Utsnitt av en av Folkebevegelsens plakater i 1972.

Fisken og norsk medlemskap i EU

Norge og EU har på mange måter motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Motstanden mot norsk EU-medlemskap var sterk i kystbefolkningen i begge folkeavstemningene.

Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken

Det er snart 50 år siden den første folkeavstemningen om EU ble holdt om norsk medlemskap i EU. Motstanden mot norsk medlemskap i EU var sterk i kystbefolkningen både i 1972 og 1994. Det var uten tvil fiskernes engasjement og motstand som var utslagsgivende for et nei fra folk flest. Motstanden mot et norsk medlemskap i EU var særlig sterk i Nord-Norge.

Argumentene fra ja-siden var at fisken ville bli utsatt for tollbarrierer ved eksport, at prisene ville bli lave og at vi ikke ville få solgt fisken. Disse argumentene hadde ingen gjennomslag verken hos fiskerne eller kystbefolkningen ellers.

Det var norsk sjølråderett over de rike fiskebestandene inne ved kysten og ute i Barentshavet som var altoverskyggende. Den kunne man ikke gi fra seg.

Fiskerne fikk rett. Vi har aldri hatt problemer med å eksportere fisken. Det være seg enten vår totale torskekvote har vært liten eller stor. Alt har vi kunnet selge. Prisen på fisk til fiskerne har i ettertid etter 1972 vært «godt til å leve med».

Norsk-russisk fiskerikommisjon

Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen har vært en suksess. Norge og Russland har, basert på vitenskapelig anbefalinger, fastsatt årlig totale fangstkvoter på felles fiskebestander.

Fiskeriforhandlingene er ikke en dragkamp med utgangspunkt i et styrkeforhold mellom et lite og et stort land. Det er et samarbeid om forsvarlig forvaltning av viktige felles fiskebestander og basert på vitenskapelig kvoteråd. Kvoterådene er først gjennomarbeidet av norske og russiske havforskere. Deretter gir Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) sine anbefalinger direkte til kommisjonen og de årlige fiskeriforhandlingene mellom Norge og Russland.

Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt et norsk ansvar. Norge kan utenfor EU fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk og fiskeripolitikk. Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på så mange måter har motstridende interesser. Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense dem mest mulig.

Det er ingen grunn til at Norge bør overlate ansvaret til Brüssel å forhandle i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon på vegne av Norge om årlig fiskekvoter til norske fiskere. Med Norge som medlem i EU vil fangst på norske fiskebestander ikke kunne forbeholdes norske statsborgere.

Retten til fiske og fangst

Strukturpolitikken, som har vært gjennomført for kystflåten, har medført at fangstrettighetene er blitt konsentrert på færre og større fiskebåter. Ordningen har ført til at fangstrettighetene er blitt et salgsobjekt og fritt omsatt. Presset for å utvide adgangen til å eie fiskebåter med fangstrett har bare økt. Foreløpig er spørsmålet om utenlandsk eierskap til fiskebåter med fangstrett på norske fiskeressurser uavklart.

Det er samlet svært store kvoterettigheter i enkelte rederier og særlig innen pelagisk sektor. Kvoteverdiene kan neppe selges bare innenlandsk fordi markedsprisen på kvotene er så høye at ingen aktive norske fiskere vil kunne ha mulighet til å overta kvotene, eksempelvis i et generasjonsskifte. Prisnivået på ringnot- og trålerkvoter er nå så formidable at mest sannsynlig er det bare internasjonale selskaper som kan være aktuelle kjøpere av disse kvotene.

Det er i dag ikke utformet politikk for å imøtekomme dette. Norsk fiskerilovgivning slår fast at kvoter skal kun disponeres av aktive norske fiskere. Denne lovbestemmelsen er blitt sterkt uthulet gjennom mange år. Myndighetene har tillatt forvaltningen å gi dispensasjon fra bestemmelsen om at kun norske aktive fiskere skal kunne disponere en fangstrett på norske fiskeressurser.

Det er bundet opp enorme beløp til kvotegjeld. Det er en opparbeidet gjeld som det er umulig for vanlige folk, som vil bo og leve sine liv inne ved kysten og langs fjordene våre, å overta.

