Eurokorpset er brukt av EU og NATO i Afghanistan og andre steder. Men korpset er ennå langt ifra å være en egentlig EU-hær. Bildet er fra 2013.
Foto: Claude Truong-Ngoc,

Katastrofen i Afghanistan skal sette fart på EU-hæren

«Utenriksminister» Josep Borrell vil bruke fadesen i Afghanistan til å få fart på Europahæren.

Politikere på begge sider av Atlanteren har behov for å vaske hendene etter det forsmedelige nederlaget.

Kritikken har haglet mot USA etter den kaotiske tilbaketrekkinga fra Afghanistan, der de allierte europeiske statene ble tatt på senga. De var helt prisgitt amerikanernes beslutninger. «Til sjuende og sist ble spørsmålet om når og hvordan vi skulle ut, avgjort i Washington», skrev Borrell i en kronikk i New York Times. Han hevder at nederlaget i Afghanistan er et vendepunkt for EU.

Istedenfor å ta medansvar for nederlaget, ser Borrell sitt snitt til å skifte fokus.

«Som europeere må vi bruke denne krisa til å lære å samarbeide bedre og styrke vår strategiske autonomi. Som europeere må vi også være i stand til å handle på egen hånd», sier Borrell med tydelig adresse til avhengigheten av USA i et intervju med den italienske avisa Corriere della sera.

Nytt strategisk kompass

Unionens nye Strategiske kompass er under utvikling. Gradvis stakes kursen ut. Det er varslet forslag om opprettelse av et permanent europeisk brannkorps med en inngangsstyrke på 5000 mann. «EU må være i stand til å intervenere for å forsvare våre interesser når amerikanerne ikke ønsker å involvere seg», forklarer Borrell, som viser til at de eksisterende mindre stridsgruppene (Battle Groups), der Norge har deltatt i flere år, aldri har blitt mobilisert.

Borrell har full oppbakning fra president Macrons høyre hånd i EU-kommisjonen, kommissær for Det indre markedet, Thierry Breton. Forbundskansler Angela Merkel skal ifølge Politico imidlertid ha virket perpleks da en journalist spurte henne hva hun syntes om utenrikssjefens forslag om å opprette en hurtiginnsatsstyrke på 50.000 soldater. – Det kjenner jeg ikke til, sa Merkel og henvendte seg til EU-president Charles Michel: – Gjør du? Hun fikk ikke noe svar. Den tyske opinionen er generelt skeptisk til militære eventyr utenlands, noe Merkel er seg bevisst nå i innspurten til Forbundsdagsvalget.

14 EU-land stiller seg foreløpig velvillige til ideen. Den portugisiske forsvarsministeren João Gomes Cravinho sa nylig til Politico at tida er kommet for europeerne å bli «voksne» og stå på egne bein. I slike baner tenkes det nå i svært mange hovedsteder i Europa. Også den finske presidenten Sauli Niinistö er blant dem som etterlyser et EU med sterkere muskler i internasjonale konfliktsoner.

Sverige og Tsjekkia avventende

Borrell la fram sine ideer på møtet mellom EUs forsvarsministre i Slovenia 3. september. Men land som Tsjekkia og Sverige er foreløpig lunkne. Forsvarsminister Peter Hultqvist (S)sier till TT at mange spørsmål gjenstår og at det foreløpig er «en tanke som er sådd». Forsiktigheten kan skyldes at stadig flere spør seg om den svenske alliansefriheten er reell og at det nærmer seg et Riksdagsvalg.

Spørsmålet kommer opp på nytt når forsvarsministrene møtes seinere i høst. En av problemstillingene som seiler opp, er om det skal være mulig å iverksette felles militære EU-operasjoner med kvalifisert flertall. Enn så lenge er det krav om enstemmighet. For å få lunkne medlemsstater med på noe slikt, kan det bli aktuelt å åpne for at bare de «villige» statene bidrar militært, men at styrken opererer som en offisiell EU-styrke.

Rammeverket for forsvarspakten PESCO bygger på et tilsvarende prinsipp, der presset for å delta for fullt gradvis øker. I starten besto PESCO av 23 medlemsland, nå er det bare Malta og Danmark som ikke er med av de 27.

Pengene fins allerede, det er bare den politiske viljen til å gå videre det står på. Den såkalte Europeiske fredsreserven (European Peace Facility) er et fond ved siden av EU-budsjettet på rundt 50 milliarder kroner. Det står til disposisjon for militære operasjoner som kommer inn under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Hvem skal lade kanonene?

Brannkorpset Eurocorps har eksistert siden 1992 og brukes i fellesoperasjoner. Korpsets tusen soldater har fem deltakerland og står til disposisjon for både EU og NATO. I realiteten er korpset en fransk-tysk etterlevning fra Vestunionen som i 2017 fikk status som kampgruppe for EU, og i 2018 som kampgruppe for NATO. Det har aldri blitt mer enn kimen til en virkelig EU-hær.

En ny «koalisjon av villige»?

