Fornybardirektivet går løs på selve grunnlaget for lokaldemokratiet.
De siste fem årene er det blitt bortimot umulig å skape lokalt politisk flertall for nye vindkraftprosjekter i Norge. NHO og norsk kraftbransje håper å kunne bruke et nytt EU-direktiv for å få satt i gang en ny bølge av vindparker på land over store deler av landet.
De ødeleggende naturinngrepene som vindkraft på land fører med seg, gjør det lett å glemme hvor vellykket og suksessrik den organiserte motstanden mot vindkraft faktisk har vært de siste fem årene. Den svært sterke motstanden mot nye vindparkanlegg har gjort at en rekke nye utbyggingsprosjekter har blitt stanset og gitt opp. En protestbevegelse ledet an av organisasjonen Motvind vokste fram, og det la grunnlag for et stadig mer konsolidert politisk flertall mot vindkraft i mange kommuner. Da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2019 la fram en nasjonal rammeplan for vindkraft, var reaksjonene så sterke at Solberg-regjeringen og høyresida etter kort tid la hele planen i skuffen.
Nå ser NHO og kraftbransjen sin mulighet med et nytt EU-direktiv, som – nok en gang – vil tjene deres interesser. NHO-sjef Ole Erik Almlid hørtes ut som et forvrengt ekko av forfatteren Naomi Kleins advarsel om sjokkdoktrinen, da han i VG tidligere i vinter påsto at «vi trenger en styrt panikk for å få fortgang i kraftutbygging i Norge». Det er ikke vanskelig å få med seg hvilken kraftutbygging han ser for seg: «Landvind, landvind, landvind. Få fart på arealtilgangen og saksbehandlingen, slik at investorene kan gå i gang med å planlegge, få fart på saksbehandlingen.»
Med direktivene fra Brussel om fornybar energi ser det ut som EU gjennom EØS-avtalen kan hjelpe til med å sette lokale politiske vedtak mot vindkraft under kontinuerlig press. På viktige områder griper det reviderte fornybardirektivet inn i norsk energipolitikk, samtidig som det setter til side det lokale folkestyret og demokratiske prinsipper for konsesjonsbehandling.
Hensikten med det reviderte fornybardirektivet er å sikre at andelen fornybar energi skal nå 45 prosent innad i EU. Norge derimot, med sine vannkraftressurser, ligger allerede i dag langt over dette nivået med nærmere 75 prosent fornybar energi. Likevel skal Norge gjøres medansvarlig for at unionen når målet om 45 prosent. Det betyr at enda mer fornybar kraft fra Norge skal gjøres tilgjengelig for kraftmarkedet på kontinentet. Dette vil forsterke krafteksporten som har gitt oss historisk høye strømpriser de siste tre årene, og også innebære økt press for utbygging av kraftproduksjon i naturområdene våre.
Direktivet pålegger medlemslandene i EU og EØS å kartlegge land- og havområder til produksjon av fornybar innen midten av mai neste år. Deretter skal landene innen februar 2026 vedta konkrete planer for å framskynde produksjonen av fornybar energi. I all hast skal landene klargjøre store, nye områder for kraftproduksjon. Alt dette skal skje av hensyn til EUs fornybarmål innen 2030.
Som alle veit vil utbygging av både vannkraft og vindkraft i denne størrelsesorden ha alvorlige konsekvenser for naturen. Dette kommer på toppen av det vi kjenner til om årlige naturtap i Norge de siste tiårene. Et særlig inngripende aspekt ved direktivet er at det innføres et system der utbygger kan få konsesjon, også når verken avbøtende tiltak eller kompensatoriske tiltak ivaretar de berørte dyre- og planteartene.
«Dette er i praksis med på å legge en sprengladning under det lokale folkestyret i norske kommuner»
Både for kraftnettet og vindkraft- og solcelleprosjekter kan utbygger i stedet få lov å betale «økonomisk kompensasjon» til bestemte artsbeskyttelsesprogrammer. Dette undergraver fullstendig naturhensynene i enhver konsesjonsbehandling. Prosjekter med store skadelig konsekvenser for dyr og planter vil kunne settes i verk så lenge utbygger betaler et bestemt pengebeløp.
Videre slår direktivet i paragraf 16 fast at helt fram til EU har nådd sine klimamål (når blir det, mon tro?) skal utbygging, drift og overføringsnett for fornybar energi anses som en «vesentlig samfunnsmessig interesse» som sikrer slike utbyggingsprosjekt en særlig gunstig rettslig stilling. Normale krav om konsekvensutredninger av hensyn til natur og miljø kan settes til side. Denne generelle bestemmelsen innebærer at statlige myndigheter kan tvinge gjennom omstridte vindkraftprosjekter som lokalbefolkning og kommunestyrer har sagt nei til. Dette er i praksis med på å legge en sprengladning under det lokale folkestyret i norske kommuner.
Det reviderte fornybardirektivet vil endre viktige premisser i det norske politiske systemet, ved at det innføres et system for hurtigbehandling av konsesjoner til fornybar energi. Tidsrommet mellom framsatt søknad og oppstart søknadsbehandling for fornybare energianlegg settes til 30 dager i utpekte områder, og 45 dager utenfor disse områdene. Dette kan føre til at en rekke dårlig egnede prosjekter går til videre behandling, der de også er sikret den «hurtigste administrative og rettslige prosedyre» både lokalt og nasjonalt.
Konsesjonsprosessen for kraftprosjekter i utpekte områder skal normalt ikke overstige ett år, fastslår direktivet. Dette er en drastisk endring fra etablert forvaltningspraksis i Norge, der konsesjonsbehandlingen fort kan ta seks til sju år. Dette reiser spørsmål om hvilken faglig kvalitet hurtigsaksbehandlingen legger opp til. Samtidig er det åpenbart at berørte parter, lokalbefolkning og sivilsamfunn får langt mindre tid til å sette seg inn i og reagere overfor utbyggingsprosjektene.
Organisasjonen Nei til EU skriver i sin høringsuttalelse om direktivet at det var en forutsetning ved inngåelsen av EØS-avtalen for år siden at den ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne politiske beslutningsprosess. Fornybardirektivet bryter med gjeldende norsk konsesjonsbehandling på et så viktig samfunnsområde som energi.
EU beveger seg inn i ulendt terreng når en nå vil sikre seg hurtig tilgang til norske naturressurser for å bøte på energikrisa hurtig mulighet til norske naturressurser for å bøte på energikrisa som er forårsaket av unionens og medlemslandenes egne politiske beslutninger. Det kan vise seg lokalbefolkning, kommunestyrer og grunnplansorganisasjoner ikke er så interessert i å godta mer vindkraft som deres folkevalgte forsamlinger allerede har sagt nei til.
Seinest for to uker siden var riksmedia, med Schibsted-avisene VG og Aftenposten i front, ute og avlyste all framtidig debatt om EØS-avtalen. Det kan nok fort vise seg å tilhøre kategorien ønsketenkning.
Innlegget var først på trykk i Klassekampen 27. april.
Stort bilde i toppen: Roan vindkraft-anlegg. Foto: Ole Martin Wold. Lisens: CC BY-NC-ND 2.0 DEED.
