Høringsinnspill om fornybar energiproduksjon til havs (havvind)

Det er av stor betydning at de politiske føringene som allerede er lagt for havvindsatsing, ikke medfører hastverk som kan sette Norges internasjonale miljøforpliktelser og den nasjonale beredskapen i fare. Derfor mener Nei til EU at et program for konsekvensutredning er viktig.

Både retningslinjene og konsekvensutredninger burde etter vår mening imidlertid ha foreligget i god tid før politiske myndigheter gir forpliktende uttalelser med føringer som kan påvirke konsekvensutredningenes objektivitet.

Vi vil i det følgende konsentrere om punktene som omhandler de felles føringene for konsekvensutredningene og utredningsprogrammet for de 18 identifiserte områdene, og nøyer oss med noen merknader til de følgende to avsnittene:

· Kraftsystem og nettilknytning

· Forholdet til lovverk, planer og verneområder

Forslaget viser innledningsvis til at havenergilova og EU-direktivet om konsekvensutredninger av planer og program (plandirektivet) inngår i føringene. 

Havenergilova «skal leggje til rette for utnytting av fornybare energiressursar til havs i samsvar med samfunnsmessige målsetjingar, og for at energianlegg blir planlagde, bygde og disponerte slik at omsynet til energiforsyning, miljø, tryggleik, næringsverksemd og andre interesser blir tekne vare på».

Kraftsystem og nettilknytning

I programforslaget fra NVE nevnes blant annet

• Ivaretakelse av forsyningssikkerhet, på kort og lang sikt.
• Mulige utviklinger i kraftsystemet i Norge, Norden og Europa, herunder behovet for nettforsterkninger.

Forsyningssikkerhet er avgjørende. Premisser for vurderingene som må gjøres, er imidlertid uklare. Slik disse er formulert, kan man få inntrykk av at økt overføringskapasitet til og fra resten av Europa er et underliggende premiss. Et slikt premiss ligger riktignok innbakt i EUs tredje og særlig den fjerde energimarkedspakka (som ikke er inntatt i EØS-avtalen og følgelig ikke gjelder i Norge). Det er imidlertid en løpende politisk debatt i Norge hvorvidt disse energipakkene tjener norsk kraftbehov og vår nasjonale beredskap.

Vi minner om at Tyskland, Belgia, Nederland, Danmark og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i 2022 var samlet til et toppmøte i Esbjerg på Jylland. De fire statene dannet «Nordsjøkoalisjonen», med et ønske om å samkjøre statenes havvindproduksjon.

Siden har Norge sluttet seg til dette målet om å gjøre Nordsjøområdet til «verdens største kraftverk».

Esbjerg-erklæringen handler om å koble de enkelte landas kraftforsyninger til energiøyer i Nordsjøen, og de forskjellige øyene (nodene) skal forbindes til hverandre.

Statsministeren har allerede lovet bort betydelige deler av den forespeilede kraftproduksjonen i norske havområder. Dette er generert elektrisitet som Norge bare i liten grad vil kunne utnytte med eksisterende overføringsnett (Støre i brev til EU, omtalt i Dagbladet).

En utbygging i slikt omfang tilsier at såkalte hybridforbindelser er eneste rasjonelle løsning. Dette står i motstrid til forsikringer fra regjeringa om at slike forbindelser er uaktuelle.

Politiske erklæringer som vist til ovenfor kan legge sterke føringer for kommende konsekvensutredninger, der «for strenge» lokasjons- og konsesjonskrav kan stille en norsk regjering i forlegenhet. 

I en demokratisk prosess burde, etter Nei til EUs mening, retningslinjer og omfattende konsekvensutredning ligge til grunn før nasjonale myndigheter skriver under på bilaterale og mellomstatlige erklæringer der Norge forplikter seg å være storstilt kraftleverandør.

Utbygging av stor eksportkapasitet gir tilsvarende importkapasitet og kan, sett bort fra andre alvorlige samfunnsmessige konsekvenser, bli en beredskapsmessig sovepute.

I denne forbindelse er det grunn til å nevne rapporten fra Totalberedskapskommisjonen hvor det bl.a. heter: 

«Å gjøre seg avhengig av mellomlandsforbindelser vil imidlertid være risikabelt, for eksempel i en ekstraordinær situasjon som rammer både Norge og nabolandene våre, da hvert land mest trolig vil prioritere eget forbruk i en slik situasjon.
Den nære tilknytningen til andre land gjennom mellomlandsforbindelsene gjør også at Norge vil kunne bli rammet ved store feilhendelser i naboland. De siste årene har det vært flere feilhendelser på kontinentet som skyldes overskridelse av overføringsgrenser eller mangel på koordinering i kraftsystemet.»

Forholdet til lovverk, planer og verneområder

Her begrenser vi oss spesifikt til underkapitlene Naturmangfold og Fiskeri.

I forslaget heter det at forholdet til relevant lovverk skal vurderes og at «(D)et skal redegjøres for forholdet til lokale, regionale og nasjonale planer.»

Her bør tilføyes «forholdet til internasjonale avtaler» og «felleseuropeisk regelverk som Norge er eller kan bli bundet av dersom dette innlemmes i EØS-avtalen».

For bare kort tid tilbake ble verdens land enige i Montreal om en avtale som skal stanse og reversere tapet av naturmangfold innen 2030. Naturavtalen sier at minst 30 prosent av land og hav skal bevares innen 2030. De totale identifiserte arealene er på hele 54 000 km2.

Det framgår ikke av utredningsprogrammet hvordan man tenker å ivareta målet i Naturavtalen, eller om krav som ligger i EUs store fornybarpakke RePowerEU kommer i konflikt med miljøhensyn. 

Nordsjøen, sett i forhold til areal, er det mest rike og produktive av våre havområder. NVE har også utpekt områder i Norskehavet og Barentshavet. Nei til EU vil peke på uroen fiskerinæringa gir uttrykk for. Trålernes organisasjon Fiskebåt er bekymret for at den nye havnæringen vil presse på for å få etablert mest mulig havvind i Nordsjøen. Også Fiskarlaget og Norges Kystfiskarlag er sterkt urolige over planer om å legge til rette for en storstilt utbygging av vindmøller til havs som også kan berøre kystnære områder. Sildesalgslaget advarer om at et for stort antall vindturbiner definitivt vil bety at vi «kommer til å forsyne Europa med strøm på bekostning av klimavennlig mat».

I oppdragsbrevet fra departementet av 9. februar heter det at NVE skal peke ut områder som gir utsikt til lønnsom utbygging. Dette virker som en krevende oppgave ettersom nye anslag viser at havvindsatsinga vil kreve 23 milliarder eller mer i statlig støtte til utbyggerne.

Konsekvensutredninger bør derfor omfatte vurderinger av hvorvidt omfattende subsidiering av kraftproduksjon til havs, hvorav en betydelig del er tiltenkt eksport, er «i samsvar med samfunnsmessige målsetjingar … og omsyn til tryggleik, næringsverksemd og andre interesser» (jf. Havenergilova). De bør også vurdere hvordan utbygging av havvind virker inn på norske strømpriser, med de potensielt store virkningene dette har for kraftkrevende industri og forbrukere.

Nei til EU vil berømme NVE for å utarbeide et utredningsprogram med mange viktige elementer. Punktene vi har nevnt bør imidlertid inkluderes og gis tyngde i det endelige utredningsprogrammet.

• Høringsinnspillet på regjeringen.no

Stort bilde i toppen: Vindpark i den belgiske delen av Nordsjøen. (Foto ved Jesse De Meulenaere på Unsplash )