Marsjerer i takt med EUs forsvarspakt

Nei til EU har over tid advart mot at Norge dras stadig mer med i EUs militærprosjekt og Unionens offensive globale strategi som har skutt fart etter brexit. Det har vært en glidende integrasjonsprosess uten offentlig oppmerksomhet. Helt siden 2006 har Norge vært tilknyttet EUs forsvarsbyrå EDA og deltar nå i pilotprosjektet til det nyoppretta forsvarsfondet EDF.

Men etter at utenriksminister Ine Eriksen Søreide i sin utenrikspolitiske redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 22. mai 2018 sa at regjeringa vil vurdere «mulig deltakelse i prosjekter av særlig interesse innenfor det strukturerte forsvarssamarbeidet, Pesco», har det blitt tilløp til debatt.

Sterk bekymring

Liv Signe Navarsete fremmet på vegne av Senterpartiet forslag om at regjeringa må legge fram ei sak for Stortinget om «eventuell deltaking i EU sitt forsvarsfond og andre forsvarspolitiske område som ikkje er ein del av EØS-avtalen.» Hun var sterkt bekymret og understreket at et slikt spørsmål først må forelegges Stortinget for grundig debatt.

Utenriksminister Søreide bagatelliserte på sin side opposisjonens uro over at norsk forsvarspolitikk blir integrert i EUs militære prosjekt. Hun hevdet at «samarbeidet vi snakker om, ikke er det samme som å integreres i EUs forsvarssamarbeid». 

Pesco ble formelt opprettet av 23 EU-land i november 2017 og inngår i den «harde» delen av EUs globale strategi for å styrke unionen på verdensarenaen. Det er i realiteten snakk om en forsvars- og opprustningspakt. Ifølge den spanske forsvarsministeren er Pesco unionens mest ambisiøse prosjekt.

Allerede Lisboatraktaten fra 2009 la formelt til rette for å bygge en militær union, men først med Pesco og forsvarsfondet EDF har EU gått fra ord og erklæringer til å ta ladegrep. Fondet skal gi «den størst mulige støtte til kapabilitetssøyla i Pesco».

Mer enn et «supplement»

Flere av regjeringspartienes representanter sa i stortingsdebatten at Pesco ikke er en konkurrent til NATO, men bare et supplement som Norge bør søke tettest mulig tilknytning til.

Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Kort tid i forveien, på selveste Europadagen 9. mai, publiserte regjeringa sin strategi for samarbeidet med EU 2018-2021 (Norge i Europa). Strategien er internasjonalt omtalt som «Norges kjærlighetsbrev til EU» (Politico 24. mai 2018).

Her stiller regjeringa seg «positiv til at flertallet av EUs medlemsland fordyper forsvarssamarbeidet» og øker investeringene og forsvarsbudsjettene. Særlig er Norge på hugget for å få del i forskningsmidler gjennom Det europeiske forsvarsfondet EDF med et årsbudsjett på drøyt 50 milliarder kroner.

Norsk hyllest av CSDP

Regjeringa ønsker ifølge strategidokumentet at Norge «fortsatt skal tilby kunnskap og ressurser som er etterspurt i EUs militære og sivile operasjoner». Gjennom lett kryptiske formuleringer åpnes det for at Norge også må prøve å få en form for adgangskort til den nye europeiske militære overkommandoen MPCC: «Slike bidrag forutsetter at Norge koples tidlig på i utformingen av operasjonene, blant annet gjennom EUs militære planleggings- og gjennomføringsenhet, som ble opprettet i 2017» (vår uth.).^[1]

Den norske utestemmen i Europa er enda tydeligere. Statssekretær Tone Skogen i Forsvarsdepartementet talte i februar til EU-parlamentets sikkerhets- og forsvarskomité. Hun sa her at «Norge er en sterk tilhenger av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk så vel som av sikkerhets- og forsvarspolitikken». 

Særlig framhevet hun MPCC, i realiteten en europeisk overkommando som for ikke å utfordre NATO er døpt til et organ for militær planlegging og ledelse; Det permanente strukturerte forsvarssamarbeidet Pesco, i realiteten en europeisk forsvarspakt; Det europeiske forsvarsfondet EDF, hvor Norge som eneste utenforland deltar i forskningsdelen.

