Kastanjetreet, kriseberedskap og korona 

I løpet av de åtte ukene med hjemmekontor på gården i Hillestad i Holmestrand har jeg fulgt våren komme. Tuntreet vårt, et snart femti år gammelt kastanjetre, har gått fra barkvistet til store blader, og straks vil det blomstre. På åkeren forsvant først de siste snøflekkene i kantene og sist uke spirte byggåkeren. Våren når alt grønnes gir framtidstro. 

Naturen har gått sin gang og ikke brydd seg om koronaviruset, men mye annet har vært berørt. Da grensene ble stengt og samfunnet lukket ned, folk hamstret og usikkerheten rådet på alle felt i samfunnet, forsto folk at vi må være beredt på hjemmebane. Sjølforsyning og beredskap når det gjelder både mat, medisiner og annet nødvendig materiell ble dagsaktuelt. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

En av lærdommene det frigjorte Norge tok med seg etter 1945, var å bygge opp sivil beredskap og solide lagre med korn, fôr og livsnødvendigheter. En annen lærdom var at det vesle dyrkbare arealet som fins i dette landet, må utnyttes til å produsere mat. Beredskapslager for korn ble likevel nedlagt i Norge i 2003. Norge har doblet kornimporten siden tusenårsskiftet. Det er på høy på tide å ta innover seg at et internasjonalt marked med ubegrenset tilgang på mat er en utopi. 

I 1953 opprettet Stortinget Norsk medisinaldepot som fikk enerett på import, eksport og engrossalg av alle legemidler i Norge. Norsk medisinaldepot ble ofra for å få inngått EØS-avtalen i 1992. Pandemien de siste ukene har visst oss hvor sårbare vi i Norge har blitt i slike krisesituasjoner og hvor mange land i EU først og fremst prioriterer egne behov. Polen nekta eksport av håndsprit til Norge, og Kina måtte hjelpe oss med masker. EØS-avtalen sikret altså ikke fri flyt likevel. Om Norge burde hatt større lager av smittevernutstyr og egen produksjon av medisiner har naturlig nok blitt diskutert. 

Mens Norge og Europa var midt i kampen mot koronapandemien, godkjente et flertall på Stortinget en ny EU-forordning som flere fageksperter advarer mot fordi Norge må kjøpe tester fra kommersielle aktører i stedet for å lage tester selv.

Norge etablerte seg raskt blant de landene som testet flest pasienter per innbygger. Vi får via EØS-avtalen et regelverk presset gjennom som ikke er tilpasset norsk virkelighet. Det er uholdbart at vi i Norge fratas mulighetene for å lage egne tester ved en eventuell ny pandemi.  

Regjeringens krisepakker til næringslivet holdt på å bli utsatt fordi det måtte godkjennes av EØS-tilsynet ESA. Norge må spørre ESA om lov, og en tillatelse blir bare gitt hvis ESA finner dekning i EU-rammeverket. Regjeringa hadde sørget for at kompensasjonsordninga holdt seg innenfor EUs midlertidige kriserammeverk. Likevel våget den ikke å åpne søknadsportalen på tidspunktet som var varslet fordi portalen ikke var formelt godkjent av ESA. Norge er fortsatt prisgitt hva Brussel og ESA måtte finne på. I denne akutte situasjonen var vi mer enn noen gang avhengig av nasjonal handlefrihet.   

Når det gjelder beredskap, er Nei til EU en beredskapsorganisasjon i kampen mot EU-medlemskap. I april passerte vi 15 år med nei-flertall på alle meningsmålinger der det norske folk er blitt spurt om de ville stemme for eller mot norsk medlemskap i EU. Og de fleste nordmenn svarer stadig nei, uavhengig av hvem som spør. 

I Italia viste en meningsmåling noen uker inn i koronakrisen at 49 prosent av italienerne ønsket seg ut av EU, mens 51 prosent vil bli. Da Italia etterspurte smittevernutstyr fra de andre EU-landene fikk de nei, og det ble Kina som sendte utstyr først. Det tok tid før EU kom på banen, og fremdeles er ikke de økonomiske støtteordningene ferdig utformet. Italia har vært hardt rammet, og et norsk sykehusteam har også bistått underveis.  

Krisesituasjonen har vist viktigheten av nasjonal råderett og sjølforsyning, og jeg er glad at flertallet i Norge fortsatt ser at et Norge utenfor EU er det beste!