Folkets felles eiendom

Det kommer et generasjonsskifte/eierskifte ganske snart. Fiskekvotene må overføres til nye eiere. Norsk lovgivning er tydelig på at norsk viltlevende fisk skal komme kyst- og fjordbefolkningen til gode i form av arbeid og inntekt. Dette betinger at den samme befolkningen må har rettighetene til fiske og fangst på våre norske fiskeressurser.

Den viltlevende fisken i norsk økonomisk sone (NØS) er det norske folks felles eiendom. Dette burde naturligvis føre til at enkeltpersoner eller selskaper ikke skal kunne ha evigvarende fangstrett, eller at disse skal kunne arves eller omsettes nasjonalt eller internasjonalt.

Med Norge som medlem i EU vil dette ikke kunne løses med lovbestemmelser som diskriminerer på nasjonalitet, eksempelvis ved å gi den norske kystbefolkning en eksklusiv fangstrett på norske fiskebestander. Fordeling av fangstrettigheter vil skje med konkurranselovene i EU. Altså at den som betaler mest også skal ha rett til det som selges. Dette kan umulig være i Norges interesse hva angår ordninger for fangsttillatelser på norske fiskebestander.

Norsk fiskeindustri

Norsk fiskeindustri vil naturligvis også rammes av konkurranselovene til EU. Dette er allerede i dag med EØS-avtalen blitt problematisk.

Norske fiskebåter som fisket med trålredskap var opprinnelig underlagt en egen lov som ble laget i 1937. Trålfiske har hele tiden og av flere grunner vært kontroversielt. Etter hvert som foredling av rå fisk mer og mer ble foredlet industrielt kom kravet om jevnlig råstoffleveranser til industrien. Trålfartøy som skiftet eier fikk fornyet konsesjon, men også plikt til å levere fangstene til norsk fiskeindustri. Det skulle sikre arbeid til de ansatte året rundt og ikke bare i sesongene. Trålerne måtte levere sine fangster til bestemte industrianlegg eller kommuner.

Denne ordningen er kommet under et sterkt press og plikten til å levere ble omgjort til en tilbudsplikt. Det var fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) som omgjorde leveringsplikten for trålerne til en tilbudsplikt. Konsekvensene ble at fiskemottakene langs kysten ble tilbudt frossenfisk til eksportpris. Mottaksanleggene langs kysten fikk ikke beholde sitt konkurransefortrinn, men tvert om. De fikk merarbeid med å tine frossenfisk, og den ble dyrere enn ferskfisken. Det ble en gavepakke til trålerne som nå kunne selge all fangst ut til eksportmarkedet fordi mottakene ikke benyttet seg av tilbudet, men valgte fersk fisk fra kystflåten. Konsekvensen ble at Norge eksporterte mindre bearbeidet fisk. Vi ble en større råvareleverandør.

Norsk fiskeindustri trenger fisk

Prisen for frossen fisk levert til utlandet betales med opp til 10 kroner mer pr kilo enn det kystfiskerne får ved å levere fersk fisk til norske fiskekjøpere.

Fra trålerrederne ble det truet med at dersom man ikke avviklet leveringsplikten ville man løfte denne særnorske plikten inn for EU-retten. Det ble ikke nødvendig da fiskeriminister Ludvigsen i Solbergregjeringen omgjorde leveringsplikt til tilbudsplikt.

Det å tilby en vare er neppe problematisk innenfor EU-reglene og var kun et politisk spill for å minske motstanden i kystbefolkningen mot å oppheve leveringsplikten. Fra andre partier som vil ha Norge inn i EU ble det lovet at man skulle utforme et alternativ til leveringsplikten med et mer «treffsikkert system». Det har uteblitt.

I dag skriker norsk fiskeindustri etter mer ferskt råstoff. Samtidig fortsetter skiping av frossent råstoff til utenlandet for fullt, deriblant til EU-land. Det er store mengder råstoff som skipes ut fra Norge til EU-land. Av 118 000 heltidsårsverk innen fiskeforedling i EU i 2018 kan man derfor estimere at tilnærmet 21 000 årsverk var direkte knyttet til import av norske råvarer, sammenlignet med 11–12 000 årsverk i 2012.

