Utsnitt av en av Folkebevegelsens plakater i 1972.

Fisken og norsk medlemskap i EU

Norge og EU har på mange måter motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Motstanden mot norsk EU-medlemskap var sterk i kystbefolkningen i begge folkeavstemningene.

Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken

Det er snart 50 år siden den første folkeavstemningen om EU ble holdt om norsk medlemskap i EU. Motstanden mot norsk medlemskap i EU var sterk i kystbefolkningen både i 1972 og 1994. Det var uten tvil fiskernes engasjement og motstand som var utslagsgivende for et nei fra folk flest. Motstanden mot et norsk medlemskap i EU var særlig sterk i Nord-Norge.

Argumentene fra ja-siden var at fisken ville bli utsatt for tollbarrierer ved eksport, at prisene ville bli lave og at vi ikke ville få solgt fisken. Disse argumentene hadde ingen gjennomslag verken hos fiskerne eller kystbefolkningen ellers.

Det var norsk sjølråderett over de rike fiskebestandene inne ved kysten og ute i Barentshavet som var altoverskyggende. Den kunne man ikke gi fra seg.

Fiskerne fikk rett. Vi har aldri hatt problemer med å eksportere fisken. Det være seg enten vår totale torskekvote har vært liten eller stor. Alt har vi kunnet selge. Prisen på fisk til fiskerne har i ettertid etter 1972 vært «godt til å leve med».

Norsk-russisk fiskerikommisjon

Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen har vært en suksess. Norge og Russland har, basert på vitenskapelig anbefalinger, fastsatt årlig totale fangstkvoter på felles fiskebestander.

Fiskeriforhandlingene er ikke en dragkamp med utgangspunkt i et styrkeforhold mellom et lite og et stort land. Det er et samarbeid om forsvarlig forvaltning av viktige felles fiskebestander og basert på vitenskapelig kvoteråd. Kvoterådene er først gjennomarbeidet av norske og russiske havforskere. Deretter gir Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) sine anbefalinger direkte til kommisjonen og de årlige fiskeriforhandlingene mellom Norge og Russland.

Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt et norsk ansvar. Norge kan utenfor EU fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk og fiskeripolitikk. Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på så mange måter har motstridende interesser. Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense dem mest mulig.

Det er ingen grunn til at Norge bør overlate ansvaret til Brüssel å forhandle i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon på vegne av Norge om årlig fiskekvoter til norske fiskere. Med Norge som medlem i EU vil fangst på norske fiskebestander ikke kunne forbeholdes norske statsborgere.

Retten til fiske og fangst

Strukturpolitikken, som har vært gjennomført for kystflåten, har medført at fangstrettighetene er blitt konsentrert på færre og større fiskebåter. Ordningen har ført til at fangstrettighetene er blitt et salgsobjekt og fritt omsatt. Presset for å utvide adgangen til å eie fiskebåter med fangstrett har bare økt. Foreløpig er spørsmålet om utenlandsk eierskap til fiskebåter med fangstrett på norske fiskeressurser uavklart.

Det er samlet svært store kvoterettigheter i enkelte rederier og særlig innen pelagisk sektor. Kvoteverdiene kan neppe selges bare innenlandsk fordi markedsprisen på kvotene er så høye at ingen aktive norske fiskere vil kunne ha mulighet til å overta kvotene, eksempelvis i et generasjonsskifte. Prisnivået på ringnot- og trålerkvoter er nå så formidable at mest sannsynlig er det bare internasjonale selskaper som kan være aktuelle kjøpere av disse kvotene.

Det er i dag ikke utformet politikk for å imøtekomme dette. Norsk fiskerilovgivning slår fast at kvoter skal kun disponeres av aktive norske fiskere. Denne lovbestemmelsen er blitt sterkt uthulet gjennom mange år. Myndighetene har tillatt forvaltningen å gi dispensasjon fra bestemmelsen om at kun norske aktive fiskere skal kunne disponere en fangstrett på norske fiskeressurser.

Det er bundet opp enorme beløp til kvotegjeld. Det er en opparbeidet gjeld som det er umulig for vanlige folk, som vil bo og leve sine liv inne ved kysten og langs fjordene våre, å overta.

