oppheva».
Samme påstand har sågar blitt sendt ut i et rundskriv til mange av forbundets ansatte i Oslo og distriktene.
Parallellen til et humoristisk lada symbolvedtak fra Island er åpenbar, men dessverre må humor vike for meningsløshet i argumentasjonen rundt i EØS-standpunktet. Like lite som Islands straffelov trengte opphevinga av «basker-dekretet», trengte heller ikke Fellesforbundet noe særskilt vedtak som oppheva vårt «tidligere EØS-standpunkt». Saksgangen og debatten om EØS inn mot og på selve Landsmøtet var gjennomgående åpen. Det som ble vedtatt der er forbundets EØS-standpunkt p.t.
Demokratisk fatta vedtak må etterleves, ikke latterliggjøres. Det er et ledelsesansvar.
Ja-sporet må forlates før det skader tilliten enda mer. Ingen burde kunne forholde seg nøytral til at organisasjonsdemokratiet blir forvrengt på en slik måte, uavhengig av hva man mener om EØS-avtalen. Argumentasjonen fra ledelsen består heller ikke testen mot deres egen insistering på selve Landsmøtet om å opptre samlende.
Ved nærmere ettertanke ville man tro at også Eggum og Krogstad er enige i det.
En forkorta versjon av dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 10.12.2019.
STORT BILDE: Leder Jørn Eggum på talerstolen under Fellesforbundets landsmøte i oktober 2019. Foto: © Rose Maiken Flatmo.
Stort bilde i toppen: Leder Jørn Eggum på talerstolen under Fellesforbundets landsmøte i oktober 2019. Foto: Rose Maiken Flatmo. (Rose Maiken Flatmo)
