Frankrikes president Emmanuel Macron taler til EU-parlamentet. France Diplomatie on flickr.

EU-frykt for å miste kontroll i Afrika

EU møter skarp konkurranse fra rivaler som Russland, USA, Kina, Storbritannia og Tyrkia. Alle vil ha en porsjon av Afrika.

Et topptungt møte mellom EU og Den afrikanske union (AU) finner sted i Brussel 17. og 18. februar. Her planlegger EU å legge fram seks initiativer for et «fruktbart og bærekraftig partnerskap». Tre av initiativene består av investeringspakker.

Et av de uavklarte spørsmålene er hvor store beløp EU vil stille til rådighet av de spesielle trekkrettighetene EU har med Det internasjonale pengefondet IMF for å bekjempe pandemien. Italia og Spania vurderer å videreformidle deler av sine trekkrettigheter til afrikanske land, som dermed kan få økt sine valutareserver uten at pengene faktisk blir overført.

Ambisiøs strategi

I 2020 lanserte EU en omfattende strategi for partnerskap med Afrika. Den skal angivelig bidra til ei bærekraftig utvikling på kontinentet. Afrikas enorme naturressurser og sjeldne mineraler er livsnødvendigheter for EUs industrielle ambisjoner og Den grønne tiltakspakka (European Green Deal). Tilgangen til mineraler er imidlertid stadig truet av den ustabile sikkerhetssituasjonen og skjøre statsstrukturer i mange afrikanske land.

Det brukes store ord om det fornyede partnerskapet; ikke alltid like velvalgte. EU hevder at «Afrika ikke bare deler en rik historie med EU-land, men også felles verdier og interesser» (Africa not only shares a rich history with EU countries, but also common values and interests). Afrikanere omfavner neppe en slik forskjønnelse av sin «rike» historie som kolonier for europeiske makter. Afrikas ressurser har i århundrer fylt magene og firmakontoene i Europa, uten at de har fått stort igjen.

Covid 19-pandemien har heller ikke styrket Afrikas tillit til EU og Europa. Afrikanerne har stått sist i køen for vaksineleveranser, og ingenting tyder på at EU har til hensikt å oppheve patentene til den farmasøytiske industrien slik at afrikanske land kan starte egenproduksjon for en billig penge.

Vil oppskalere sin militære rolle

Det som kalles Den afrikansk-europeiske sikkerhets- og stabilitetsarkitekturen er en forpliktelse til å styrke den sivile og militære beredskapen gjennom fredsoperasjoner, militære instruktører og kampstyrker. De franske og EU-leda innsatsstyrkene har imidlertid ofte blitt møtt med demonstrasjoner fra lokale innbyggere som ser på dem som kolonistyrker og undertrykkere.

Av et lekket notat i forkant av toppmøtet framgår det at EU ønsker å oppskalere sin militære rolle i Afrika. Her blir det konstatert at EUs militære tilstedeværelse strekker seg fra Sahel til Guineabukta, og fra Afrikas Horn til Mosambik-kanalen.

Av EUs 18 pågående utenlandsoppdrag er 11 lokalisert til Afrika hvorav seks er militære. Franske utplasserte styrker kommer i tillegg. De har hatt liten suksess. I løpet av det siste året har det vært kupp i Guinea, Mali og Burkina Faso. Dette er land konsentrert i Vest-Afrika der Frankrike forsøker å fastholde sitt grep, også militært. Grenseområdene mellom Mali og Guinea er særdeles rike på uran, noe Frankrike trenger til sine atomkraftverk og militære formål.

Fotfestet glipper

Sammen med Sudan, der det også har vært kupp, er Guinea, Mali og Burkina Faso suspendert fra Den afrikanske union. Hvilke krefter som står bak de forskjellige kuppmakerne er ofte diffust.

Teksten fortsetter under kartillustrasjonen.

Saharan_Africa_regions_map
Sahel-beltet favner om en rekke tidligere franske kolonier. Illustrasjon fra Wikimedia.

Det som virker åpenbart er at EU og Frankrike mister fotfeste i Sahelbeltet, noe som skaper bekymring i Brussel og Paris. EU ønsker å opprettholde sitt nærvær, men «ikke for enhver pris», ifølge Brussel. Stater som Den sentralafrikanske republikk og Mali har delvis valgt bort militære korps fra EU og Frankrike, og baserer seg i stedet på leiesoldater fra det russiske sikkerhetsselskapet Wagner – en slags russisk parallell til amerikanske Academi, bedre kjent som det berykta Blackwater fra krigen mot Irak.