Folkets felles eiendom

Det kommer et generasjonsskifte/eierskifte ganske snart. Fiskekvotene må overføres til nye eiere. Norsk lovgivning er tydelig på at norsk viltlevende fisk skal komme kyst- og fjordbefolkningen til gode i form av arbeid og inntekt. Dette betinger at den samme befolkningen må har rettighetene til fiske og fangst på våre norske fiskeressurser.

Den viltlevende fisken i norsk økonomisk sone (NØS) er det norske folks felles eiendom. Dette burde naturligvis føre til at enkeltpersoner eller selskaper ikke skal kunne ha evigvarende fangstrett, eller at disse skal kunne arves eller omsettes nasjonalt eller internasjonalt.

Med Norge som medlem i EU vil dette ikke kunne løses med lovbestemmelser som diskriminerer på nasjonalitet, eksempelvis ved å gi den norske kystbefolkning en eksklusiv fangstrett på norske fiskebestander. Fordeling av fangstrettigheter vil skje med konkurranselovene i EU. Altså at den som betaler mest også skal ha rett til det som selges. Dette kan umulig være i Norges interesse hva angår ordninger for fangsttillatelser på norske fiskebestander.

Norsk fiskeindustri

Norsk fiskeindustri vil naturligvis også rammes av konkurranselovene til EU. Dette er allerede i dag med EØS-avtalen blitt problematisk.

Norske fiskebåter som fisket med trålredskap var opprinnelig underlagt en egen lov som ble laget i 1937. Trålfiske har hele tiden og av flere grunner vært kontroversielt. Etter hvert som foredling av rå fisk mer og mer ble foredlet industrielt kom kravet om jevnlig råstoffleveranser til industrien. Trålfartøy som skiftet eier fikk fornyet konsesjon, men også plikt til å levere fangstene til norsk fiskeindustri. Det skulle sikre arbeid til de ansatte året rundt og ikke bare i sesongene. Trålerne måtte levere sine fangster til bestemte industrianlegg eller kommuner.

Denne ordningen er kommet under et sterkt press og plikten til å levere ble omgjort til en tilbudsplikt. Det var fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) som omgjorde leveringsplikten for trålerne til en tilbudsplikt. Konsekvensene ble at fiskemottakene langs kysten ble tilbudt frossenfisk til eksportpris. Mottaksanleggene langs kysten fikk ikke beholde sitt konkurransefortrinn, men tvert om. De fikk merarbeid med å tine frossenfisk, og den ble dyrere enn ferskfisken. Det ble en gavepakke til trålerne som nå kunne selge all fangst ut til eksportmarkedet fordi mottakene ikke benyttet seg av tilbudet, men valgte fersk fisk fra kystflåten. Konsekvensen ble at Norge eksporterte mindre bearbeidet fisk. Vi ble en større råvareleverandør.

Norsk fiskeindustri trenger fisk

Prisen for frossen fisk levert til utlandet betales med opp til 10 kroner mer pr kilo enn det kystfiskerne får ved å levere fersk fisk til norske fiskekjøpere.

Fra trålerrederne ble det truet med at dersom man ikke avviklet leveringsplikten ville man løfte denne særnorske plikten inn for EU-retten. Det ble ikke nødvendig da fiskeriminister Ludvigsen i Solbergregjeringen omgjorde leveringsplikt til tilbudsplikt.

Det å tilby en vare er neppe problematisk innenfor EU-reglene og var kun et politisk spill for å minske motstanden i kystbefolkningen mot å oppheve leveringsplikten. Fra andre partier som vil ha Norge inn i EU ble det lovet at man skulle utforme et alternativ til leveringsplikten med et mer «treffsikkert system». Det har uteblitt.

I dag skriker norsk fiskeindustri etter mer ferskt råstoff. Samtidig fortsetter skiping av frossent råstoff til utenlandet for fullt, deriblant til EU-land. Det er store mengder råstoff som skipes ut fra Norge til EU-land. Av 118 000 heltidsårsverk innen fiskeforedling i EU i 2018 kan man derfor estimere at tilnærmet 21 000 årsverk var direkte knyttet til import av norske råvarer, sammenlignet med 11–12 000 årsverk i 2012.