Skogen viste til en «sterk norsk tradisjon» for å slutte opp om EU på sikkerhetsområdet, både i form av erklæringer og praktisk gjennom deltakelse krisehåndteringsoperasjoner i EU-regi og i kampgrupper. Statssekretæren understreket videre at Norge har vært en vesentlig bidragsyter til Det europeiske forsvarsbyrået EDA.

Alle disse initiativene hilste statssekretæren varmt velkommen på Norges vegne, riktignok med en advarsel om at disse institusjonene ikke måtte føre til nye skillelinjer på det sikkerhetspolitiske feltet, dvs. mellom EU og NATO.

Kan øke spenningsnivået

Michael Tetszchner (H) hevdet i stortingsdebatten at EU-landa i Pesco er de samme som har undertegnet Atlanterhavspakten. Dette er feil. Av de nå totalt 25 Pesco-landa er Finland, Sverige, Østerrike, Kypros og Irland offisielt alliansefrie.

Pesco-medlemskapet for disse landa innebærer betydelige opprustningsforpliktelser. Dette er forpliktelser som  tynger økonomien og som i alvorlig grad kan bidra til å øke spennings- og konfliktnivået. Spesielt gjelder dette for et land som Kypros. Middelhavsøya har Syria som nærmeste nabo, samtidig som den uløste konflikten med Tyrkia om det okkuperte Nord-Kypros har spisset seg ytterligere til som følge av gass- og oljeforekomster i den økonomiske sonen.^[2] Tyrkia er medlem av NATO, Kypros er det ikke.

Nato-medlem er heller ikke Malta lenger vest i Middelhavet. Malta kan ikke bli medlem av verken Pesco eller Nato så lenge landets grunnlov gjelder. Her slås det fast allerede i første kapittel at «Malta er en nøytral stat som aktivt fremmer fred, sikkerhet og sosiale framskritt blant alle nasjoner ved å etterleve en alliansefri politikk og ved å nekte å delta i enhver militærallianse». Grunnloven presiserer videre at dette innebærer forbud mot fremmede militære baser, tropper og anlegg på maltesisk jord unntatt i særtilfeller hvor landets sikkerhet er truet.

Ei heller NATO-landet Danmark deltar i Pesco, ettersom dette vil være i strid med landets forbehold på bl.a. det militærpolitiske området som Danmark ble innvilget etter at danskene først hadde stemt nei til Maastricht-traktaten i 1992. Dette og andre danske forbehold er under stadig press fra Brussel og fra vekslende danske regjeringer.

Norge er følgelig allerede mye tettere på EUs militære prosjekt enn hva medlemsstaten Danmark er. Tilnærminga skjer gradvis, bit for bit, som regel uten at Stortinget involveres på annen måte enn at det vedtar mer eller mindre bortgjemte poster på statsbudsjettet som dreier seg om militære eller forskningsmessige EU-bidrag. Det er på høy tid å rope et varsko.

En noe forkortet versjon av denne artikkelen
sto på trykk i avisa Vårt Land 7. juni 2018 under overskriften «Ingen forsvarspakt med EU».

Noter

 [1] Offisielt er det – av hensyn til samarbeidet med NATO – bannlyst å kalle denne militære planleggings- og gjennomføringsenheten for en overkommando. Imidlertid er det vanskelig å oppfatte MPCC som noe annet enn en slags generalstab for Pesco-samarbeidet, eller i det minste som en generalstab in spe. MPCC beskrives av EEAS som en kommando- og kontrollenhet på militærstrategisk nivå. Den inngår i EUs militærstab, som igjen er del av EUs utenrikstjeneste European External Action Service (EEAS).

 [2] Landet har vært delt i to siden 1974, da Tyrkia intervenerte militært som svar på et gresk-inspirert statskupp. Kypros er, i motsetning til Hellas og Tyrkia, ikke medlem av NATO. Uenigheten mellom de to sidene vanskeliggjør flere rørledningsprosjekter der Tyrkia, Israel og Hellas er involvert. EU og energibyrået Acer har gitt høy prioritet til elektrisitetskabler og den sørlige gasskorridoren. EU bevilger 100 millioner euro til det kypriotiske gassprosjektet. 

