Kvikk og fiks

Om vi bretter vekk 80-tallshåret og eksplosjonene, var den nevenyttige actionhelten MacGyver fortellingen om at der det finnes en vilje, finnes det også en vei. Ingen krise for stor til at den ikke kunne løses med fikse ideer og en Swiss Army Knife.

Terje Lien Aasland og regjeringen står derimot med ti tommeltotter i møte med strømpriskrisen. Energiminister og statsminister gjentar til det kjedsommelige at det ikke er noen «kvikkfiks». Det nye omkvedet for at det ikke finnes et alternativ til dagens marked. Hvem skulle trodd at det nå er sosialdemokratiets talspersoner som serverer nyliberalismens antidemokratiske retorikk. Den såkalte styringsmekanismen for kraft som ble lansert på fredag er enda svakere enn selv forsiktige forventninger tilsa.

Denne defensive holdningen er spesielt pussig når EU er i en prosess for reform av kraftmarkedet. Det gagner neppe norske interesser bare å vente på Brussel. Samtidig ser vi at kravene om å regulere markedet og bruke handlingsrommet i EØS tiltar i styrke både innad i Arbeiderpartiet og fra LO.

Eksport av overskuddskraft fra Norge og kraftutveksling basert på balansert bytte er det ønskelig å legge til rette for. Spørsmålet er hvordan krafthandelen kan reguleres slik at det ikke bare er høyeste pris som gjelder. Her kan det tenkes flere løsninger som er både kvikke og fikse.

Nasjonal kraftregulering – enten direkte av eksporten eller via et nytt prisområde for utenlandsforbindelsene – utfordrer den frie vareflyten i EØS-avtalen og markedsreglene for EUs energiunion. EØS-avtalens regler om statsstøtte setter også begrensninger. En regulert, lavere strømpris kan bli ansett som konkurransevridende støtte. Tidligere denne måneden uttalte en EU-kilde til NTB at tredje energimarkedspakke ikke tillater et prisskille mellom norsk kraft og eksport. I et notat om handlingsrommet i EØS fra august i fjor konkluderte Reguleringsmyndigheten for energi (RME) med at eksporten kan begrenses om forsyningssikkerheten er i fare, men ikke av hensyn til pris.

Denne forståelsen av regelverket er ikke en fasit. Høy pris er gjerne uttrykk for en mangelsituasjon, som igjen henger tett sammen med forsyningssikkerheten. Risikoen ved å tolke reglene på en annen måte er dessuten ikke stor, som jusprofessor Finn Arnesen har påpekt. Arnesen mener det er mulig å innføre et nytt prisområde. Hvis EØS-tilsynet ESA tar Norge inn for EFTA-domstolen, og Norge blir dømt, må det som domstolen mener er i strid med EØS endres, men det ilegges ingen straff. En prosess som dette kan pågå i mange år.

Med EØS-avtalens artikkel 112 kan det raskt innføres regulering av krafteksporten. Denne beskyttelsesklausulen kan brukes «dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå i en sektor eller innen et distrikt». Både kraftkrevende industri og energisystemet som helhet er i dag alvorlig rammet.

Beskyttelsestiltak skal være begrenset i tid og omfang. Avtalepartene orienteres umiddelbart og rådslagninger innledes i EØS-komiteen «med sikte på å finne en løsning som kan godtas av alle parter».

Dette vil ikke være plankekjøring, men det er flere støtteargumenter å hente i EØS-avtalen. Artikkel 25 sier for eksempel at man kan innføre «egnede tiltak» når det er «en alvorlig mangel på eller fare for alvorlig mangel på en vare som har avgjørende betydning for den eksporterende avtalepart». Det har flere ganger vært varslet om fare for rasjonering av strøm.

Et enda fiksere grep ville være å bruke artikkel 112 til å sette RME under direkte administrasjon fra regjeringen og suspendere forpliktelsene om krafthandel som følger av tredje energimarkedspakke.

Verken EØS-avtalen eller tredje energimarkedspakke forhindrer Norge fra å regulere fyllingsgrad i vannmagasinene. Kravene til magasinfylling i forhold til normalen for årstiden kan skjerpes, for å sikre en stabil kraftsituasjon i Norge. Indirekte vil dette regulere eksporten, men kan også begrunnes med for eksempel hensyn til natur og miljø. Konsesjoner som er gitt endres i tråd med dette.

De nye høykapasitetsforbindelsene til Tyskland og Storbritannia har vist seg primært å være kabler for eksport i stedet for kraftutveksling. For begge kablene gir konsesjonene rett til å endre vilkårene dersom allmenne hensyn gjør det nødvendig. Konsesjonsvilkårene kan omgjøres slik at nettoeksporten ikke er større enn Norges faktiske kraftoverskudd til enhver tid. For kabelen til Tyskland må dette ses i sammenheng med allerede nevnte tiltak for nasjonal regulering. Overfor Storbritannia, som er utenfor EU og EØS, kan kraftavtalen sies opp med 12 måneders varsel hvis forhandlinger ikke fører frem.

Offentlig infrastruktur og ytelser skal være utenfor EØS-avtalens rekkevidde. Strøm er ikke som en hvilken som helst vare. Norsk industrihistorie og samfunnsbygging gir gode argumenter for at strømforsyning er grunnleggende infrastruktur. På dette grunnlaget kan Norge utfordre EU/EØS-rettens gjengse definisjon av strøm som en vare. Ved å gjøre tilpasninger i energiloven kan man underbygge at innenlandsk disponering av norsk vannkraft og strømforsyning er en offentlig ytelse.

I Hurdalsplattformen skriver regjeringen om «suveren norsk kontroll» over energisektoren, og lover at «handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane». Videre skal handlingsrommet «brukes aktivt».

Den lenge varslede styringsmekanismen, som Aasland og regjeringen omsider presenterte på fredag, er redusert til et spørsmål om å ha strøm i stikkontakten og ikke regulering av strømprisen. Dermed følger de RMEs linje med en snever forsyningssikkerhet. Fraværet av kraftigere grep og iveren etter å advare mot strømtiltak som utfordrer en trang forståelse av EØS-avtalen, gjør regjeringens fortelling om handlingsrommet til fiksjon. I motsetning til MacGyver spørs det om de får flere sesonger.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 28. januar 2023.

Stort bilde i toppen: Energiminister Terje Aasland. (Foto: Kilian Munch CC BY-SA 2.0)