Storebror EU strammer grepet om «søster Afrika»

Mange afrikanske land vant ikke sin formelle uavhengighet før langt utpå 1960-tallet. Kontinentet var lenge de europeiske stormaktenes bakgård. Det var med stor uvilje Frankrike, Belgia og Portugal ga slipp på sine afrikanske kolonihager.

Tvilsom søskenkjærlighet

Alt slikt hører fortida til, skal vi tro EUs spanske utenrikssjef Josep Borrell. Unionen «ser på Afrika med nye øyne», sier han. Afrika er intet mindre enn Den europeiske unionens lillesøster: «Vi vil utvikle en ny, integrert strategi med Afrika, vårt søsterkontinent».

«En del av Europas framtid står på spill i Afrika.»

Josep Borrell, utenrikssjef i EU.

Hvem som er storebror i søskenforholdet, er neppe nødvendig å understreke. Heller ikke at EU gir forholdet til Afrika høyeste prioritet. Kommisjonens president Ursula von der Leyen har i løpet sine første 100 dager besøkt AUs hovedkvarter i Etiopia to ganger. Hele 20 EU-kommissærer reiste i slutten av februar til Addis Abeba for å delta på fellesmøtet med lederne i Den afrikanske union (AU). Utenriksministrene skal seinere samles i Kigali, etterfulgt av et europeisk-afrikansk toppmøte til høsten.

EU håper at AU slutter opp om en omfattende felles strategi i løpet av inneværende år. Den 9. mars presenterte unionen et 18-siders veikart for denne strategien.

Målene for EU er flersidige. Unionen har interesse av en viss politisk stabilitet for å bremse strømmen av flyktninger over Middelhavet til Europa. En skjør avtale etter mønster av den som nå har raknet i Tyrkia, er derfor inngått med det ustabile regimet i Libya, et land som herjes av borgerkrig.

Bak de stridende partene og på hver sin side står regionale makter, som Tyrkia, samt stormaktene Russland og USA. EU er splitta internt også her; Italia og Frankrike støtter hver sin side i borgerkrigen.

Kamp om innflytelse

Investeringsavtaler, militært utstyr, lån og bistandsmidler ligger i potten når EU skal skaffe seg større innpass i Afrika. Spørsmålet er om unionen klarer å overgå salgsframstøtene fra andre stormakter. EU-ledernes håp er at deres kombinasjon av «myke» og «harde» maktmidler frister mer enn det mer ensidige produktutvalget rivalene kan tilby. EU står for de overlegent største utenlandsinvesteringene på det afrikanske kontinentet, disse er nesten tre ganger større enn de amerikanske og kinesiske sammenlagt. Og bare siden 2014 har EU brukt om lag 25 milliarder kroner på militær innsats og opplæring gjennom sitt såkalte Fredsarsenal for Afrika (African Peace Facility).

Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Kina har gjennom mange år kjøpt seg innflytelse gjennom massive investeringer i afrikansk infrastruktur, mens amerikanerne har vært opptatt med sine kriger og konflikter andre steder. Først relativt nylig gikk USA til diplomatisk og politisk motoffensiv for å presse kineserne tilbake. Militært har kineserne lite å tilby, mens nettopp dét er amerikanernes bonuskort. Den tidligere FN-ambassadøren og «hauken» John Bolton utfordret i 2018 afrikanske statsledere til å velge om de ville ha økonomisk og sikkerhetsmessig samarbeid med USA eller med Kina og Russland. Han nevnte imidlertid ikke EU.

For alle stormaktene står de gigantiske afrikanske ressursene, enten man snakker om mineraler eller mat, i sentrum – uavhengig av vakre erklæringer om å yte utviklingshjelp og fremme demokrati og menneskerettigheter.

Offisielt er EU opptatt av å bekjempe terrorisme i form av al-Qaida, Boko Haram og al-Shabab, spesielt i de tidligere franske koloniene i Vest-Afrika og Sahel. Det pågår en rekke militære treningsoppdrag med hjemmel i Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP), de fleste konsentrert rundt Sahel. Bortsett fra egne og franske kampenheter, driver treningsmisjonene opplæring av 30 000 soldater og politifolk fra flere afrikanske stater.

Sikre tilgang til «grønne» ressurser 

Nettopp i og rundt Sahel befinner det seg store ressurser i form av gull, litium, kobber og fosfat. Også lengre sør, i Kongo, er det enorme forekomster av mineraler, deriblant koltan og uran.

Kobber, kobolt, litium og koltan er blant de sjeldne og uunnværlige mineralene som er avgjørende for å realisere det «grønne skiftet». Disse metallene er sentrale komponenter i batterier, mobiltelefoner og en rekke elektroniske enheter.

Sterke krefter er i sving for å gi kjernekraft en ny sjanse som «utslippsfri» energikilde. Macron varsler dessuten at Frankrike skal ruste opp sitt atomvåpenarsenal. Uran er en nødvendig ingrediens for begge deler

Det å sikre forsyninger av kritiske råmaterialer som er nødvendige for ren teknologi er en av forutsetningene for at det grønne skiftet skal bli noe av, heter det i Communication on the European Green Deal (Brussel 11. desember 2019).

Stort bilde i toppen: Afrika – et mangslungent kontinent. (CC 0 Pixabay)