Stort bilde: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide møter visekommissær og «utenrikssjef» for EU, Federica Mogherini. Foto: EEAS CC-BY-NC

Artikkelen kan reproduseres forutsatt at forfatteren og Nei til EU blir kreditert etter denne lisensen:

Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.

Fakta og ordliste

EUs globale strategi (EUGS) ble vedtatt i 2016. Strategien stiller ambisiøse utenriks- og sikkerhetspolitiske mål for EU over hele kloden, der EU legger vekt på å kombinere harde (militære) og myke (økonomiske, diplomatiske osv.) maktmidler.

• PESCO – Det permanente strukturerte forsvarssamarbeidet
  Ble formelt vedtatt i 2017 som del av EUs globale strategi og den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken.  Hensikten er at EU skal kunne handle «autonomt» på det militære området, dvs. også uavhengig av NATO. Medlemskap er frivillig, men det legger store forpliktelser på land som velger å delta. 25 av EUs 28 medlemsland deltar pr. mai 2018, fem av dem er ikke NATO-medlemmer.

• EDF – Det europeiske forsvarsfondet
  Ble opprettet i 2017 med et foreløpig årsbudsjett på 5,5 milliarder euro som gjør fellesfinansiering mulig. Her deltar Norge i forprosjektet som eneste land utenfor EU. Fondet skal fremme utvikling, produksjon og investeringer i forsvarsmateriell. Nei til EU har protestert mot den norske deltakelsen. Forsvarbyrået EDA (se nedenfor) skal blant annet ha ansvaret for prosjektstyring.

• EDA – Det europeiske forsvarsbyrået
  Skal støtte medlemsland i å utvikle sin forsvarskapasitet. Fungerer delvis som en lobbyorganisasjon for europeisk våpenindustri, men har i mangel på andre strukturer til nå vært et redskap for å administrere kampgrupper og utenlandsoperasjoner. Norge har hatt en samarbeidsavtale med EDA siden 2006. Mellom 2007 og 2015 har Norge deltatt med direkte militære styrkebidrag til den nordiske innsatsstyrken Nordic Battle Group. 

• CARD – Coordinated Annual Review on Defence
  Har til nå vært underlagt EDA som et forsøksprosjekt, med oppgave å analysere forsvarsutgiftene og -prioriteringene i de enkelte medlemslanda og foreslå tiltak for samordning, effektivisering og samproduksjon. CARD får fra høsten 2019 en oppgradert rolle som del av «forsvarspakka» sammen med PESCO og EDF. EDA fungerer som sekretariat.

• MPCC – Den militære planleggings- og koordineringskapasiteten
  Er en omstendelig omskriving av det som egentlig er en europeisk overkommando eller militært hovedkvarter. På grunn av motstand og frykt for dobbel kommandostruktur med NATO, er begrepet hovedkvarter bannlyst.

«Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken skal være en integrert del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den skal tilgodese Unionen med operativ kapasitet som drar nytte av sivile og militære ressurser.» Og videre: «Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft.»
(Artikkel 42 i Traktaten om den europeiske union.)

Se også temasider om EUs militærpolitikk hos Folkebevægelsen mod EU.

Slik presenterer den norske regjering samarbeidet med EU slik det fungerer i dag:

«Norges samarbeid med EU innenfor CSDP [Den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken til EU] reguleres primært av en sikkerhetsavtale om utveksling av gradert informasjon, en rammeavtale som regulerer norsk deltagelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, en samarbeidsavtale om nordisk innsatsstyrke, samt en samarbeidsavtale med EUs forsvarsbyrå.»

Sikkerhet og forsvar. Informasjon om Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU. Sist oppdatert 14.03.2018.

Stort bilde i toppen: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide møter daværende visekommissær og «utenrikssjef» for EU, Federica Mogherini. Foto: EEAS CC-BY-NC (European External Action Service CC-BY-NC)