Krafttak på kongressen 

Når LO-kongressen om to uker samles i høyborgen på Youngstorget, ett år på overtid og fem år etter forrige kongress, er energipolitikken ett av områdene det knytter seg størst spenning til. Alvoret kan vanskelig overvurderes: I løpet av det siste året har strømprisene i nådd et nivå som truer investeringer og fortsatt drift innen industri og næringsliv i Sør-Norge.  

Mange steder i landet er næringsvirksomhet og lokalsamfunn bygget opp omkring grunnpremisset om lokal, forutsigbar og rimelig kraftproduksjon. Den kraftforedlende industrien eksporterer eksempelvis for 200 milliarder kroner i året. Den står for 17000 arbeidsplasser direkte, i tillegg til at den er med på å sikre sysselsetting i tjenestevirksomhet og offentlig sektor i distriktene.    

Ap/Sp-regjeringen satte i februar ned en etterlengtet energikommisjon. Den skal først legge fram arbeidet sitt helt mot slutten av året. Allerede nå vet vi allikevel at det er sentrale spørsmål den antakelig ikke kommer til å svare på. Kommisjonen skal ikke analysere årsakene til det siste årets strømpriskrise. Uten en slik analyse er det også tvilsomt om kommisjonen kan fronte tiltak som vil bidra til at strømprisen igjen stabiliserer seg på nivåene fra før i fjor sommer. 

Tilsynelatende er de fleste opptatt av viktigheten av å vende tilbake til en situasjon med lave norske strømpriser. I regjeringens mandat til energikommisjonen står det at «tilgang til ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn». Regjeringen ser også for seg dette også i framtida skal være et fortrinn for norsk industri. Men skal en lansere effektive og langsiktige mot de høye strømprisene, er en også avhengig av at analysen som ligger til grunn for årsakene til strømprisutviklingen er god nok.  På dette området har regjeringen, kraftbransjen og fagmyndigheter som NVE i månedsvis bidratt med mer tåkelegging enn klarhet. For det første har de framstilt energisituasjonen i Europa som en ekstrem unntakstilstand, mens realiteten er at kontinentet nå går inn i en langvarig situasjon med forsyningssvikt og høye energipriser. For det andre har de lagt vekt på innenlandske markedsforhold i Norge, der lite nedbør og lav fyllingsgrad i vannmagasinene har forskjøvet forhold mellom tilbud og etterspørsel i retning høyere priser. Dette blir igjen brukt som politisk begrunnelse for at vi trenger en forsert utbygging av nye energikilder både på land og til havs. At massiv utbygging av mer vindkraft, vannkraft og nye forsyningslinjer vil ha økonomiske kostnader som igjen bidrar til høye strømpriser, i tillegg til naturinngrepene de fører med seg, blir det snakket mindre om.  

I forbindelse med LO-kongressen legger vi i De Facto i disse dager fram en ny rapport om årsakene til strømpriskrisa det siste året.

Hovedfunnet vårt er krystallklart: Det er økningen av den norske eksportkapasiteten til europeiske energimarkeder med høye energipriser som utgjør hovedårsaken til den norske strømpriskrisa. Norge eksporterte ikke mer kraft til utlandet i 2021 enn i 2020, da prisene var uvanlig lave også i norsk sammenheng. Forskjellen er at vi eksporterte vesentlig mer kraft til land med høyere energipriser, nemlig Tyskland og framfor alt Storbritannia, enn til land med energipriser nærmere vårt eget normale nivå, som Danmark og Sverige.  

Norge har hatt kraftkabler til utlandet siden 1960. Fram til i fjor vår hadde vi i alt 15 utenlandskabler til Sverige, Danmark, Finland, Russland og Nederland. Med åpningen av kablene NordLink til Tyskland i mai 2021 og North Sea Link til England noen måneder seinere traff to suksessive etterspørselssjokk det norske kraftmarkedet. Med åpningen av disse to kablene økte den norske eksportkapasiteten til 80 TWh (terrawattimer), vel halvparten av en samlet normalårsproduksjon på 155 TWh. Effekten på strømprisene var umiddelbar og svært kraftig. Da NordLink ble åpnet, steg strømprisene i Oslo og prisregion NO1 til det dobbelte fra juni til september, fra 55 øre per kilowattime (KWh) til 110 KWh. Så, da North Sea Link kom i drift på høsten i fjor, skjedde det en ny prisdobling. Fra november i fjor til januar i år steg strømprisene i Oslo fra 110 til 220 KWh. 

