Regjeringen kan med ett grep ta styring i strømdebatten og utlade Høyre.
Det er sjelden noen god politisk strategi å stikke hodet i sanden. Regjeringens sendrektighet i møte med sommerens skyhøye strømpriser ga selv Erna Solberg og Høyre anledningen til å fremstå som mer lydhøre og offensive på busstur gjennom Sørlandet. Høyre har et stort ansvar for strømpriskrisen som pådrivere for flere utenlandskabler og innføringen av Energipakke 3 som koblet Norge til EUs energibyrå Acer. Fortsatt insisterer Solberg på at kablene og fri strømflyt lønner seg for norske forbrukere (NRK 4. august).
Med en slik argumentasjon står Høyre lagelig til for hogg, men tiltakene og retorikken fra Støre-regjeringen er like grå som steingrunnen i de tørrlagte vannmagasinene. Nå har regjeringen omsider sagt at den vil begrense mulighetene for strømeksport når det er lav magasinfylling, men når eller hvordan dette skal gjøres er fortsatt i det blå.
Det finnes et grep regjeringen kan gjøre for å ta styring i strømdebatten og samtidig gi Høyre mye å svare for. Et slikt initiativ vil ha solid flertall på Stortinget og støtte i betydelige deler av fagbevegelsen. Det er å avvise innføring av EUs energipakke 4 ved å bruke vetoretten i EØS (også kalt reservasjonsretten). «Pakken» er omfattende med fire forordninger og fire direktiver, som endrer og legger til regelverket i Energipakke 3.
Energipakke 4 innebærer at Acer, EU-kommisjonen (eller EØS-tilsynet ESA) og Acers forlengede arm i Norge, Reguleringsmyndigheten for energi (RME), får enda mer myndighet på bekostning av nasjonal politisk kontroll. For eksempel skal Acer kunne utplassere én eller flere tjenestemenn også i andre land enn ved hovedkontoret i Slovenia. EU-byrået kan etablere et slikt kontor mot landets egen vilje. Det betyr at Acer kan drive en svært tett oppfølging av enkeltland, og med et utvidet forvaltningsapparat.
Acer kan kreve utlevert informasjon fra både foretak og myndigheter, og gi bøter hvis byrået mener denne informasjonsplikten er brutt. I tillegg kan RME ilegge store bøter til foretak i Norge som ikke følger EU-reglene eller pålegg fra Acer.
Unntaksmulighetene for å bruke deler av flaskehalsinntektene til å redusere nettleien blir enda mer begrenset. Dette er inntekter fra overføring av strøm mellom områder med ulik pris. Statnett har økt kraftig disse inntektene med de nye utenlandskablene og de store prisforskjellene som er i Norge. Bare for juli snakker vi om nesten tre milliarder kroner. EU-regelverket sier at pengene skal brukes til å opprettholde eller øke overføringskapasiteten til utlandet.
Allerede Energipakke 3 gjør det vanskelig å regulere krafteksporten. Forordningen om grensekryssende krafthandel sier at man ikke kan begrense tilgangen til og kapasiteten i overføringskablene, utover begrensninger som ligger i flaskehalsene samt rene sikkerhetshensyn. Man skal ikke prioritere overføringskapasitet i eget område for eksempel på grunn av pris. Handelen skal være markedsbasert og ikke diskriminere noen aktører. RME har overoppsynet med regelverket, og kan ikke overstyres av politiske myndigheter. Hvis RME er i tvil om hvordan regelverk skal fortolkes og praktiseres, så spør de ESA eller Acer. Ikke Olje- og energidepartementet.
Energipakke 4 setter mulighetene for nasjonal politisk kontroll videre til side ved å tallfeste forpliktelsen til eksportkapasitet. Den nye forordningen om det indre elektrisitetsmarkedet pålegger at 70 prosent av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene stilles til rådighet for markedet (artikkel 16.8).
EU har selv kalt regelverket for «ren energi»-pakken. Ved å innordne seg EUs energiunion og Acer mister derimot Norge viktige verktøy for grønn omstilling. Tilgangen på strøm som er nødvendig for klimaomstillingen og fremtidsrettet næringsutvikling i Norge blir enda mer en knapphetsvare. Reviderte versjoner av energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet inngår i Energipakke 4. Norge kan i stedet selv vedta tilsvarende nasjonale regler, som da kan være mer tilpasset norske forhold og styrke ambisjonsnivået der EUs regelverk ikke er godt nok.
Enkelte av regelverkene i Energipakke 4 er under endring i EU, og departementet har sendt disse ut på en norsk høring (frist 22. august). EU-kommisjonen foreslår blant annet hurtigere behandling av vindkraftkonsesjoner, som innebærer mindre omfattende konsekvensanalyser. En ny bestemmelse i fornybardirektivet gjør alle landene medansvarlige for EUs fornybarmål. Det kan bety krav om økt strømeksport fra Norge, på tross av behov og ressurssituasjon her hjemme.
På kort sikt gir ikke et veto mot Energipakke 4 lavere strømpris, men man setter stopp for videre myndighetsoverføring til Acer/ESA og skaper et solid utgangspunkt for forhandlinger med EU om å ta tilbake mer nasjonal kontroll over strømmen. Hvis regjeringens varslede regulering av krafteksporten ikke kommer raskt på plass og er virkningsfull, må det være et krav å ta forordningen om grensekryssende krafthandel ut av EØS-avtalen for å skape et større handlingsrom. Videre må vilkårene for kablene til Tyskland og Storbritannia reforhandles. Eksport av faktisk kraftoverskudd er det selvsagt ønskelig å legge til rette for, men ikke fri markedsflyt som i dag og uten den ekstreme prissmitten.
Norge er storleverandør av gass både til EU og britene, og har en sterk forhandlingsposisjon. Ganske opplagt er dette ikke forhandlinger som står øverst på Jonas Gahr Støres ønskeliste. En EU-debatt mellom Støre og Solberg er vel omtrent like mangesidig som en studiesirkel i Europabevegelsen.
Men den som nå ikke merker trykket for mer grunnleggende og varige tiltak enn strømstøttens symptombehandling, må ha både øyne og ører fulle av sand etter ferien.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 13. august 2022.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 13. august 2022.