Leveringsplikt er umulig

Hvorfor er leveringsplikten så vanskelig å ha som et fortrinn for norsk fiskeindustri? Når en tråler er i fiske så fangster den på viltlevende fisk som eies av det norske folk i fellesskap. Når trålredskapet hales opp igjen med fisk, som for et øyeblikk siden var felleskapets eiendom, så er fangsten nå blitt rederiets eiendom og vare. Mannskapet på tråleren får heller ikke eierskap til fangsten.

Norge kan ikke lage lover som plikter trålrederiet å selge fangsten til bestemte kunder eller områder innenfor EØS-området. Det vil stride med de generelle bestemmelsene i EØS-avtalen.

Det blir ofte vist til at fisk er unntatt fra EU-bestemmelsene i EØS. Men det gjelder kun at utlendinger ikke kan kjøpe opp norske fiskefartøy eller etablere seg i norsk fiske med egne fiskefartøy. Det kan heller ikke skje selv om utlendinger kjøper opp norske mottaksanlegg eller fiskeindustri som eier fiskefartøy. Men unntaket om fisk gjelder altså ikke spørsmålet om leveringsplikt for norske trålere.

Stort bilde i toppen: Utsnitt av en av Folkebevegelsens plakater i 1972.

reLATERT

Se alle arrangementer

Forslag om å grunnlovsfeste egen valuta

11. jan. 2023

Stortinget behandler denne uken et forslag om å grunnlovsfeste at Norge skal ha en egen pengeenhet. I EU er det traktatfestet at euroen er felles valuta.

EU-kampen i går og i dag

02. des. 2022

Slagordet vårt, «Folkestyre, solidaritet og miljø», har forblitt det samme siden Nei til EU ble opprettet. Og det er et godt slagord. Fordi selv om vi er mot EU er det jo mye vi er for.

Fiskeripolitisk møte på Leknes - kvote politikkens konsekvenser i Norske fiskerier

30. nov. 2022

EØS gjør at markedets frie bevegelser av varer, tjenester, kapital og personer i all fiskehandel etter landing er fullt ut konkurranseutsatt. Flåten er delvis skjerma: EU-borgere kan eie og delta i fiske med båter under 15 m, noe som ikke lå inne da EØS ble innført.

Gerd-Liv Valla hilset Nei til EUs landsmøte

12. nov. 2022

– Jeg var en av mange som så på EØS-avtalen som en redning i 1994, sa tidligere LO-leder og medlem av Alternativ Energikommisjon, Gerd-Liv Valla, da hun hilste landsmøtet i Nei til EU. 

Verden er større enn EU

11. nov. 2022

Roy Pedersens tale ved åpningen av Nei til EUs landsmøte 11. november 2022.

Bøkenes tale

08. nov. 2022

Vis meg dine bøker og jeg skal si deg hvordan temperaturen i EU-saken er.

Verden er større enn EU 

28. okt. 2022

For Nei til EU er folkestyre, miljø og solidaritet de fremste verdiene vi ønsker å fronte i kampen mot EU-medlemskap og tilpassing til EUs politikk gjennom EØS.  

Demokrati under press 

26. okt. 2022

Retten til folkelig engasjement og kritikk av statsmakta i innen- som utenrikspolitiske spørsmål har alltid vært selve hjertet i det norske demokratiet.  

EØS – 30 år uten folkelig votum 

17. okt. 2022

I september var det femtiårsjubileum for Norges nei til EEC. Kampen i 1972 sto mellom grasrot og samfunnseliter. Men 20 år seinere tok ja-kreftene et historisk skritt i motsatt retning – et skritt som nøytraliserte folkets nei fra 1972 og 1994.

Folkets nei på Stortinget

13. okt. 2022

– Som en bred neiside må vi øke bevisstheten i befolkningen om lover som kommer fra EU, være på hugget og ikke passiviseres av EU-regelverk.

Standpunkt 3-2022

13. okt. 2022

I dette nummeret av Nei til EUs avis Standpunkt kan du blant annet lese intervju med Sofie Marhaug og Marit Knutsdatter Strand, som sitter på Stortinget for Rødt og Senterpartiet.

Høringsuttalelse til Kvotemeldinga

10. okt. 2022

– Vi vil understreke viktigheten og verdien av at Norge utenfor EU kan føre en selvstendig fiskeripolitikk.