Det kan virke paradoksalt at det ikke primært er omfanget av krafteksport, men snarere hvilke land og markeder som eksporten går til, som i størst grad ser ut til å forklare strømprisene. Forklaringen her er knyttet til prisdannelsen på den nordiske energibørsen Nord Pool. For kraftprodusentene vil det være gunstig å selge til høyeste tilbyder, som typisk befinner seg i høyprismarkeder som Tyskland og Storbritannia. Samtidig er også de norske kraftselskapene avhengige av å kunne levere kraften, og for å få til det er de avhengig av tilstrekkelig utvekslingskapasitet med markedene de helst vil selge til. Om det ikke er kapasitet til å transportere elektrisk kraft til Tyskland og Storbritannia, blir de nødt til å selge i det norske eller nordiske markedet med lavere priser.  

Det er altså ikke først og fremst eksporten i seg sjøl som skaper de høye prisene, men den økte kapasiteten til høyprismarkeder hvor kraften kan selges. Dette kalles ‘alternativpris’, som tilsvarer det kraften kunne blitt solgt for. Når norske privatkunder eller bedrifter så likevel kjøper kraften, fordi de trenger den, så blir de nødt til å betale det samme som om kraftprodusenten solgte til høyeste tilbyder i det tyske eller britiske markedet. Av den grunn er det åpningen av de to siste utenlandskablene NordLink og North Sea Link som har vært helt utslagsgivende for de høyere norske strømprisene fra i fjor sommer og fram til i dag.  

For å gjøre noe med strømpriskrias og dens årsaker, kan det være nyttig å skille mellom kortsiktige og mer langsiktige strukturelle tiltak. Blant de umiddelbare tiltakene foreslår vi blant annet stans i krafteksport ved lav fyllingsgrad i vannmagasinene, stans av elektrifisering av sokkelen med kraft fra land, og tydelige avklaringer om at nettleien ikke skal øke samt at NorthConnect-kabelen til Skottland aldri vil bli bygd. 

Slike kortsiktige tiltak vil ha effekt. Likevel har vi i De Facto har vi i underveis i rapportarbeidet vært enda mer opptatt av å finne fram til strukturelle tiltak som griper inn i organiseringen og styringen av norsk energipolitikk og sikrer muligheten for politisk håndheving av våre aller viktigste naturressurser. De fire hovedtiltakene vi har identifisert vil kreve et reelt politisk linjeskifte fra olje- og energiminister Terje Aasland og Ap/Sp-regjeringens side. De innebærer å: 

• Bruke beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen EØS-avtalens beskyttelsesklausul for å regulere krafteksporten ut fra hensynet til et lavt og konkurransedyktig prisnivå på strøm i hjemmemarkedet.  

• Forhandle, og om nødvendig si opp gjeldende avtaler med Tyskland og Storbritannia, for å få til endringer i volum og tidspunkter for eksport av norsk kraft i avtalene for mellomlandskablene NordLink og North Sea Link. 

• Ta energibyrået Acer og grensehandelsforordningen (EF 714/2009) ut av EØS-avtalen. 

• Sikre norske myndigheter skal ha full politisk styring med Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i Norges vassdrags- og energidirektorat. 

Så gjenstår det å se om LO-kongressen vil løfte fram tiltakene som vil gjøre noe med de reelle årsakene til strømprissituasjonen vi alle står i – og som trolig kan sikre Arbeiderpartiet og Senterpartiet en lysere framtid i regjering i samme slengen. 
 

Stort bilde i toppen: Folkets hus i Oslo (Foto: LO/Hanna Alice Johnsen)