Alle snakker om strømprisen. Hva gjør EUs energiunion og Acer med den?
I ukene før Stortinget 22. mars 2018 vedtok EUs tredje energipakke, kaptes olje- og energiminister Terje Søviknes og NVE-direktør Per Sanderud om å avvise at utenlandskabler ga høyere strømpris av betydning, og at dette i alle fall ikke hadde noe å gjøre med EUs energipakke og Acer. Den etter hvert brede alliansen av Acer-motstandere advarte mot prissjokk, og konsekvensene det ville ha både for folk og industri.
NVE-direktøren fastslo i et intervju med Klassekampen at det var null grunn til bekymring, tvert imot: «Flere kabler vil gjøre de ekstreme utslagene i strømprisene mindre. Men snittprisene vil bli høyere, ett til to øre per kilowattime i 2030» (02.03.18). Vi trenger ikke vente til 2030 for å kunne si at denne analysen ikke har stått seg.
Nå settes det nye prisrekorder nærmest dag for dag, og strømmen er dyr over hele landet. Forklaringene peker høyt og lavt. På lite regn og vann i magasinene. På kulde og vindstille. På islagte elver i Sverige. Og på høye priser i Europa på kull, gass og CO2-kvoter. Flere erkjenner at prisøkningen på grunn av utenlandskablene har vært undervurdert.
Acers rolle har ikke blitt mindre omstridt. Enkelte forsøker til og med å fremstille motstanden mot EUs energiunion som en konspirasjonsteori. Omkvedet er at Acer bare befatter seg med kjedelige, men nødvendige teknikaliteter. Det er kanskje en beskrivelse også Mario Draghi ville brukt om sine fullmakter, da han som sjef for Den europeiske sentralbanken tvang Hellas i kne under eurokrisen. EU-systemet er teknokratisk, med EU-kommisjonen og det overnasjonale forvaltningsapparatet som energibyrået Acer er en del av. Det gjør det ikke mindre inngripende for den nasjonale suvereniteten.
Da Acer (European Agency for the Cooperation of Energy Regulators) ble opprettet i 2009, var det blant annet fordi EU mente at nettselskapene og landenes myndigheter tok for mange nasjonale hensyn, og ikke prioriterte kraft til mellomlandsforbindelsene. Med hovedsete i Ljubljana, Slovenia, skal Acer sørge for gjennomføring av energiunionens mål om energi som en femte frihet, med fri flyt av strøm (og gass) i EUs indre marked.
Acer har en overordnet rolle både i nettutvikling og for kraftmarkedet. EUs tredje energipakke har regler om produksjon, overføring, distribusjon og forsyning av strøm i et integrert og konkurransebasert marked. Det er Acer som følger opp regelverket og også kan treffe bindende vedtak, for Norges del via ESA og Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som skal være uavhengig av norske myndigheter.
Et banalt poeng er at Acer ikke vedtar en strømpris. Det er overlatt markedet, som Acer påser at flyter fritt etter EUs regler. Muligheten for å regulere krafteksporten av hensyn til forsyningssikkerhet eller konkurransedyktig strømpris forsvinner.
Algoritmene for strømflyt og kapasitetstildeling setter rammene for markedet, som igjen leder til den strømprisen vi ender opp med. Dette skjer gjennom retningslinjer og nettkoder vedtatt av EU-kommisjonen, som Acer forbereder og overvåker. Acer har fått forsterket myndighet gjennom fire kommisjonsforordninger som stortingsflertallet godkjente i juni i år. EUs fjerde energipakke, som ikke er behandlet i EØS ennå, betyr enda mer suverenitetsavståelse.
Ved uenighet mellom regulatorene (tilsvarende RME i Norge), er det Acer som avgjør. Energibyrået har allerede fattet to vedtak som vil binde Norge. Acer valgte den mest markedstilpassede måten å regulere strømflyten på. Nå ligger det an til at Acer skal bestemme i konflikten om svenske begrensninger på krafteksporten, etter klage fra Finlands RME. Statnetts nylige regulering av eksporten til Sverige kan også bli en sak for RME og Acer.
Nettleien er ventet å øke betydelig i årene som kommer. Det er RME, og ikke NVE, som fastsetter inntektsrammen for nettselskapene, herunder hva de kan ta i nettleie. De såkalte flaskehalsinntektene har gjennom årene subsidiert nettleien med flere milliarder kroner. Dette er ekstrainntekter som Statnett får når man overfører strøm mellom to områder med prisforskjell. Tidligere kunne alle flaskehalsinntektene brukes til å redusere nettleien. Slik er det ikke lenger.
Grensehandelsforordningen, som inngår i tredje energipakke, bestemmer at flaskehalsinntektene skal benyttes til å sikre at tildelt kapasitet er tilgjengelig, og/eller nettinvesteringer som bevarer eller øker samkjøringskapasiteten. Det er bare dersom inntektene ikke kan benyttes effektivt til disse formålene at de kan tas med i betraktningen når RME fastsetter nettleien. Dette bekrefter RME i sitt godkjenningsvedtak til Statnett 15. november.
Statnett har brukt flaskehalsinntektene til kapasitetstiltak, og det er ikke noe igjen til å redusere nettleien. Satt på spissen: dyre investeringer i utenlandsforbindelsene blir avhjulpet med flaskehalsinntekter som tidligere gikk til strømforbrukerne. Metodikken for det hele, som avgrensingen av relevante kostnader, er bestemt av Acer.
Strømsjokket er på mange måter en varslet krise, selv om knapt noen har forutsett hvor høyt prisnivået skulle bli og de voldsomme svingningene. Mens markedet løper løpsk, er turtallet i den politiske håndteringen under kjølepunktet. Trolig fordi man er i villrede. Det er vanskelig å se for seg en varig løsning med nasjonal og politisk styring uten at man utfordrer EØS-regelverket og innlemmelsen i EUs energiunion.
Følelsen er som i en actionfilm der regissøren bruker slow motion når hendelsene er på sitt mest dramatiske. Ubønnhørlig dras man sakte til en konklusjon. Ofte avverges krisen ved å klippe av en ledning eller trykke riktig knapp på en eller annen teknisk innretning. Fullt så enkel er ikke strømsituasjonen, selv om metaforen ligger nær, men frikoblet fra Acer ville det være et større styringspanel.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 04.12.21.
