Framtida er ikke i EU

Det er blitt sagt at gode klimanyheter i Norge i dag kommer ofte som pålegg fra EU og at den norske stat er passiv. Dette sa også den nyvalgte lederen i Natur og Ungdom til klassekampen 17. januar. Spørsmålet kom opp etter at Natur og Ungdoms landsmøte vedtok å fjerne nei-standpunktet til norsk EU-medlemskap.

Men er det virkelig slik at EUs politikk løfter Norge opp til en høyere miljøstandard? Er den tunge markedspolitikken som EU fører blitt mildere?  Eller er det EU-tilpasning som har senket Norge til en lavere miljøstandard og passivitet?

På 1980-tallet var Norge et foregangsland med høye miljøstandarder. Norge hadde på dette tidspunkt bygd opp en sterk kultur for miljø- og naturvern. I Brundtland-regjeringens «Statusrapport» fra september 1989 om «Norges tilpasning til EFs indre marked» står det at sammenlikna med EU hadde Norge: (1) et strengere lovverk for kjemikalier, (2) mer restriktive regler for bruken av tilsettingsstoffer i næringsmidler, (3) strengere veterinær-regler, (4) færre tilsettingsstoffer i dyrefor, (5) strengere grenseverdier for luftkvalitet, (6) en mer restriktiv holdning til genspleising og patent på liv.

Vendepunktet for denne selvstendigheten kom i juni 1988 da det gikk ut et brev fra statsministerens kontor som påla alle departement å legge EUs regelverk for det indre markedet til grunn. Det måtte gis uttrykkelig begrunnelse for ethvert avvik fra EUs regler. Fra utsendelsen av dette brevet til innføringen av EØS i 1994 kunne embetsstanden ikke utvikle miljøkrav som brøt med EUs indre marked, og fra 1994 ble miljø- og helsekrav til produkter gradvis senket ned til EUs lave standard sett fra norsk perspektiv.

Innlemmelsen av Norge i EUs indre marked og EØS-avtalen ble derfor starten på en omfattende og langvarig nedbygging av norsk miljøvern.

Det førte også til en kulturell endring i statsforvaltningen der maktfordelingen forskjøv seg fra politikerne til embetsfolkene og konsulentene, som fikk denne økte makten fordi de bygde opp kompetanse på hvordan tilrettelegge politikk som passer inn med de komplekse rettsaktene til EU. ARENA Senter for europaforskning har forsket på om embetsfolk i statsforvaltningen følger signalene fra sine politiske ledere, eller velger de å følge EU-reglene? Resultat viser at embetsfolk legger mest vekt på EU-reglene. Så hvis det er en uklarhet eller konflikt, og politiske ønsker står i strid med det som kreves av EU-retten, så velger embetsfolkene å følge EU.

Med henvisning til Gro Harlem Brundtlands brev til statsforvaltningen i 1988 og senere til EØS-avtalen i 1994 stoppet arbeidet med å forbedre norsk miljøvern i påvente av nye regler fra EU.  Det ble derfor i løpet av få år etter innføringen av EØS etablert en innlært selvsensur i statsbyråkratiet. Dette smittet selvfølgelig over til politikere og miljøvernorganisasjonene. Dette bremset kreativ videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk. Dette fratok politikerne, miljøorganisasjonene og ildsjeler den miljøpolitiske handlefriheten. Aktivister har lært å henvise til EU.

Tretti år etter EØS-avtalen trådte i kraft er det glemt at Norge hadde strengere krav enn EU. Dagens yngre generasjoner har aldri fått oppleve hva det vil si å skape en egen miljøpolitikk. Vi får fra tid til annen gladmeldinger fra norske EU-tilhengere om at nå må Norge stramme inn en ny miljøregel fordi EU krever det. Det en aldri forteller, er at i miljøsaker der EU «totalharmoniserer» regelverket, der forbyr EØS-avtalen Norge å heve norske standarder på eget initiativ.

NRKs nylige dokumentarserie om naturkrisen har dokumentert at det er gjennomført 44 000 naturinngrep i Norge de siste fem årene. Nedbyggingen av naturen er kolossal.  Naturfilosof Sindre Brennhagen kommenterer at å ofre sårbare naturområder for å tilrettelegge for såkalt grønn industri, blir som å skyte seg selv i foten før du skal løpe en maraton. Han frykter at klimaargumentet gjør det mulig for kapitalsterke aktører å vaske sine hender rene, og han tror hovedproblemet er at pengene rår i vårt samfunn.

Men hvordan kom vi hit? Hvordan kan vi forklare at Norge er rigget for en sånn rovdrift på naturen? La oss igjen gå tilbake til EØS-avtalens opprinnelse. EØS-avtalen var en villet politikk fra de to store regjeringspartiene, AP og Høyre. De ønsket EUs indre marked velkommen, og fri flyt av investeringer og kapital. Dette ble starten på økt press på våre naturressurser, både fra nasjonal og internasjonal kapital. EUs tredje energimarkedspakke, REPowerEU, og EUs råvarestrategi utgjør til sammen lovverk for å akselerere utbyggingen av de «grønne markedene». Forordningen om kritiske råvarer legger opp til at det skal gå raskere å få tillatelse til gruver og annen utvinning. Kommisjonen ser store muligheter for å hente ut råvarer i medlemslandene Sverige og Finland, samt Norge og Grønland. Som et resultat av EUs klima- og energipolitikk ser vi fremveksten av en mer og mer hensynsløs tilnærming til naturen.

Det er i dette lyset vi bør se det siste stortingsvedtaket som tillater leting med tanke på gruvedrift på havbunnen. EUs kritikk av Norge for dette er interessant siden det er EØS-avtalen som har skapt det kommersielle presset på Norge for oppstart av gruver i raskt tempo. Det er ingen juridisk binding som tvinger Norge til rovdrift på naturen, og naturvernregler som sådan er utenfor EØS, men det er en marked-ideologisk binding som EØS-avtalen har skapt, en strukturell tilrettelegging for disse naturinngrepene.

Tapet for miljøorganisasjonene nylig i Førdefjord-søksmålet, om dumping av gruveavfall, viser at EØS-regelverket ikke gir naturen et vern som stanser sterke utbyggingsinteresser.

Så når miljøorganisasjoner ser mot EU for å stoppe overivrige norske politikere og næringslivstopper i å gjøre overgrep mot naturen, så er det viktig å huske på at norsk miljøpolitikk og EU nå har blitt to hoder som sitter på samme troll. En situasjon skapt av EØS-avtalen gjennom sine markedsprinsipper og fri flyt av kapital.

Den innlærte selvsensuren må bort fra embetsstanden og våre politikere, og statsforvaltningen må endre kultur slik at den tjener våre valgte politikere og ikke EU-retten. På denne måte kan vi stoppe rovdriften på vår natur og føre en virksom klimapolitikk.

Stort bilde i toppen: Natur og ungdom demonstrerer. (Bilde: Cornelius Poppe CC BY-NC-SA)