Allerede i 1999, etter krigene på Balkan, bestemte EU seg for å opprette en hær på 60.000 mann. Det ble aldri mer enn en papirtiger – inntil planene fikk kjøtt på beina i 2016 i og med EUs nye globale strategi. Forsvarspakten PESCO og forsvarsfondet EDF er de mest håndfaste resultatene. Med disse prosjektene er kanonstillingene etablert. Det gjenstår å lade kanonene og bestemme hvem som er øverstkommanderende befal.

Norge deltar som ikke-medlemsland fullt ut i forsvarsfondet. Det skjedde etter at stortingsflertallet i sommer ga sin tilslutning til å gjøre EU-forordningen om fondet til del av EØS-avtalen. Vedtaket ble gjort til tross for at våre EØS-partnere Island og Liechtenstein har betakket seg for å delta eller bidra til fondet.

En EU-hær vil med nødvendighet bli en realitet, om nødvendig ved at de store statene i første omgang går i spissen som «en koalisjon av villige». Det er ikke en påstand fra norske EU-motstandere, men en vurdering som kommer blant annet fra statssekretær Giorgio Mulè i det italienske forsvarsdepartementet.

Bare de mest naive kan tro at en større europeisk innsatsstyrke kunne ha avverget katastrofen i Afghanistan. EU har med sine militære oppdrag i Mali og Niger allerede havnet i ei hengemyr som minner om det som skjedde i Afghanistan. Operasjonene møter ikke bare motstand fra jihadister. Franske og europeiske tropper er også forhatt av de lokale innbyggerne de skal «bistå».

Ikke desto mindre kan vi forvente at fadesen til USA og NATO vil bli utnyttet også her til lands – i nye forsøk på å binde Norge enda tettere opp til EUs prosjekt for en slag- og handlekraftig militærunion.


Stort bilde i toppen: Eurokorpset er brukt av EU og NATO i Afghanistan og andre steder. Men korpset er ennå langt ifra å være en egentlig EU-hær. Bildet er fra 2013. Foto: Claude Truong-Ngoc, (CC BY-SA 3.0 https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=24380146)

reLATERT

Se alle arrangementer

Ti bud for et nytt nei

05. des. 2024

I 94 var nei-sidens kjerneargumenter miljø, solidaritet og folkestyre. Finnes det fortsatt gode, grønne og solidariske argumenter mot norsk EU-medlemskap?

Aprilsnarr i januar  

02. des. 2024

EU må kunne sies å være på nedtur – og rystes av de nye høyrepartiene.  Jeg synes derfor at påstanden om «det sosiale EU» som aprilsnarr er en god metafor. 

Norge som sjølstendig stemme i verdenssamfunnet 

26. nov. 2024

Utenfor EU og EØS har Norge en friere stemme som kan brukes uten å hemmes av stormaktenes interesser.

Beredskap og tryggleik i eit uroleg Europa krev nasjonal politisk kontroll

25. nov. 2024

Tryggleikspolitikken har vorte ei meir aktuell problemstilling i forholdet mellom Norge og EU. Delar av ja-rørsla ønsker at Norge skal knyte seg tettare til EU militært.

Flertallet fikk rett

25. nov. 2024

Vi stemte nei til EU-medlemskap, men hva skjedde med folkestyre, miljø og solidaritet?

Demokrati, menneskerettigheter, sikkerhet og rettsstat i Europa

21. nov. 2024

Innspill fra Nei til EU til melding til Stortinget om demokrati i Europa.  

Vi er nok utafor EU i 2054 også

19. nov. 2024

Ja-sida er desperate med sitt revansjeprosjekt: Norge inn i EU. Men velgerne lar seg verken lokke eller true.

Vett 2 2024 EU er ikke all verden

01. nov. 2024

30 år etter at flertallet sa nei til norsk EU-medlemskap i folkeavstemningen 28. november 1994, undersøker dette Vett-heftet EUs politikk i dag på viktige internasjonale spørsmål. Verden er fortsatt større enn EU.

Et dansk blikk på EUs militære ambisjoner

28. okt. 2024

Valgresultatet til EU-parlamentet kommer ikke til å påvirke forsvarspolitikken i særlig grad. Dette er fordi EU-parlamentet faktisk ikke har noen direkte innflytelse på EUs forsvarspolitikk.

Fred uten folkestyre?

28. okt. 2024

Norge har et omfattende internasjonalt samarbeid om sikkerhet, også med EU. I en urolig verden har Norge utenfor EU bedre forutsetninger for å bidra til fred og forsoning.

EU taper konkurransekraft

28. okt. 2024

EUs økonomiske styrke har blitt dramatisk svekket i forhold til Kina og USA. Mottiltakene som lanseres vil svekke folkestyre og handlingsrom.

Et nei til EU for klima og miljøet

28. okt. 2024

Verden må gjennom store endringer for å ta vare på naturen og klimaet. Klimapolitikken må forankres i folkelig støtte og medbestemmelse for at vi skal få til endringene.