Frankrikes president Emmanuel Macron taler til EU-parlamentet. France Diplomatie on flickr.

EU-frykt for å miste kontroll i Afrika

EU møter skarp konkurranse fra rivaler som Russland, USA, Kina, Storbritannia og Tyrkia. Alle vil ha en porsjon av Afrika.

Et topptungt møte mellom EU og Den afrikanske union (AU) finner sted i Brussel 17. og 18. februar. Her planlegger EU å legge fram seks initiativer for et «fruktbart og bærekraftig partnerskap». Tre av initiativene består av investeringspakker.

Et av de uavklarte spørsmålene er hvor store beløp EU vil stille til rådighet av de spesielle trekkrettighetene EU har med Det internasjonale pengefondet IMF for å bekjempe pandemien. Italia og Spania vurderer å videreformidle deler av sine trekkrettigheter til afrikanske land, som dermed kan få økt sine valutareserver uten at pengene faktisk blir overført.

Ambisiøs strategi

I 2020 lanserte EU en omfattende strategi for partnerskap med Afrika. Den skal angivelig bidra til ei bærekraftig utvikling på kontinentet. Afrikas enorme naturressurser og sjeldne mineraler er livsnødvendigheter for EUs industrielle ambisjoner og Den grønne tiltakspakka (European Green Deal). Tilgangen til mineraler er imidlertid stadig truet av den ustabile sikkerhetssituasjonen og skjøre statsstrukturer i mange afrikanske land.

Det brukes store ord om det fornyede partnerskapet; ikke alltid like velvalgte. EU hevder at «Afrika ikke bare deler en rik historie med EU-land, men også felles verdier og interesser» (Africa not only shares a rich history with EU countries, but also common values and interests). Afrikanere omfavner neppe en slik forskjønnelse av sin «rike» historie som kolonier for europeiske makter. Afrikas ressurser har i århundrer fylt magene og firmakontoene i Europa, uten at de har fått stort igjen.

Covid 19-pandemien har heller ikke styrket Afrikas tillit til EU og Europa. Afrikanerne har stått sist i køen for vaksineleveranser, og ingenting tyder på at EU har til hensikt å oppheve patentene til den farmasøytiske industrien slik at afrikanske land kan starte egenproduksjon for en billig penge.

Vil oppskalere sin militære rolle

Det som kalles Den afrikansk-europeiske sikkerhets- og stabilitetsarkitekturen er en forpliktelse til å styrke den sivile og militære beredskapen gjennom fredsoperasjoner, militære instruktører og kampstyrker. De franske og EU-leda innsatsstyrkene har imidlertid ofte blitt møtt med demonstrasjoner fra lokale innbyggere som ser på dem som kolonistyrker og undertrykkere.

Av et lekket notat i forkant av toppmøtet framgår det at EU ønsker å oppskalere sin militære rolle i Afrika. Her blir det konstatert at EUs militære tilstedeværelse strekker seg fra Sahel til Guineabukta, og fra Afrikas Horn til Mosambik-kanalen.

Av EUs 18 pågående utenlandsoppdrag er 11 lokalisert til Afrika hvorav seks er militære. Franske utplasserte styrker kommer i tillegg. De har hatt liten suksess. I løpet av det siste året har det vært kupp i Guinea, Mali og Burkina Faso. Dette er land konsentrert i Vest-Afrika der Frankrike forsøker å fastholde sitt grep, også militært. Grenseområdene mellom Mali og Guinea er særdeles rike på uran, noe Frankrike trenger til sine atomkraftverk og militære formål.

Fotfestet glipper

Sammen med Sudan, der det også har vært kupp, er Guinea, Mali og Burkina Faso suspendert fra Den afrikanske union. Hvilke krefter som står bak de forskjellige kuppmakerne er ofte diffust.

Teksten fortsetter under kartillustrasjonen.

Saharan_Africa_regions_map
Sahel-beltet favner om en rekke tidligere franske kolonier. Illustrasjon fra Wikimedia.

Det som virker åpenbart er at EU og Frankrike mister fotfeste i Sahelbeltet, noe som skaper bekymring i Brussel og Paris. EU ønsker å opprettholde sitt nærvær, men «ikke for enhver pris», ifølge Brussel. Stater som Den sentralafrikanske republikk og Mali har delvis valgt bort militære korps fra EU og Frankrike, og baserer seg i stedet på leiesoldater fra det russiske sikkerhetsselskapet Wagner – en slags russisk parallell til amerikanske Academi, bedre kjent som det berykta Blackwater fra krigen mot Irak.