Heller ikke i de nærliggende nordafrikanske statene er det problemfritt, sett med EUs øyne. EU-domstolen annullerte høsten 2021 handelsavtalen med Marokko fordi den inkluderer fisk og landbruksprodukter fra det okkuperte Vest-Sahara. En fornyet handelsavtale med Algerie, en viktig olje- og gassleverandør til EU, står i stampe fordi Algerie mener forslaget til ny avtale underminerer landets suverenitet.

Tillitskrise

Frankrike avslutta sommeren 2021 sin operasjon Barkhane i Sahel. Den er erstattet med operasjon Takuba, som består av styrker fra europeiske land under fransk ledelse. Offisielt skal Takuba bekjempe islamske terrorister i regionen. Myndighetene i Mali mener på sin side at Frankrike prøver å splitte opp landet. I 2019 ble også Norge forespurt av Frankrike om å bidra til den flernasjonale Task Force Takuba. Først sa Norge nei, deretter ja til å sende et mindre antall soldater. Inntil videre er det norske bidraget satt på vent.

Samarbeidsorganet for vestafrikanske stater (ECOWAS) har, med aktiv oppbakning fra Frankrike, EU og USA, iverksatt en handelsblokade mot Mali etter juntaens maktovertakelse i januar. Mali har på sin side kastet ut den franske ambassadøren fra landet. Tyskland deltar ikke i Takuba, men varsler at landet vil revurdere tysk deltakelse i FN-operasjonen MINUSMA.

EU har store bekymringer, også i Afrika. Det kan bli krevende å lege tillitskrisa. I mellomtida står andre stormakter i kø for å tilby afrikanske stater sine «partnerskap». Slike realiteter spøker i bakgrunnen når EU og AU møtes i Brussel.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Frankrikes president Emmanuel Macron taler til EU-parlamentet. France Diplomatie on flickr. (Public domain.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Modellmakeri om EØS 

24. mai 2024

Det er svært lite troverdig at handelen med EU skulle bli redusert med en tredjedel uten EØS-avtalen. 

Byrået for demokrati

21. mai 2024

Tanken om å styrke folkestyret i Europa gjennom enda et byråkratisk organ har mange motsetninger.

Oslo Nei til EUs høringsinnspill til Fornybardirektivet

21. mai 2024

Oslo Nei til EU støtter ikke forslaget om at Fornybardirektivet skal gjøres gjeldende for Norge.

Farvel, Paris

07. mai 2024

EUs nye kuttpolitikk stanser klimatiltak og baner vei for Marine Le Pen.

EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt

03. mai 2024

I en tid med menneskerettighetsbrudd, krig og klimakrise. Er dette virkelig tidspunktet hvor EU skal gjøre det enda vanskeligere å søke asyl?

Kraft og tvang mot folkestyre

29. april 2024

Fornybardirektivet går løs på selve grunnlaget for lokaldemokratiet.

Veto mot fornybardirektivet 

29. april 2024

EUs energikomissær Kadri Simson truer Norge med konsekvenser dersom ikke Fornybardirektivet innføres innen august 2024. EU kommer med direkte trusler mot Norge.  

Høringsuttalelse om fornybardirektivet

18. april 2024

Nord-Trøndelag Nei til EU krever at regjeringa utnytter handlingsrommet i EØS avtalen til å legge ned veto mot fornybardirektivet. Fristen for høringssvar går ut 19. april. Høringsuttalelsen er gjengitt i artikkelen

EØS-storm i spørretimen

17. april 2024

EUs fjerde energipakke, konsekvenser av veto i EØS og unntak fra EUs anbudstvang på jernbanen var noen av mange EØS-tema i Stortingets spørretime.

EU presser Norge til å vedta Energimarkedspakke 4.

12. april 2024

Da Regjeringa og Stortinget godtok EØS-avtalen i 1992, var det ei forutsetning at avtalen ikke skulle ha overnasjonal styring fra EU, og at Norge skulle ha sjølbestemmelse på vitale områder for oss. Avtalen skulle bare sikre adgang til det «indre markedet».

–Uakseptabel EU-innblanding

08. april 2024

– Det er totalt uakseptabelt at EUs energikommissær forsøker å blande seg inn i norske politiske beslutningsprosesser, sier Einar Frogner, leder i Nei til EU.

Turbin-demokratiet

08. april 2024

Den økonomiske liberalismen viser autoritært ansikt i EUs fornybardirektiv.