Grønnvasker kapitalen

Da EU-kommisjonen 21. april offentliggjorde retningslinjene for bærekraftige investeringer, kunne presseskrivene gi inntrykk av at miljøaktivister hadde inntatt kontorene. «Formålet med dette klassifiseringssystemet er å unngå grønnvasking», heter det i faktaarket fra kommisjonen. 

Språkbruken lover mer enn det retningslinjene i den såkalte taksonomien holder. De europeiske miljøorganisasjonene ECOS, WWF, Transport & Environment og BirdLife er så misfornøyde med kommisjonens vedtak at de har trukket seg fra EUs rådgivende ekspertpanel for bærekraftig finans. Det har også den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC.

«EU-taksonomien mislykkes i å beskytte naturen, og den vil mislykkes i å skape bærekraftige investeringer», er dommen fra ECOS (pressemelding 21.04.21), som er spesialister på miljøstandardisering, med blant andre Bellona som medlemmer.

Taksonomien er ifølge EU-kommisjonen en «essensiell» del av EUs Green Deal, og den skal i utgangspunktet tas inn i EØS-avtalen. Likevel har verken de nye retningslinjene eller miljøorganisasjonenes skarpe kritikk skapt overskrifter her hjemme. Det gjorde derimot EU-kommisjonens tidligere utkast i fjor høst, som gikk langt i å diskvalifisere vannkraft. Det ble stilt krav om en livsløpsanalyse for utslipp av klimagasser, inkludert utslipp ved bygging og demontering av anlegget, for at vannkraft skulle kunne kalles bærekraftig. Tilsvarende krav var det ikke for vind- eller solkraft.

Her er det nå gjort enkelte endringer. Vannkraftverk uten reservoar («run-of-river») og kraftverk med relativt høy effekt i forhold til arealbeslaget (effekttetthet over 5W/m2) trenger ikke å lage livsløpsanalyser for å dokumentere lave klimautslipp. Kraftverk med god fallhøyde og relativt dype reservoar vil normalt komme innenfor dette unntaket. Likevel er det fortsatt en merkelig forskjellsbehandling av vann- og vindkraft, ettersom det ikke er noe tilsvarende krav til forholdet mellom arealbruk og energieffekt for at vindkraft er ansett som bærekraftig. Taksonomien setter også noen flere kriterier til havvind enn vindkraft på land.

Isolert sett kan disse forskjellene gi vindkraft på land en konkurransefordel, med tilgang til mer og billigere finansiering.

Retningslinjene som kom i april dekker sektorer som står for rundt 80 prosent av EUs klimagassutslipp, ifølge Eurostat. Kriteriene for gass, kjernekraft og landbruk har vært særlig omstridt, og er utsatt til senere i år. Det er kommisjonen som har vedtatt retningslinjene, og hvis ikke EU-parlamentet eller ministerrådet griper inn skal de tre i kraft ved nyttår.

Taksonomien innebærer ikke noe forbud mot investeringer som ikke er ansett bærekraftig. Det er ingen forpliktelse for selskaper til å følge kriteriene, og det er opp til investorene hvor de vil plassere pengene. Likevel forventer EU at retningslinjene vil ha stor normativ betydning, slik at investeringene flyttes i retning aktivitet som er stemplet bærekraftig. Dermed skal miljø- og klimavennlig virksomhet får enklere tilgang på kapital, mens annen virksomhet får økte kapitalkostnader. EU ser også for seg en grønnmerking av finansprodukter.

I og med den frie kapitalflyten i EUs indre marked, som Norge er del av, vil dette trolig virke inn på norske investorer og finansnæring uten at taksonomien formelt er innført i EØS-avtalen. Retningslinjene har også betydning for offentlige investeringer, og EU vil bruke dem i forbindelse med både budsjett og støtteordninger. Miljøstøtte kan i en del tilfeller godkjennes innen EU/EØS selv om offentlig støtte som påvirker konkurransen i utgangspunktet er forbudt. Om virksomheten er ansett som bærekraftig kan fremover bli avgjørende for om støtten er lovlig eller ikke.

Økonomiske tilpasninger mer enn økologiske erkjennelser er det som preger taksonomien. Den tar for gitt at det er mulig å håndtere klima- og miljøkrisen med fortsatt økonomisk vekst i Europa, og at bærekraft utelukkende er et spørsmål om innrettingen på veksten. Fortsatt er det markedet som skal gi løsningene, med hjelp av noen veiledende merkelapper om miljøbelastning.

Det er særlig på energifeltet miljøorganisasjonene mener taksonomien svikter. Både skogsdrift og bioenergi er ansett som bærekraftig. WWF mener det er «katastrofale nyheter for klimaet og naturmangfoldet» (pressemelding 21.04.21). De viser til at industriell skogsdrift fører til erosjon og naturødeleggelser, samtidig som utslippene av karbondioksid er større enn det skogen absorberer. Skogbrukets mulige bidrag til å kutte klimautslipp er en omstridt og kompleks materie. I EU utgjør bioenergi rundt 60 prosent av all fornybar energibruk. Mye av dette er importert trevirke som EU ikke regner utslippene av. 

EU-kommisjonen utsatte kriteriene for gass og kjernekraft. Det var fornuftig, men dermed står døra fortsatt på gløtt for å stemple fossilt brensel som bærekraftig. Miljøorganisasjonene frykter at begge energikildene vil bli inkludert i taksonomien mot slutten av året.

Taksonomien bygger på et omfattende vitenskapelig grunnlag, gjennom forskningsrapporter og ekspertgrupper. EU-kommisjonen har samtidig vært gjenstand for et formidabelt påvirkningspress fra både medlemsland og næringsliv. Styrken i denne lobbyismen er ikke noe bare miljøorganisasjonene hevder, og som man kan slutte seg til ut fra det EU-kommisjonen nå har vedtatt. Dette er dokumentert av tenketanken InfluenceMap, som kartlegger hvordan selskaper påvirker klimapolitikken.

Et eksempel på utvanningen av kriteriene gjelder batterier og hydrogen. Investeringer i batteriproduksjon ble lagt til i siste versjon, uten presise krav til utslipp. Mens det i tidligere versjoner var enkelte begrensninger for hydrogen, kan nå alle investeringer i utstyr som lages for å bruke hydrogen merkes som bærekraftig. Dermed blir også mulighetene for grønnvasking ubegrenset.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 8. mai 2021.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 8. mai 2021.