Leveringsplikt er umulig

Hvorfor er leveringsplikten så vanskelig å ha som et fortrinn for norsk fiskeindustri? Når en tråler er i fiske så fangster den på viltlevende fisk som eies av det norske folk i fellesskap. Når trålredskapet hales opp igjen med fisk, som for et øyeblikk siden var felleskapets eiendom, så er fangsten nå blitt rederiets eiendom og vare. Mannskapet på tråleren får heller ikke eierskap til fangsten.

Norge kan ikke lage lover som plikter trålrederiet å selge fangsten til bestemte kunder eller områder innenfor EØS-området. Det vil stride med de generelle bestemmelsene i EØS-avtalen.

Det blir ofte vist til at fisk er unntatt fra EU-bestemmelsene i EØS. Men det gjelder kun at utlendinger ikke kan kjøpe opp norske fiskefartøy eller etablere seg i norsk fiske med egne fiskefartøy. Det kan heller ikke skje selv om utlendinger kjøper opp norske mottaksanlegg eller fiskeindustri som eier fiskefartøy. Men unntaket om fisk gjelder altså ikke spørsmålet om leveringsplikt for norske trålere.

Stort bilde i toppen: Utsnitt av en av Folkebevegelsens plakater i 1972.

reLATERT

Se alle arrangementer

Framtida er ikke i EU

13. feb. 2024

Aktivistene i Natur og ungdom har visst glemt at Norge hadde strengere miljøkrav enn EU før innlemmelsen av EØS-avtalen.

Som fisken i garnet

05. feb. 2024

Markedsomsetningen av fiskekvoter kan lage backlash for handlingsrommet i EØS-avtalen.

Høring: – Krever slutt på kjøp og salg av fiskekvoter

30. jan. 2024

– Nei til EU vil understreke viktigheten av at vi har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder fiskeriforvaltning, sa Sofie Axelsen Osland i høringen om kvotemeldingen.

Naturen taper på et mineralkappløp

26. jan. 2024

Så langt har ikke EØS-direktivene reddet Førdefjorden, slik miljøorganisasjonene satset på gjennom Fjordsøksmålet. Derimot pusher EU på for at Norge skal utvinne mer mineraler, og det raskt.

Informasjonskampanje om EU og EØS

21. des. 2023

Fylkeslaget i Møre og Romsdal starter informasjonskampanje.

Store ulemper med euro for Norge

08. des. 2023

– Å miste egen valuta som buffer og å ikke kunne sette renten etter eget lands økonomiske situasjon fører til mange ulemper, sa Christian Anton Smedshaug i Nei til EUs sending 7. desember.

Krona for klima og arbeid

27. nov. 2023

Innføring av euro i Norge ville frata nye grønne næringer et formidabelt konkurransefortrinn.

Forsiktig utenriksminister på glatt føre

15. nov. 2023

Utenriksminister Espen Barth Eide sa i sin redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker at han ikke vil kutte svinger. Enn så lenge bruker han bare blinklyset.

Frykter en mer EU-positiv regjering med nye statsråder fra Europabevegelsen 

19. okt. 2023

Andreas Bjelland Eriksen som er den nye klima- og miljøministeren har tidligere bakgrunn fra Europeisk Ungdom sitt sentralstyre fra 2012 til 2013 og Espen Barth Eide, som er ny utenriksminister, har tidligere vært generalsekretær for Europabevegelsen.

Morellene velger vi selv

25. juli 2023

Hvorfor hige etter å spise kirsebær med EU når vi har herlige moreller?

Euro kan gjøre vondt verre

03. juli 2023

Hver gang krona svekkes, kommer ropene fra EU-tilhengerne om at Norge bør innføre euroen.

EØS og kommunen din

26. juni 2023

Når en kommune setter renhold eller renovasjon ut på åpent anbud, eller ikke kjøper poteter fra det lokale landbruket, er det ofte EØS-regler som er begrunnelsen. I EØS-avtalen finnes det likevel et handlingsrom som kommuner flest bruker lite.