Heller ikke i de nærliggende nordafrikanske statene er det problemfritt, sett med EUs øyne. EU-domstolen annullerte høsten 2021 handelsavtalen med Marokko fordi den inkluderer fisk og landbruksprodukter fra det okkuperte Vest-Sahara. En fornyet handelsavtale med Algerie, en viktig olje- og gassleverandør til EU, står i stampe fordi Algerie mener forslaget til ny avtale underminerer landets suverenitet.

Tillitskrise

Frankrike avslutta sommeren 2021 sin operasjon Barkhane i Sahel. Den er erstattet med operasjon Takuba, som består av styrker fra europeiske land under fransk ledelse. Offisielt skal Takuba bekjempe islamske terrorister i regionen. Myndighetene i Mali mener på sin side at Frankrike prøver å splitte opp landet. I 2019 ble også Norge forespurt av Frankrike om å bidra til den flernasjonale Task Force Takuba. Først sa Norge nei, deretter ja til å sende et mindre antall soldater. Inntil videre er det norske bidraget satt på vent.

Samarbeidsorganet for vestafrikanske stater (ECOWAS) har, med aktiv oppbakning fra Frankrike, EU og USA, iverksatt en handelsblokade mot Mali etter juntaens maktovertakelse i januar. Mali har på sin side kastet ut den franske ambassadøren fra landet. Tyskland deltar ikke i Takuba, men varsler at landet vil revurdere tysk deltakelse i FN-operasjonen MINUSMA.

EU har store bekymringer, også i Afrika. Det kan bli krevende å lege tillitskrisa. I mellomtida står andre stormakter i kø for å tilby afrikanske stater sine «partnerskap». Slike realiteter spøker i bakgrunnen når EU og AU møtes i Brussel.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Frankrikes president Emmanuel Macron taler til EU-parlamentet. France Diplomatie on flickr. (Public domain.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Historier om EUs historie

28. nov. 2022

Interessante innføringsbøker i ulike måter å se EUs historie på fra en norsk historiker og en dansk ekspert på lobbyismen i Brussel.

«Engelsk konfekt» fra RME hindrer ikke nytt hopp i nettleia

17. nov. 2022

En midlertidig forskrift omfordeler noen av flaskehalsinntektene fra kabelen til Storbritannia tilbake til strømabonnentene. Men det gjelder ikke inntektene fra eksport og import til EU-land, fordi det kunne kollidere med energiregelverket som Stortinget har innlemmet i EØS-avtalen.

Strømprisen skal avgjøres i Norge og ikke av EU  

16. nov. 2022

Nei til EU vil umiddelbart foreslå å forby utbygging av Bitcoin datasenter, som ESA påtvinger Norge å likebehandle med annen datasentervirksomhet. Bitcoin er en virksomhet som fremmer økonomisk kriminalitet. 

EUs energipakke 4 må avvises i denne stortingsperioden 

15. nov. 2022

Nei til EU kan ikke godta at EUs energipakke 4 innføres bit for bit. Tilpasningen til EUs energiunion må stoppe. 

Energiparadokset

15. nov. 2022

Vil det indre markedet bli skjøvet til side for å sørge for mer pålitelig energiforsyning i EU og i Norge?

Verden er større enn EU

11. nov. 2022

Roy Pedersens tale ved åpningen av Nei til EUs landsmøte 11. november 2022.

EUs minstelønn i praksis – eksemplet Kypros

10. nov. 2022

Lovbestemt minstelønn innføres i stadig flere land. LO og regjeringa trøster oss med at EUs minstelønnsdirektiv ikke er merket EØS-relevant. Det kan være ei skummel sovepute.

ACER-saken dag 4 og 5

09. nov. 2022

Borgarting lagmannsrett, dag 4 og 5:  Fra prosedyrene – noen refleksjoner, med særlig vekt på grunnlovens skranker.

Færre enn to av ti støtter ACER

07. nov. 2022

Bare 17,6 prosent av de spurte er mot at Norge melder seg ut av EUs energibyrå ACER, viser en ny meningsmåling.

Siste skritt for Acer

07. nov. 2022

Hvor ble det av realitetene i at suverenitetsavståelsen på energi i EØS skulle være «lite inngripende»?

ACER-saken dag 3. Vitner i Borgarting lagmannsrett, 2. november 2022

03. nov. 2022

På dag 3 var tiden kommet for partsrepresentantenes forklaringer, samt partenes vitner. Forklaringene viste en sprikende virkelighetsforståelse.

Året 1980 som endra alt

01. nov. 2022

Siste høyrebølge har vart i over 40 år – er det ikke på tide at den snus?