At Trump driver politikk etter kaosmetoden, betyr ikke at vi i Norge bør få helt panikk.
Mandag innsettes Donald Trump som USAs president. Han har allerede kommet med en del utspill som har skapt mye uro. Her i Norge ser det ut til at enkelte på ja-sida ser på Trump snarere som en mulighet. Hans antydninger om å ville «ta» Grønland har ført til at enkelte på ja-sida i Norge – som for eksempel Hanne Skartveit i VG 11. januar – tar helt av, og mener at vi nå må «ta den store samtalen om hvor vi hører hjemme», men der konklusjonen sjølsagt er gitt: Vi hører hjemme i EU. Som VG har ment siden 1972.
Også andre er plutselig urolige for USAs holdning til norsk sikkerhet. Det er betimelig å minne om at det ikke er mer enn et par år siden det het seg at «alle» måtte skjønne at Sveriges og Finlands plass var i Nato. Å mene noe annet var en slags medløperi med Putin. Nå kan visst finner og svensker bare angre, for Nato er kommet under ledelse av Donald Trump. Og da kan hva som helst skje! EU hadde ikke da – og har ikke nå – noe å tilby som kan gi de to nabolanda våre noen form for sikkerhetsgaranti. Det gjelder sjølsagt også for Norge, sjøl om regjeringa har framforhandla en svært begrensa forsvarssamarbeidsavtale med EU.
Trump har som kjent vært president i USA før. Også da var det tendenser til panikk med tanke på en mulig Nato-oppsigelse fra USA. Det kokte ned til at Trump ville at europeerne skulle ta mer av den økonomiske byrden ved de astronomiske Nato-kostnadene. Da alle skjønte at det var det som skulle til, ble sparegrisene tømt over hele Europa.
Edruelige forskere og kommentatorer både her til lands og ellers maner til nøkternhet. Dette er Trumps metode, slik vi etter hvert burde gjenkjenne den fra hans tid i business: gå høyt ut, lansere skyhøye krav og skape kaos – for deretter å lande en deal som ligger et sted imellom, men som har flytta motpartens posisjoner et stykke nærmere det Trump ville oppnå med utspillet.
Nå bør vi puste med magen og se hva Trump faktisk har for politiske planer
Enten har ikke Skartveit & co enda skjønt spillet, eller så later de som. Når Trump snakker om Grønland, spiller han på motsetningene mellom grønlenderne og danskene. Det er jo smart, sjøl om vi ikke liker det. Når han snakker om å «kjøpe» Grønland, så vil han vel kunne oppnå det han vil – enda mer amerikansk militær aktivitet på øya, tilgang til strategiske ressurser, å komme Kina og Russland i forkjøpet – ved å tilby grønlenderne kompensasjoner som overgår det danskene har pleid å bevilge til Grønland. Grønlenderne sjøl kan både få fortgang i sjølråderetten, og få økte økonomiske ressurser ut av Trumps trusler. Sannsynlig utfall: Vinn-vinn for USA og Grønland, tap for Danmark. Men de kan på en måte takke seg sjøl, da deres behandling av grønlenderne er en stygg kolonialistisk historie.
Hva så med Norge, EU og Trump? Trump vil nok fortsette med sin suksessfulle utpressingsstrategi fra forrige periode. EU, som er i økonomiske solnedgangstider, med store indrepolitiske motsetninger, risikerer å bli et offer for USAs nye fascistiske president (Kamala Harris’ omtale av Trump). Han har dessuten stadig flere høyreekstreme allierte internt i EU – i Italia, Nederland, Ungarn, og i viktige partier i Sverige, Polen, Tyskland, Frankrike mfl. En drøm hadde det jo vært om EU faktisk sto opp mot Trump og hans høyreekstremisme. Men i Europa er det mye av det samme tankegodset som dominerer, ikke minst via Trumps «bestevenn» Giorgia Meloni, som er kommet i kritthuset hos EU-president Van der Leyen. For at presidenten skal beholde makt.
Norge er i en annen situasjon, med vår strategiske beliggenhet mot nord, med sterke økonomiske muskler og en viss politisk kapital i Washington. Vi samhandler og samarbeider med allierte på begge sider av Atlanteren, og er en svært trofast bidragsyter til Nato. Vi bør dyrke den samme sjølstendigheten som grønlenderne. Nå bør vi puste med magen, se an hva Trump faktisk har for politiske planer, og legge en nøktern politisk strategi for å ivareta norske interesser. De sammenfaller ikke nødvendigvis med EUs. Spesielt ikke et EU som slipper reven inn i hønsehuset – det europeiske ytre høyre og deres nazistiske og fascistiske tilbøyeligheter. Tiden kaller på diplomati, analyser og strategier, snarere enn på paniske handlinger med angst som rettesnor for hva Norge bør foreta seg i en kaotisk tid. Spesielt med en mann i presidentstolen i USA som driver politikk etter kaosmetoden.
At Trump skulle bli et våpen – på linje med Putin – i en angstfylt og panisk propaganda for norsk EU-medlemskap for å «sikre oss trygghet» er både paradoksalt og lettvint. Ja, EU har bygget en del forsvarssamarbeid, men det er utilstrekkelig mht. en type kapittel 5-trygghet for medlemslandene. Det er store interne interessemotsetninger i EU: Skal EU være opptatt av «østfronten» mot Russland, middelhavslandenes interesser i forhold til flyktningstrømmer, Midtøsten, nordområdene med issmelting og nye muligheter for handel og konflikter, samt Russlands nordflåte, eller Kina – og USAs behov for at Natos nye globale strategi skal benyttes for å sikre USAs egeninteresser over alt på kloden? Her får man ikke i pose og sekk – til det vil utfordringene være for store, og kostnadene uoverstigelige. Ta heller et skritt tilbake, og sikre Norges grenser. Det bør være den sikkerhetspolitiske primæroppgaven for enhver norsk regjering. Gjerne i samarbeid med våre nordiske naboer, som er de vi har de mest opplagte sikkerhetspolitiske fellesinteressene med.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 18. januar 2025.
Stort bilde i toppen: Jasiden skremmer med Donald Trump for å få overbevist om at EU-medlemskap er nødvendig. (Creative commons-lisens. Foto: Gage Skidmore)
